ekteskap. (etter mnt.). Sosiologisk kan ekteskapet tradisjonelt sees som en samfunnsordning som legaliserer samlivet mellom mann og kvinne, gir legitime rettigheter til barna og danner en regulerende ramme om familielivet (se familie). Flere europeiske land har i de senere år innført en lignende ordning for regulering av forhold mellom to personer av samme kjønn (registrert partnerskap). I Norge skjedde dette i 1993, og etter en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2009 kan to personer av samme kjønn inngå ekteskap.
Ekteskapsinngåelser har alltid vært seremonielt markert. Ved seremoniene, som gjerne har vært ledet av en prest, en fogd eller en annen representant for storsamfunnet, har ikke bare de fremtidige ektefolkene deltatt, men også representanter for deres slekter. Dette symboliserer at ekteskapet er mer enn en kontrakt mellom to, det er en institusjon med viktige funksjoner både for samfunnet og den enkelte. Blant disse funksjonene er det vanlig å trekke frem reguleringen av arbeidsforhold og økonomiske og juridiske rettigheter og plikter mellom ektefellene, og reguleringen av seksualitet og av de sosiale oppvekstvilkår for nye generasjoner.
Historikk
I tidens løp har ekteskapet skiftet karakter i en tilpasning til samfunnsforholdene for øvrig. I vikingtiden i Norge var ekteskapet først og fremst et ætteanliggende. I katolsk tid fikk det karakter av sakrament og ble begrunnet med religiøse forbilder. Etter reformasjonen har det fått en mer verdslig institusjonell ramme. I den seneste tiden har utviklingen gått i retning av kontraktuelle former med et innhold som er tilpasset partene. Historisk sett er det en forholdsvis ny norm at ekteskapet hovedsakelig skal baseres på romantisk kjærlighet og være et valg for partene mer enn for foreldre, og i mange samfunn er fremdeles arrangerte ekteskap, dvs. ekteskap avtalt av partenes familier, det vanlige. Dette skjer nok som oftest med de vordende ektefellers samtykke, men det forekommer også ulike grader av press og tvang (se tvangsekteskap), noe som kan gi seg dramatiske utslag blant innvandrere i Vesten der de unge kommer i klemme mellom tradisjonene fra foreldrenes hjemland og de normene som gjelder der de bor.
Denne utviklingen bør ikke bare forstås som en individuell løsrivelse fra samfunnets krav. Individualiseringen er også et svar på en endret sosial situasjon, etter som også andre samfunnsinstitusjoner tar seg av mange av familiens tidligere oppgaver når det gjelder produksjon, opplæring av barna og omsorg for syke og gamle.
Ekteskapshyppigheten har tradisjonelt vært følsom for økonomiske konjunkturer. De materielle kårene hadde mye å si for hvor store andeler av årskullene som forble ugifte på livstid og for når i livet giftermålene fant sted. Med bedrede økonomiske kår ble ekteskapet tilgjengelig for langt flere. I 1960-årene og tidlig i 1970-årene var ekteskapsalderen ved førstegangsgiftermål spesielt lav, og andelen som aldri giftet seg var beskjeden, godt under ti prosent. Fra 1970-årene av, og særlig i de senere tiår, har økningen i antallet samboerforhold vært avgjørende for ekteskapsutviklingen. Ekteskapshyppigheten har falt kraftig, spesielt i yngre aldersklasser, og gjennomsnittsalderen ved første ekteskap har økt med om lag fire og et halvt år siden begynnelsen av 1970-årene. Statistisk sentralbyrå regnet i 1995 med at bortimot 400 000 personer levde i samboerskap, nærmere 150 000 med felles barn. Samboerforholdene er av ulik karakter. Noen lar seg best karakterisere som kjæresteforhold, andre ligner mer på en forlovelse, og atter andre er ganske ekteskapslike. Disse ulikhetene gjør det vanskelig å foreta direkte sammenligninger mellom samboerforhold og ekteskap.
Det finnes flere teorier og mange undersøkelser som har tatt sikte på å kaste lys over ekteskapets status og endringene i de senere år. En del forklaringer har fokusert på kulturelle forbilder og på moralske endringer, andre på endringer innen økonomi og velferdspolitikk. Flere har trukket frem endringene i kvinnenes stilling, både når det gjelder utdannelse, inntektsmuligheter og selvbevissthet.
Har særlig vært studert av sosialantropologer. I varierende form er ekteskapet kjent fra alle samfunn vi vet noe om, så vel historisk som fra vår egen ...
Les mer
Har vært gjenstand for mange spekulative teorier. L. H. Morgan hevdet at utviklingen hadde gått fra seksuell promiskuitet (kjønnslig omgang uten restr ...
Les mer
I Norge er reglene om inngåelse av ekteskap gitt ved ekteskapsloven av 4. juli 1991.
Personer under 18 år kan ikke inngå ekteskap uten samtykke av de ...
Les mer
Reglene om ektefellers formuesforhold er gitt i ekteskapsloven av 4. juli 1991.
Gjennom tidene har formuesforholdet mellom ektefellene vært ordnet på ...
Les mer
Utenfor det økonomiske område oppstiller norsk rett ingen regler om ektefellenes forhold til hverandre. Man har ansett det personlige forhold mellom e ...
Les mer
Ekteskap
Inngåtte ekteskap i norge per 1000 innbyggere
| 1801–05 |
7,7 |
| 1851–55 |
7,8 |
| 1901–05 |
6,1 |
| 1921–25 |
6,3 |
| 1931–35 |
6,5 |
| 1936–40 |
8,5 |
| 1941–45 |
7,9 |
| 1946–50 |
9,0 |
| 1951–55 |
8,0 |
| 1956–60 |
6,8 |
| 1961–65 |
6,6 |
| 1966–70 |
7,6 |
| 1971–75 |
7,0 |
| 1976–80 |
5,8 |
| 1981–85 |
5,1 |
| 1986–90 |
4,9 |
| 1991–95 |
4,5 |
| 1996–2000 |
5,3 |
| 2001 |
5,1 |
| 2002 |
5,3 |
Gjennomsnittsalder ved første gangs giftermål
|
Menn |
Kvinner |
| 1851–55 |
28,7 |
27,1 |
| 1871–75 |
28,7 |
26,6 |
| 1891–95 |
28,2 |
26,4 |
| 1901–05 |
27,7 |
25,7 |
| 1911–15 |
27,8 |
25,6 |
| 1921–25 |
28,1 |
25,6 |
| 1931–35 |
29,1 |
26,3 |
| 1941–45 |
29,2 |
26,4 |
| 1946–50 |
29,3 |
26,4 |
| 1951–55 |
28,5 |
25,5 |
| 1956–60 |
27,7 |
24,5 |
| 1961–65 |
26,4 |
23,4 |
| 1966–70 |
25,3 |
22,8 |
| 1971–75 |
25,2 |
22,8 |
| 1976–80 |
25,9 |
23,3 |
| 1981–85 |
26,8 |
24,2 |
| 1986–90 |
28,2 |
25,5 |
| 1991–95 |
29,5 |
26,9 |
| 1996–2000 |
31,1 |
28,6 |
| 2001 |
32,0 |
29,3 |
| 2002 |
32,2 |
29,5 |
| 2003 |
32,5 |
29,7 |
samfunnsordning som legaliserer samlivet mellom mann og kvinne, gir legitime rettigheter til barna og danner en regulerende ramme om familielivet. Inn ...
Les mer