gud, overmenneskelig vesen oppfattet som en person eller analogt med en person, finnes i alle religioner og alle kjente kulturer. En religion kan omfatte flere guder (polyteisme) eller bare én gud (monoteisme). Gud eller guder kan spille en dominerende rolle i religionen (kristendommen, islam, romersk religion) eller en underordnet rolle (buddhismen). Det kan være vanskelig – og vel egentlig mer eller mindre vilkårlig – å trekke en grense mellom guder og andre overmenneskelige vesener i religionene, som lokale ånder, heroer og forfedre.
Teorier om gudsbegrepets opprinnelse
En rekke teorier er blitt fremsatt for å forklare oppkomsten av forestillingen om guder. Særlig intens var debatten mot slutten av 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. Spesielt viktige var forklaringer, inspirert av utviklingslæren, som betonte psykologiske faktorer. E. B. Tylor lanserte begrepet animisme og forutsatte at gudsbegrep var resultatet av en psykologisk (og samtidig historisk) utvikling med utgangspunkt i sjelsforestillinger og deretter tro på ånder; fra åndetro oppstod polyteismen og til slutt monoteismen. H. Spencer tenkte seg at guder opprinnelig var åndene til spesielt tilbedte forfedre. J. G. Frazer mente guder var blitt innført som forklaring på at magiske handlinger ofte forble uten resultat. En mer teologisk orientert teori ble formulert av R. Otto i den innflytelsesrike boken Das Heilige (1917), der fornemmelsen av en ubestemmelig makt (det numinøse) ble hevdet å være den mest grunnleggende religiøse erfaring.
En annen teori ble lansert rundt århundreskiftet av A. Lang og W. Schmidt, som tok utgangspunkt i den såkalte urmonoteisme. Ifølge denne teorien skulle menneskenes opprinneligste religion ha bestått i en enkel tro på et høyeste vesen, utstyrt med menneskelige egenskaper og med den synlige himmelen som sitt tilholdssted. Denne religionsformen skulle ha overlevd helt til moderne tid hos enkelte isolerte folkeslag (ildlendere, pygmeer, negritoer). Teorien ble sterkt kritisert av f.eks. den svenske religionshistorikeren N. Söderblom.
Det er i dag enighet om at det neppe lar seg gjøre å finne gudsforestillingenes absolutte opprinnelse. Sikkert er det i alle fall at Çatal Hüyük-kulturen i Lilleasia tilbad en gudinne, knyttet både til død og til fruktbarhet, i det 6. årtusen f.Kr., mens hulemaleriet av «den dansende trollmann» fra Lascaux (Frankrike), ofte tolket som en guddom, kanskje er dobbelt så gammelt.
Utviklingen av bysamfunn, differensiering av arbeidsoppgaver samt statsdannelser på grunnlag av mindre lokalsamfunn (Egypt, Mesopotamia osv.) førte til utvikling av polyteistiske systemer. Forholdet mellom gudene i polyteistiske religioner er ofte et speilbilde av samfunnet (f.eks. et sentralisert byråkrati, som i Kina) og kan være uttrykt i fargerike og kompliserte mytologier (Hellas, India, Polynesia). Slike religioner gjør ikke krav på universell gyldighet, men har oftest tilslutning fra alle medlemmene av de samfunn det gjelder. Endringer i det tradisjonelle samfunn kan føre til omfattende forfall i troen på de «gamle» gudene og bane vei for innføringen av nye religioner, som i Hellas, eller i Norden ved overgangen til kristendommen.
Ulike gudsbilder
Vekslingene i gudsbildet kan være nesten uendelige. Guddommen kan være fremstilt som et barn (Jesus, Krishna, Horus), en ungdom (Krishna, Attis), en kriger (Indra, Tor), en konge (Zevs), en asket (Shiva), en mor (Isis), en hustru (Parvati), en trollkvinne (Kali); som tvekjønnet (Shiva), døende og gjenoppvekket (Tammuz), som dyr (Zevs, Ammon); som forbundet med naturfenomener som himmelen (Anu), Solen (Helios), Månen (Soma), stormen (Indra), havet (Poseidon), underjordiske riker (Hades).
Ofte vil en guddom tillegges et stort antall egenskaper og ha mange og varierte funksjoner; dette er typisk for høyguder, guder som styrer verdensforløpet og menneskenes liv og som eventuelle andre guder må underordne seg. Isis (hellenismen), Vishnu (hinduismen) og Ahura Mazdah (parsismen) er slike høyguder. Når en høygud blir ansett for å være den eneste guden som eksisterer, har vi å gjøre med monoteisme, karakteristisk for islam, jødedom, kristendom og sikhismen. En guddom kan være vokter av moral og etikk (Vishnu, Allah), eller være hevet over alle normer (Shiva).
I det følgende er det fokusert på det kristne gudsbegrep. For utdyping av gudsbegrep i andre religioner, se disse.
