fylke

fylke, betegnelse på den regionale administrative enhet i Norge. Norge er (2005) inndelt i 19 fylker: Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane, Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Staten har en embetsmann, fylkesmann,som har det overordnede ansvar for statlige hensyn i hvert fylke, dog slik at der er en felles fylkesmann for Oslo og Akershus.

Fylkene har som administrative enheter røtter tilbake til middelalderen, og var uttrykk for den betydelige selvstendighet de lokale områder hadde når det gjaldt egen rettsforfatning og indre styre for øvrig: Viktige avgjørelser ble fattet på fylkesting. Etter rikssamlingen og ettersom kongemakten ble styrket, ble fylkene brukt som administrative redskaper for kongens embetsverk. I spissen for styret i hver landsdel ble det satt en lendmann, som ble knyttet til kongens hird, fikk jord i veitsle og ble tatt til rådgiver i riksstyret. I 1308 ble lendmannsstillingene avskaffet og fylkesinndelingen erstattet av en sysselinndeling. Syslene ble kalt for len og sysselmannen kongelig lensmann eller lensherre. Etter eneveldets innføring i 1660 ble betegnelsen len byttet ut med amt (1662), og lensmannen ble kongens befalingsmann. Etter hvert ble tittelen amtmann vanlig. Antallet amter økte etter hvert, til 15 i 1690, til 17 i 1837 og til 20 i 1866 (med to byamter, Christiania og Bergen). Siden Bergen i 1972 gikk inn i Hordaland er antallet fylker 19. Navnet amt ble endret til fylke i 1918.

Hvert fylke danner også en fylkeskommune. Inntil 1976 var denne en sekundærkommune, finansiert av kommunene i fylket (gjennom en repartisjonsskatt) og styrt av et fylkesting sammensatt av ordførerne i kommunene. Fylkesmannen var samtidig leder for den fylkeskommunale administrasjon. Fra 1945 og frem til syttiårene økte statens rolle både i forhold til fylkes- og primærkommuner. Staten styrte lokalområdene dels gjennom fylkesmannen og dels gjennom de lokale statlige sektororganer. Etter etableringen av fylkeskommunen i 1976 som selvstendig administrativ enhet, med egne valg til fylkesting, og med en egen administrasjon, ledet av en fylkesrådmann, er statens rolle blitt noe svekket. Statens rolle har vært preget av kontroll, tilsyn og veiledning, til dels i regi av fylkesmannen og til dels i regi av de statlige sektororganer. Fylkeskommunene har ønsket å begrense de statlige organers kontrollrolle, og den ble også begrenset en del da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992. Forholdet fylke (dvs. statlige organer på dette nivå) – fylkeskommune er imidlertid fortsatt preget av uklarheter og endringer.

Fylkesinndelingen er en gammel institusjon og har bestått gjennom århundrene med mindre endringer. Det er fra flere hold tatt til orde for en revisjon av ordningen; enten ved å slå sammen fylker eller ved å opprette nye forvaltningsnivåer (regioner). Per 2005 er det imidlertid ikke fattet noen konkrete vedtak som har endret fylkesinndelingen. Se også Norge (forfatning og politisk system).

Norske fylker

Fylkesmenn og amtmenn (stiftamtmenn) siden 1671

Etter innføringen av eneveldet 1660 og avskaffelsen av den gamle lensordningen ble betegnelsene amt (underamt) og stiftamt (hovedamt) innført i takt med nye embetsutnevnelser i årene 1662–71. Stiftamtene ble avskaffet med virkning fra 1. januar 1919, og samtidig ble betegnelsen amt endret til fylke. Navnene i parentes er fylkesnavnet før 1919. I tabellen er det ført opp utnevnelsesår for embetsinnehaverne; tiltredelsesåret kan variere noe.

Prosentandel av stemmetall og mandater ved fylkestingsvalgene 1975–2007