fødsel

Fødselen begynner som regel med at det kommer regelmessige sammentrekninger (rier) i livmoren. Under hele svangerskapet er det lette og ganske uregelmessige kontraksjoner som den gravide oftest ikke merker. I de siste ukene før fødselen blir kontraksjonene imidlertid kraftigere og kommer hyppigere. Disse sammentrekningene, som også kalles kynnere, kan være plagsomme og smertefulle, men de regnes ikke som oppstart av fødsel. De fører til en gradvis forandring av livmorhalsen, slik at fosteret beveges nedover og i de fleste tilfeller stiller seg med hodet i bekkeninngangen.

Det er ikke noen skarp overgang mellom dette forstadiet og fødselen. Riene blir etter hvert kraftigere og mer regelmessige. I forbindelse med at riene begynner, kan det opptre en såkalt «tegning» eller tegningsblødning. Det vil si at det kommer ut litt blodblandet slim som stammer fra proppen som har tettet livmormunnen og fra de løsnede fosterhinnene. Noen ganger brister også fosterhinnene slik at fostervannet renner ut («vannet går») før riene er kommet ordentlig i gang.

Hvis det opptrer blødning (stor eller liten, med eller uten rier), eller hvis fostervannet går, bør man regne med at fødselen nærmer seg. Det samme gjelder hvis det er kraftige og tiltagende rier med 5–10 minutters mellomrom.

Fødselen deles gjerne inn i tre faser: åpningsfasen, utdrivningsfasen og etterbyrdsfasen.

I åpningsfasen trekker muskulaturen i livmoren seg sammen. Det er særlig den øverste delen som fortykkes og forkortes, mens den nederste, svakere delen blir tynnere og strekkes ut. Dermed blir livmorhalsen tynnere og kortere, og livmormunnen åpnes, slik at livmoren og skjeden til sammen danner et krumt rør eller en krum kanal. Åpningsfasen har en latensfase og en aktiv fase.

Latensfasen er fra kvinnen kjenner de første tegnene til at fødselen starter, og til aktiv fase starter. Riene er da forholdsvis svake. I de fleste tilfeller føler den fødende seg best hvis hun er oppe og holder seg i normal aktivitet. Denne fasen har varierende varighet, og er vanligvis noe kortere hos flergangsfødende enn førstegangsfødende. Fasen varer gjennomsnittlig om lag 9–12 timer hos førstegangsfødende, men med stor variasjon. Hos enkelte kan denne fasen bli lang og plagsom, med søvnmangel og slitenhet.

Den neste fasen, som betegnes aktiv fase, begynner når mormunnen har åpnet seg til en diameter på fire centimeter. Riene kommer vanligvis med 3–5 minutters mellomrom, øker i styrke og varer 30–45 sekunder. Moren sies da å være i aktiv fødsel. I denne fasen utvides livmorhalsen helt, og mormunnen åpnes til ti centimeter, mens den delen av fosteret som ligger først, trenger ned i bekkenet. Denne prosessen forårsaker trykkende smerter, som kan føles fra hoften og symfysen og helt ned i beina.

Under åpningstiden trenger den delen av fosteret som ligger dypest, nesten alltid fosterets hode, ned i bekkenet til det står like over bekkenbunnen. Mens det trenger ned, gjør det en roterende bevegelse som styres av fødselskanalens innvendige form. Når åpningsperioden er avsluttet, står barnet i cirka 90 prosent av fødsler med bakhodet mot symfysen. På grunn av manglende sammenvoksning av kranieknoklene i fosterets hode, kan det i stor grad forandre form, slik at det tilpasser seg plassforholdene i fødselsveien.

Aktiv fase av åpningstiden varer i gjennomsnitt åtte timer hos førstegangsfødende, og sjelden mer enn 18 timer. Hos flergangsfødende varer fasen i gjennomsnitt fem timer, og sjelden mer enn tolv timer.

Som regel brister fosterhinnene («fostervannet går») i siste del av åpningsperioden, når de strekkes over mormunnens åpning, og noen ganger vurderer jordmor eller lege at det er best å fremskynde dette ved å rive hull på fosterhinnene (hinnerivning). Barnet kan også fødes i hele hinner, det vil si at barnet er omsluttet av hinnene når det kommer ut.

Utdrivningsfasen har også en latensfase og en aktiv fase. Latensfasen er når mormunnen har åpnet seg helt, men kvinnen ennå ikke kjenner trang til å trykke og ikke har begynt å trykke. Utdrivningsfasens aktive fase starter enten når kvinnen begynner å trykke eller når barnets hode kan sees i skjedeåpningen (dersom kvinnen ikke har trykketrang eller ikke trykker).

De fleste kvinner kjenner spontan trykketrang når fosteret står på bekkenbunnen. Utspiling av vev og frigjøring av oksytocin gjør at kvinnen får sterk trang til å trykke. Riene blir vanligvis lengre, og mellomgulvet (diafragma) og bukpressen aktiveres automatisk. Noen kvinner trykker spontant og uten at jordmor instruerer hvordan de skal gjøre det. Andre blir instruert i når og hvordan de skal trykke. Årsaken kan være at de har bedøvelse som gjør at spontan trykketrang uteblir, eller at kvinnen synes det er tryggere at jordmor instruerer. For å gjøre fødselen så skånsom som mulig, vil jordmor ofte instruere om når kvinnen bør trykke, og når hun skal puste seg gjennom riene når fosterhodet skal passere skjedeåpningen. Jordmoren støtter da også ofte fosterhodet med én hånd og mellomkjøttet (perineum) med den andre for å forebygge store rifter. Dersom det er fare for at det kan bli en stor rift, eller at barnet har surstoffmangel, legges gjerne en episiotomi, et klipp i kanten av mellomkjøttet, slik at åpningen blir større.

Ved vanlig bakhodefødsel vil fosterets nakke legge seg opp mot symfysen, mens pannen og brystet følger korsbeinets hulning som vender fremover. Når nakken under utdrivningen presses mot symfysen, blir hodet bøyd sterkt bakover, slik at ansiktet kommer først frem i fødselsåpningen. Fordi vevet er elastisk, vil ansiktet som regel gli frem og tilbake noen ganger under de rytmiske riene, til den bløte fødselsveien er så utspilt at hodet kan passere.

Når hodet er ute, tørker jordmor slim og fostervann fra barnets nese og munn. Dersom skuldrene ikke fødes spontant, hjelpes fremre skulder (den som ligger under symfysen) først frem, og barnet løftes ut.

Utdrivningsperiodens latensfase kan vare i opptil én time, og opptil to timer hos kvinner som har epiduralbedøvelse. Trykketiden (aktiv utdrivningsfase) varer vanligvis én time hos førstegangsfødende, men kan vare opptil tre timer. Hos flergangsfødende varer trykketiden vanligvis inntil en halv time, men kan vare lenger. Etter én time aktiv trykking hos førstegangsfødende og en halv time hos flergangsfødende, skal situasjonen til mor og barn vurderes. Noen ganger må mer hjelp til, som bruk av tang, vakuumekstraksjon eller keisersnitt.

Kort tid etter at barnet er født, får den fødende igjen rier. Disse riene, som er mindre voldsomme, fører til at morkaken løsner og støtes ut sammen med restene av fosterhinnene og navlesnoren. Sammen med den såkalte etterbyrden kan moren miste 100–300 milliliter blod, men blødningen stanser vanligvis raskt fordi livmoren trekker seg kraftig sammen og holder seg sammentrukket, slik at blodkarene i livmorveggen lukkes. Morkaken kommer vanligvis ut innen 30 minutter.

For å fremme sammentrekningen kan man rett etter fødselen gi moren en innsprøytning med oksytocin. En morkake som sitter fast, hindrer livmoren i å trekke seg sammen og kan forårsake store blødninger. Hvis morkaken ikke er født innen én time, må den hentes ut. Etterbyrden undersøkes nøye, fordi rester som blir igjen i livmoren lett blir infisert. Endelig undersøkes mellomkjøttet (perineum) og skjeden, og eventuelle rifter sys.

Fødselssmertene i første stadium av fødselen utløses dels i livmormuskulaturen, og skyldes at den trekker seg kraftig sammen, dels av at vevet i livmorhalsen trekkes ut mot sidene. I andre stadium kommer i tillegg smerter fra muskler, bindevev og hud i bekkenbunnen. Hvor intenst fødselssmertene oppleves, varierer fra kvinne til kvinne. For de fleste er smertene så intense at de overgår andre smerter kvinnen har opplevd. Fødselsriene og rismertene melder seg når trykket inne i livmoren blir cirka to kPa (kilopascal) høyere enn hviletrykket. Denne trykkøkningen vil utvide og åpne fødselsveiene.

Smertene i åpningstiden oppfattes av de fleste som de sterkeste under fødselen, stigende i intensitet med et maksimum like før mormunnen er helt utvidet. I utdrivningstiden er smertene mer tolerable fordi den fødende kan delta aktivt, og fordi hun vet at fødselen snart er avsluttet.

Tidlig i fødselen kan det hjelpe med varme bad, strykninger over ryggen, eller å gå omkring. Steriltvannspapler, det vil si en liten mengde sterilt vann sprøytet inn i huden på ryggen, gir en viss effekt. Selve innsprøytingen svir kraftig, men etterpå kjennes riene ofte noe mildere. Akupunktur brukes ved mange fødeavdelinger, og kan ha en viss effekt.

Lystgass, et bedøvelsesmiddel til innånding som den fødende selv kan administrere, egner seg godt på grunn av fødselssmertenes periodisitet. Lystgass (N₂O) har raskt innsettende virkning, kort virketid, ingen lukt, er ikke lokalirriterende og er billig i bruk. Den vanlige konsentrasjon til innånding under fødsel er 50 prosent lystgass og 50 prosent oksygen. Denne form for bedøvelse kan gis fra åpningen av mormunnen er 3–4 centimeter, og utover i åpningstiden. Den fødende må forberedes på at hun ikke blir helt smertefri, og at bevisstheten nedsettes rundt «toppen» av rien. Mellom riene kan hun være fullt bevisst og avslappet. Det nyfødte barnet vil ikke være påvirket av lystgassen.

Epiduralbedøvelse er en god metode for å oppnå smertefri fødsel. Det lokalbedøvende stoffet sprøytes inn i epiduralrommet rundt den forlengede ryggmarg, hvor det bedøver de smerteførende fibrene fra livmoren og fødselskanalen. Et tynt plastkateter stikkes inn mellom ryggvirvlene i ryggens lendedel. Komplikasjon kan forekomme, og metodens fordeler og ulemper krever faglig innsikt.

Lokalbedøvelse med innsprøyting i vevet rundt skjedeåpningen anvendes i utdrivningstiden, ved oppklipp eller ved gjensying av rifter.

Smertene i utdrivningstiden skyldes strekk og utspiling av skjeden, skjedeåpningen og mellomkjøttet. Smerteimpulsen formidles via pudendalnervene. Deponering av lokalbedøvelse i og rundt disse nervene, som ved pudendusblokade, opphever smertene fra de nedre deler av fødselskanalen.

Fødsler med operativ forløsning (keisersnitt), krever epiduralanalgesi, spinalanestesi eller narkose.

Ved over 90 prosent av alle fødsler ligger fosteret i bakhodeleie, slik at bakhodet kommer først ned gjennom fødselskanalen. Bakhodet vender normalt fortil i fødselskanalen. Roteringen av hodet kan imidlertid forløpe forskjellig, slik at bakhodet vender bakover, eller forhodet (forhodefødsel), pannen (pannefødsel) eller ansiktet (ansiktsfødsel) kommer først. Disse holdningene er mer eller mindre ugunstige for forløpet, fordi hodet i disse tilfellene fyller mye mer opp i fødselskanalen. Det blir derfor ofte nødvendig med et inngrep, som sugekopp eller tang.

Ved tre prosent av fødslene kommer setet først (setefødsel). Her er det fare for at skuldrene eller hodet, som kommer sist, skal sette seg fast i den utilstrekkelig utvidede fødselskanalen. Ligger fosteret på tvers i livmoren, såkalt tverrleie, som forekommer i om lag 0,5 prosent av tilfellene, kan ikke fødselen foregå som normalt, og det må foretas keisersnitt. Hvis fosterleiet er uregelmessig eller det er andre faktorer som disponerer for komplikasjoner, bør fødselen finne sted på en kvinneklinikk eller fødeavdeling.

Dersom utdrivningsperioden trekker ut, eller hvis man har grunn til å tro at fosteret kan bli skadet, vil man avslutte fødselen hurtig med en fødselstang eller sugekopp. Sugekoppen anbringes på barnets hode og holdes fast av et undertrykk, slik at fødselshjelperen kan trekke under riene. Der sugekoppen har sittet på fosterets hode dannes det en hevelse og eventuelt småsår og bloduttredelser, men disse merkene forsvinner hurtig. Fødselstang gir mulighet til å hjelpe under riene på samme måte. Den plasseres om fosterets hode slik at fødselshjelperen kan trekke forsiktig under hver ri. Tangen er vanskeligere å bruke enn sugekoppen, og gir lettere rifter hos mor.

10,3 prosent av alle fødsler i Norge ble i 2022 avsluttet med sugekopp eller tang. Det er oftest hos førstegangsfødende dette er nødvendig. 18,6 prosent av førstegangsfødende og 2,2 prosent av flergangsfødende opplevde at fødselen ble avsluttet slik. Sugekopp brukes oftest, tang ble brukt hos 1,6 prosent av de fødende.

Svekkes riene under fødselen, kan man stimulere dem med oksytocin, som fremstilles syntetisk og også brukes til å sette i gang fødsler.

Det hender at navlestrengen kan komme i klem eller falle ut gjennom mormunnen (navlesnorfremfall). Slike situasjoner kan gi hypoksi hos barnet, det vil si for lite oksygen, som i alvorlige tilfeller kan gi hjerneskade.

I noen tilfeller kan det være vanskelig å få ut skulderen til barnet. Dette kan gi klemskader på nerver i skulderregionen (armnervefletningen – plexus brachialis) og for eksempel forårsake Duchenne-Erbs lammelse.

Friske kvinner som er ved termin og forventer en ukomplisert fødsel, kan velge å føde hjemme dersom de ønsker det. Det er årlig omkring 100 planlagte hjemmefødsler i Norge.

Det blir i gjennomsnitt født 1,41 barn per kvinne i Norge (2022).

• Les mer om samlet fruktbarhetstall

Gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Norge er i dag om lag 30 år.