hovedavtale, den tariffavtale som i praksis regulerer spørsmål av mer grunnleggende karakter mellom partene. Mer spesielle spørsmål er oftest regulert ved tariffavtaler for de enkelte tariffområder, som ofte er betegnet overenskomster (landsoverenskomsten, verkstedsoverenskomsten osv.). Særspørsmål for den enkelte virksomhet er oftest regulert ved særavtaler. På de aller fleste tariffområder inngår hovedavtalen som del 1 til de forskjellige overenskomster, og hovedavtalens bestemmelser er overordnet bestemmelsene i overenskomstene. Særavtaler er underordnet bestemmelsene i såvel hovedavtale som overenskomstene.
Hovedavtalen LO–NHO
Hovedavtalen mellom Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon blir ofte omtalt som «arbeidslivets grunnlov». Den første hovedavtalen ble inngått i 1935 mellom Arbeidernes faglige Landsorganisasjon og Norsk Arbeidsgiverforening. Denne hovedavtalen markererer på mange måter overgangen til fredeligere forhold i arbeidslivet etter en periode med sterk uro i det norske arbeidslivet, som kulminerte med den store arbeidskonflikten i 1931.
Hovedavtalen av 1935 ble avløst av ny hovedavtale av 1947. Deretter er avtalen stadig blitt avløst av nye; fra 1970-årene hvert fjerde år. De forhold som reguleres av hovedavtalens regler er i dette tidsrommet blitt betydelig utvidet. Særlig viktig er den utvidelsen som fant sted i 1966, da samarbeidsavtalen (hovedavtalens del B) ble innarbeidet.
Den nåværende hovedavtalen (av 1994) gir regler om organisasjonsretten, fredsplikt og forhandlinger samt søksmål, og regler om konflikter, herunder om kollektive oppsigelser, sympatiaksjoner, avstemningsregler og særavtaler. Videre er det gitt regler om tillitsvalgte og deres rettigheter og plikter, om vernearbeid og bedriftshelsetjeneste, om permitteringer, om 14-daglig utlønning, lønn over bank og trekk av fagforeningskontingent og regler om individuelle ansettelsesforhold. Dessuten er det gitt regler om informasjon, samarbeid og medbestemmelse, med videre regler i samarbeidsavtalen om bedriftsutvalg, avdelingsutvalg og konsernutvalg, informasjonsmøter og bedriftskonferanser. Videre er det gitt bestemmelser om kompetanseutvikling, herunder etter- og videreutdanning. Ytterligere inneholder hovedavtalen åtte tilleggsavtaler, om bedriftsutvikling, om teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer, om bruk av arbeidsstudier, om systematisk arbeidsvurdering som grunnlag for fastsettelse av differensierte lønninger, om kontrolltiltak, om likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet, om opplæring i verne- og miljøarbeid og om deltidsarbeid.
Andre hovedavtaler
Det avtalemønster som er utviklet mellom hovedorganisasjonene i arbeidslivet, Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon, med hovedavtale, overenskomster og særavtaler, er i betydelig grad lagt til grunn også på andre tariffområder og mellom andre tariffparter. Dette gjelder også innen den kommunale og fylkeskommunale sektor, hvor det bl.a. er opprettet hovedavtale mellom Kommunenes Sentralforbund og arbeidstagernes fagorganisasjoner.
Merkes kan også hovedavtalen i staten, opprettet mellom staten og tjenestemennenes fagorganisasjoner. Hovedavtalen i staten ble opprinnelig inngått i 1980, og den någjeldende hovedavtale er av 1992. Den inneholder regler om medbestemmelse (del 1) og om partenes rettigheter og plikter (del 2), regler som supplerer tjenestetvistloven (del 3) og bestemmelser om løsning av tolkningstvister (del 4).
