erstatning

Personer, organisasjoner og bedrifter kan bli ansvarlig for forhold som fører til en fysisk skade på personer eller ting. Dersom skaden har et økonomisk tap som følge, blant annet på grunn av utgifter til reparasjon, kan den skadelidte ha krav på at skadevolderen dekker utgiftene. Handlinger eller beslutninger fra personer eller bedrifter kan også føre til at andre lider et økonomisk tap. I slike tilfeller kan også den skadelidte ha krav på å få dekket sitt tap.

Det er gitt en rekke generelle regler om retten til erstatning i skadeerstatningsloven (lov om skadeserstatning av 13. juni 1969). I denne loven finner vi enkelte spesielle regler om betingelsene for ansvar for personer som ikke alltid blir fullt ansvarlige for sine handlinger. Det finnes egne regler om ansvar for barn eller mentalt svekkede personer, for eksempel personer med utviklingshemming eller psykiske lidelser. Det er også regler om ansvar for personer som kan bli ansvarlige for andres handlinger, for eksempel foreldre eller arbeidsgivere. Det er videre gitt regler om hvilke type skader man kan få erstatning for, og hva man skal ta hensyn til når størrelsen på erstatningssummen skal bestemmes ved en personskade.

På områder hvor det ikke finnes en lov som har bestemmelser om erstatningsansvar for skader, er hovedregelen at en person eller bedrift bare kan bli erstatningsansvarlig for økonomisk tap dersom skaden er voldt ved en uforsvarlig atferd fra skadevolderens side, og handlingen eller unnlatelsen er gjort med forsett eller uaktsomhet (culpa). Det er også flere lovbestemmelser som viser til at regelen om det alminnelige skyldansvaret gjelder for det aktuelle området som loven regulerer.

Dersom et privat selskap eller en offentlig virksomhet, for eksempel en kommune, har rådigheten over en ting, innretning eller drift som forårsaker skade, og skaderisikoen ved denne er stadig og typisk for tingen eller måten slike virksomheter drives på, kan de pålegges ansvar for skader på andre selv om ingen har opptrådt uforsvarlig. Det kan for eksempel være en bedrift som benytter eksplosjonsfarlige ingredienser i sin produksjon. Et slikt ansvar kan også følge av at bedriften eller den offentlige virksomheten eier en gjenstand, for eksempel en bygning. Dette kalles regler om ulovfestet objektivt ansvar. Ansvaret forutsetter at skaden skjedde på en måte som fremsto som uventet for en person i skadelidtes situasjon da den inntrådte. Det må også ha oppstått et økonomisk tap som følge av skaden.

Et praktisk viktig område for objektivt ansvar – ansvar uten krav om skyld – er ved trafikkskader. Alle bileiere må ha en ansvarsforsikring. Ansvaret er regulert i bilansvarsloven av 3. februar 1961.

Det er også gitt særlige regler om pasientskader og for skader som ansatte blir påført under utførelsen av sitt arbeid (yrkesskader). En arbeidsgiver er ansvarlig på objektivt grunnlag for skader som ansatte i tjenesten påfører en tredjeperson (arbeidsgiveransvaret). Foreldre er ansvarlige opp til 5000 kroner for hver skade som deres barn volder, selv om det ikke er noe å bebreide foreldrene. Ansvaret kan gå lenger dersom foreldrene/personen om plikter å føre tilsyn ikke har hatt et forsvarlig tilsyn med barnet. Reglene om foreldres ansvar og arbeidsgiveransvaret er gitt i skadeserstatningsloven.

Det finnes regler om erstatning på spesielle områder blant annet i

• forurensningsloven av 13. mars 1981
• produktansvarsloven av 23. desember 1988
• naturskadeerstatningsloven av 15. august 2014
• sjøloven av 24. juni 1994
• petroleumsloven av 29. november 1996.

En person kan få et krav på erstatning for et økonomisk tap dersom en annen part ikke overholder sin del av en avtale mellom partene, for eksempel en kjøpsavtale eller transportavtale. Dette kalles gjerne erstatning i kontraktsforhold.

Det finnes regler om erstatning i kjøpsforhold og andre kontraktsforhold en rekke steder i lovverket, blant annet i

• kjøpsloven av 13. mai 1988
• håndverkertjenesteloven av 16. juni 1989
• avhendingslova av 3. juli 1992
• bustadoppføringslova av 13. juni 1997
• forbrukerkjøpsloven av 21. juni 2002

Krav på dekning av et økonomisk tap som følge av skade kan også ha grunnlag i en forsikringsavtale, ved at forsikringsselskapet er forpliktet til å dekke et tap for en skade som er forsikret i selskapet, slik det står i forsikringsavtaleloven av 16. juni 1989.

Det er en betingelse for å få erstatning at det bevises at det var en faktisk sammenheng mellom den handlingen som skadevolderen svarer for og den skaden som skjedde. Den skaden som skjedde må være en påregnelig (adekvat) følge av handlingen som skapte risikoen for skaden.

Hovedregelen i norsk rett er at det bare gis erstatning for det økonomiske tapet skadelidte er påført. Dette tapet skal erstattes fullt ut, men det kan gjøres fradrag i erstatningssummen dersom skadelidte også har forårsaket skadehendelsen ved egen skyld, og/eller erstatningssummen blir så høy at den blir urimelig tyngende å betale for skadevolderen. Dersom skadelidte også er skyld i skaden, bestemmes størrelsen på fradraget av skadens totale størrelse, skadevolderens økonomiske evne, foreliggende forsikringer, graden av skyld som er vist på hver side og forholdene ellers. Er det voldt en personskade, skal det også gjøres fradrag i erstatningen for de utgiftene som trygden og pensjonsordninger ellers dekker. Ved personskader kan skadelidte ha krav på erstatning for ikke-økonomiske følger av skaden, også kalt «tapt livsutfoldelse», dersom den medisinske skaden er varig og betydelig. Slik menerstatning kan ved omfattende skader komme over 700 000 kroner. Det finnes egne regler om menerstatning ved yrkesskade. Det er egne regler for hvordan man bestemmer størrelsen på erstatningen til barn under 16 år, såkalt barneerstatning.

Er skaden voldt ved forsett eller grov uaktsomhet, kan skadelidte (og det gjelder også pårørende etter en skade med døden til følge) kreve oppreisning. Beløpene her kan variere fra noen få tusen opp mot 300 000 kroner.

Et krav på erstatning faller bort (foreldes) tre år etter at skadelidte tidligst hadde rett til å kreve betaling. Dersom skadelidte ikke visste at betingelsene for erstatning var oppfylt, faller kravet bort ett år etter at skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og hvem som var ansvarlig for den. Selv om skadelidte ikke får den nødvendige kunnskapen, faller kravet bort etter ti år.

Ytes det erstatning uten at det foreligger noen plikt til den, kalles dette billighetserstatning.

• billighetserstatning
• menerstatning
• pasientskadeerstatning
• oppreisning

• Nygaard, Nils (2007): Skade og ansvar, sjette utgave, isbn 978-82-15-01134-9