Heraldikk. 4. Det felles store våpen for keiserdømmet Østerrike og kongeriket Ungarn i den versjon som ble brukt under keiser Franz Joseph 1. En svart, kronet, tohodet ørn på gull bunn. Over ørnen svever den østerrikske keiserkrone, og i klørne holder den rikssverd, septer og rikseple. På ørnens brystskjold sees huset Habsburgs stamvåpen – Habsburg, Østerrike og Lothringen. Om halsen har ørnen ordenskjeder for de keiserlige ridderordener: øverst Jernkroneordenen, den militære Maria-Theresiaorden og Franz-Josephordenen, så følger den ungarske St. Stefansorden, Leopoldsordenen og nederst den Gylne Vlies. På ørnens vinger er festet territorialvåpen. Merk de forskjellige rangkroner på skjoldene. Våpenet øverst til venstre representerer kongeriket Ungarn (den ungarske Stefanskrone er brukt som heraldisk krone), så følger kongeriket Galizien, erkehertugdømmet Østerrike unter der Enns, hertugdømmet Salzburg, hertugdømmet Steiermark, fyrstegrevskapet Tirol, hertugdømmene Kärnten og Krain, markgrevskapet Mähren og hertugdømmet Øvre og Nedre Schlesien, storfyrstedømmet Siebenburgen, byen Ragusa og øverst til høyre, kongeriket Böhmen (den böhmiske Wenzeslauskrone er brukt som heraldisk krone). I keiserdømmet Østerrikes våpen inngår flere felter som ikke er vist her og som representerer keiserens forskjellige territorier.
Heraldikk. 6. Noen segl fra middelalderen. 1) Markgreve Otto 2 av Brandenburg, fra segl 1202. 2) Eirik Magnusson, 1289. Fra seglrevers; fremsiden har kongen i kroningsskrud på trone. 3) Engelsk admiralskip med kongevåpenet i seilet, fra segl 1395.
heraldikk. (til herold), læren om skjoldmerker og våpenskjold.
Heraldikk i vid betydning omfatter både et utviklet våpen- og flaggvesen og visse andre offentlige høyhetstegn eller kjennemerker, dessuten enkelte offentlige seremonier av militær eller annen karakter. Se også flagg, mynt, segl og symbol.
Oppfatningen av heraldikkens område og innhold skifter med tid og sted. Mer eller mindre utviklede former for heraldikk finnes hos de fleste folk og k ...
Les mer
Grunnregler
Heraldikk i snevrere betydning konsentrerer seg om våpenet og blir gjerne betegnet som vitenskapen om våpen og kunsten å konstruere og forme dem. Med våpen forstås i europeisk heraldikk et billedlig kjennetegn i farger, konstruert etter bestemte regler og opprinnelig bestemt til å brukes i friluft. Våpenmerket hørte opprinnelig til krigerutrustningen, og var malt på skjoldet, båret på kappen eller våpenfrakken eller på hestens skaberakk. Våpenet fremtrer oftest i form av skjold eller flagg (banner, fane); normalt får skjold og flagg samme innhold. For at det skal foreligge et våpen, må komposisjonen være vedtatt som et fast og varig kjennetegn for en bestemt person, ætt eller institusjon (nasjon, by, kommune, kirkesamfunn). Våpenvesenet har således både en estetisk og en juridisk side, idet våpnene er gjenstand for eiendomsrett og er vernet av lover og traktater.
Grunnreglene for konstruksjon av et våpen er disse: våpenet skal bare inneholde ett motiv (enten en geometrisk deling av skjoldflaten eller en frittstående figur (dyr, blomst, gjenstand el.l.) og skal bare ha ett metall og én farge (tinkturer). Dette krav til enkelhet må overholdes for alle primærvåpen (grunnvåpen), idet kombinasjoner først inntrer når det konstrueres unionsvåpen eller sekundære våpen for yngre slektslinjer o.l.
Tinkturer
De to tinkturer som blir satt sammen til et våpen, bør velges blant følgende seks: gull, sølv, rødt, blått, svart og grønt. Opprinnelig regnet man med flere enn seks tinkturer, fordi hermelin og gråverk ble brukt in natura på skjoldene og således dannet to ekstra tinkturer. Purpur, oransje og brunt har også vært brukt. Den eldste heraldikk brukte lite svart og svært lite grønt. Gull (= gult) og sølv (= hvitt) kalles metaller, de andre tinkturer kalles farger. Skal et våpen inneholde mer enn ett metall og én farge, må det foreligge særlige grunner. Metall må ikke grense mot metall og farge ikke mot farge. Unntak finnes i visse tilfeller, f.eks. der det gjelder en liten del av en grenselinje eller ved fremstilling av et dyrs bevæpning (klør, tunge, tenner, horn osv.). Et våpen må tydelig kunne fremstilles alene ved hjelp av tinkturflater, uten hjelp av noen slags tegning med strek eller skygging. Disse lover skyldes dels praktiske krav om at våpenet skal kunne oppfattes på lang avstand og at det ikke må være tvil om hva det forestiller, dels de estetiske krav til en høytidelig virkning. Fargene må være ubrutte og lysende: rødt er sinober, blått er rent himmelblått (coelinblått). I svart/hvitt-illustrasjoner av våpen skal fargene antydes ved et skraveringssystem fra 1600-tallet. Se fig. 1.
Figurer
Vesteuropeisk heraldikk er konsekvent bygd på fargen. Ut over de grunnleggende fargereglene finnes et strengt system for de figurer som et våpen kan inneholde. For å oppnå den største fargevirkning har heraldikken holdt seg til de enkleste figurer. Våpenet (skjoldet, flagget) inneholder enten en såkalt heraldisk eller en «alminnelig» figur. De første blir dannet ved delelinjer som trekkes fra våpenets ene rand til den andre; de siste er dyr, planter, himmellegemer, fantasivesener og gjenstander eller deler av dem, som regel stilt fritt i feltet, undertiden vokser de inn fra skjoldrammen. De mest brukte delelinjer er gjengitt i fig. 2. Linjene kan trekkes loddrett, vannrett eller diagonalt og kan dele våpenet i to eller flere stykker. Ved kombinasjoner fremkommer kors, sjakkmønster osv. Alt i alt gir anvendelse av delelinjer anledning til å skape et nær sagt ubegrenset antall våpen, som likevel har enkelt og klart innhold. Se fig. 3.
Variasjonenes antall økes ytterligere ved valg av forskjellig farge. De «alminnelige» figurer gir ikke så mange variasjoner og omfatter i den eldste heraldikk egentlig nokså få, men utpregede motiver: drake, løve, bjørn, hund, hjort, svin, ørn, svale, delfin, muslingskall, arm, skanke, bjelke, sparre (vinkel), rose, lilje, måne, stjerne, pil, anker osv. Ved å holde motivkretsen knapp, var man alltid viss på å kjenne igjen figurene. Også av artistiske hensyn fant man det betenkelig å tilføre heraldikken for mange slags bilder. I stedet valgte man ulike antall og plasseringer av motivene. Dyret kan f.eks. være opprett eller gå på fire, antallet kan varieres eller man gjengir bare en del av dyret. God heraldikk bruker ikke sammensatte motiver i et grunnvåpen, dvs. i et våpen som ikke er avledet av et (eller flere) eldre.
Stilisering
Heraldisk stil er ornamental-dekorativ og krever at dyr, planter og gjenstander tegnes størst mulig i forhold til feltet og i flatestil med sterk poengtering av de mest eiendommelige trekk i silhuetten. Å fremstille skjoldbilder etter naturen eller et zoologisk album er som regel absolutt feilaktig. Perspektiv brukes ikke; man forstørrer små og tynne deler; det mest karakteristiske ved bildet gjengis unaturlig kraftig og stort. Et heraldisk tre har ikke et ubestemt antall blad, men får f.eks. fem store blad som tydelig viser treslaget. Det opereres bare med faste typer; våpenbildet kan således være borgen, men ikke en bestemt borg.
Beskrivelse
Når et våpen skal skapes eller fastsettes ved offisiell registrering, skjer det alltid ved en kort beskrivelse (definisjon, «blasonering») som bare angir våpenets innhold, men ikke fastslår formen («rødt med sølv isbjørn»). Formen er fri og må lempe seg noe etter tidsstil, materiale, størrelse og plassering. Terminologien, dvs. de faste navn for våpenfigurene m.m. i skjoldet, har fått den rikeste og mest logiske utforming på fransk, og bestemmelsen av ethvert våpen kan sikrest gis på fransk eller med støtte i dette språk.
Europeisk heraldikk oppstod omkring midten av 1100-tallet, fremskyndet ved korstog og turneringer, og ble særlig utformet av det franske ridderskap og ...
Les mer
Fastsettelse av våpen
Norge
I Norge ligger ansvaret for den offentlige heraldikken, som omfatter riksvåpenet og våpen for primærkommuner og fylkeskommuner, hos Kommunal- og regionaldepartementet, med Riksarkivet som sakkyndig instans. Utenriksdepartementet har en heraldisk rådgiver som også fører tilsyn med bruken av riksvåpenet og kronede statlige emblemer. Om fastsettelse av og rettsvern for slike våpen, se fylkesmerke, kommunevåpen, Norge (flagg, våpen og segl). Det finnes ikke en tilsvarende fastsettelses- eller godkjenningsordning for private våpen (slektsvåpen), men et visst rettsvern, som kan utledes av den alminnelige lovgivning, f.eks. varemerkelovgivningen.
Andre land
Offentlig heraldikk styres i de fleste land etter de samme prinsipper som i Norge. I land som fortsatt har en sterk tradisjon for adels- og andre slektsvåpen, finnes det ofte egne institusjoner som styrer den private heraldikken; disse kan være hel- eller halvoffentlige eller helt private. I noen land er ansvaret for så vel offentlig som privat heraldikk lagt til én og samme institusjon, jfr. det tidligere riksheraldiker-embetet i Sverige og College of Arms i Storbritannia. Se også herold.
Japansk heraldikk
I sin systematiske utformning og bruk er den japanske heraldikken minst jevngammel med Vest-Europas og har spilt like stor eller større rolle enn denne gjorde i middelalderen. Våpenmerket, mon, representerte en familie eller enkeltperson, opprinnelig innen føydal-, hoff- og militæradelen, senere hos alle stender. Man fastholdt merkets idé, å fremheve individet og slekten, idet man unngikk å danne korporasjonsvåpen. Heller ikke dannet man så sammensatte våpen som i europeisk dekadanse-heraldikk. I japansk heraldikk er blomster og blad de vanligste motiver og får utallige og fint avstemte variasjoner; se fig. 7. Hertil kommer mange geometriske figurer, dessuten fugler, sommerfugler og gjenstander, mens firbente dyr spiller en minimal rolle. Nærbeslektede familier kunne ha samme våpenfigur med en liten forskjell – de keiserlige prinser fikk bruke keiserens krysantemumvåpen med 14 i stedet for 16 kronblad. Det japanske våpen ble satt på faner og standartspisser, på skipsflagg og seil, på kappe, hjelm, lakkhatt, sverd, panser, stigbøyler, sal og hestedekken, på sivile hoffklær og på dameklær, på teltlignende forheng og på bruksting og i sigiller, altså en like allsidig anvendelse som i Vesten. Merket ble ikke så ofte satt på skjold. Som regel har merket ingen fastlagt farge som bakgrunn, og i det hele har merkenes farge ikke den betydning som i Vest-Europa. Hvis merket har en omramning, er dennes form fiksert og betyr noe for identiteten. Mens hvert europeisk våpen er et motiv med til dels store variasjonsmuligheter i tegningens form, er det japanske mer bundet til én fastlagt tegning. Japansk heraldikk er eksakt, men intim, og ikke i samme grad som den europeiske beregnet for fjernvirkning.
