jakt

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet.

Den historiske utvikling av jakt har artet seg ulikt i forskjellige land avhengig av sosiale og politiske strukturer. Vanligst er det at retten til jakt følger grunnen, slik tilfellet er i Norge. Etter hvert som økende folkemengde, forbedrede samferdselsmidler og jaktvåpen medførte større inngrep i viltbestanden, samtidig som oppdyrking av jorden og kultivering av skogen innskrenket de naturlige tilholdssteder for viltet, ble det nødvendig å begrense og regulere beskatningen av viltet og ved positive tiltak fremme viltstellet. Siden jakten og viltet representerer store materielle og immaterielle verdier, har mange land lagt mye arbeid i utvikling av den ved lovgivning, biologiske undersøkelser av viltartene, oppsyn mot ulovlig jakt, opprettelse av viltreservater og så videre.

For dagens moderne mennesker er jakt først og fremst en fritidsbeskjeftigelse som ved siden av matauk også representerer naturopplevelser i skog og mark. Jakt er likevel en betydelig binæring. Samlet verdi av kjøtt og pels av viltet i Norge utgjorde for eksempel over én milliard kroner i 2004. Dette tallet har holdt seg relativt stabilt.

I Norge er jakt strengt regulert og kun tillatt på bestemte arter i gitte perioder, for det aller meste om høsten. Totalt er det i Fastlands-Norge åpnet jakt på 37 fuglearter og 21 pattedyrarter (se tabell i bunnen av artikkelen). På Svalbard er det åpnet jakt på seks fuglearter (havhest, kortnebbgås, polarlomvi, polarmåke, teist og svalbardrype) og fire pattedyrarter (svalbardrein, fjellrev, ringsel og storkobbe). På Svalbard er det litt ulike bestemmelser for hvilke arter som kan jaktes på av fastboende og tilreisende.

De mest vanlige jaktmåtene er jakt med jakthund, jakt med drivere (drivjakt), posteringsjakt, støkkjakt, åtejakt, smygjakt og fellefangst.

Jakten i Norge foregår for det aller meste om høsten. Jakt og fangst er ikke tillatt i uken fra og med 24. desember til og med 31. desember (julefredning) og ikke på langfredag, påskeaften og første påskedag (påskefredning).

Alt vilt i Norge er i utgangspunktet fredet året rundt, men myndighetene åpner for begrensede perioder med jakt i bestemte områder og felling av arter som gjør skade. Jakten reguleres særlig av viltloven, samt en egen forskrift om jakt- og fangsttider som revideres hvert femte år og en forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst.

I Norge deles jakt inn i storviltjakt og småviltjakt ut fra hvilken art det jaktes på. Det er ulike bestemmelser for de to jaktformene.

Storviltjakten omfatter i hovedsak jakt etter klovvilt som elg, hjort, villrein og rådyr. Denne jakten bygger på prinsippet om kvoter etter minsteareal per dyr. Arealets størrelse fastsettes etter antall dyr i kommunen, tilgang på mat og eventuell skadevoldelse. Det trengs spesiell tillatelse fra kommunen eller fra Miljødirektoratet for å jakte på storvilt.

Småviltjakt omfatter jakt på hare, rev, rype, skogsfugl (tiur, røy, orrhane og orrhøne), jerpe, rugde, gjess, ender og vadefugler. Slik jakt drives praktisk talt over hele landet.

For rovvilt som bjørn, ulv, jerv, gaupe og kongeørn, gjelder det spesielle bestemmelser (se rovviltforvaltning). Det er også egne bestemmelser for lisensfelling.

Etter jaktens og viltets art er jaktvåpen enten glattløpet haglgevær, som skyter ut en sverm av små kuler (hagl), eller rifle, som skyter ut én kule. Ofte forekommer en kombinasjon av rifle og hagle: ett løp av hvert slag lagt ved siden av hverandre, det ene over det andre, eller to haglløp med ett rifleløp under (såkalt «drilling»).

Haglgeværene har oftest to løp ved siden av hverandre, loddrett over/under eller i vannrett plan. Enkeltløpet haglgevær brukes også, særlig i de groveste kalibrene. Haglgeværer med tre eller fire løp er sjeldne. Vanligst er kaliber 12 (18,52 mm), kaliber 16 (16,81 mm) og kaliber 20 (15,62 mm). Lengste avstand for et haglskudd er for rype, skogsfugl og hare 30 meter. For rådyr er lengste avstand 20 meter.

Jaktrifler bygges som enkeltløp, dobbeltløp eller magasinrifler, til dels med automatisk lademekanisme. Riflekaliberet angis enten i millimeter (mm), i tusendeler (Storbritannia) eller i hundredeler (USA) av engelsk inch, for eksempel 8,9 mm = 0,350 = 0,35. Til jaktbruk varierer kalibrene mellom 5,6 mm og 12,7 mm. Moderne jaktrifler overstiger sjelden 9,3 mm.

Moderne jaktvåpen har bakladningsmekanisme. Ammunisjonen (prosjektil, forladninger, krutt, tennhette) har en hylse (patron), av papp, plast eller metall. I rifler brukes bare metallhylser. I motsetning til militær ammunisjon er kuler til jaktbruk regelmessig halvmantlet og ekspanderende, beregnet på å utvide seg i dyret for å oppnå større drepeevne og sjokkvirkning.

Bly er et giftig tungmetall som ikke brytes ned i naturen, men hoper seg opp i næringskjeden. Fra 15. februar 2023 gjelder i praksis et forbud mot bruk av blyhagl på småviltjakt. Forbudet har bakgrunn i kjemikalieforskriften fra EU (REACH-forskriften), som blant annet regulerer bruk av blyhagl i våtmark. I REACH-forskriften defineres våtmark svært omfattende, og vil i praksis bety all utmark i Norge. Denne definisjonen av våtmark er «et område med myr, torvmyr eller vann, naturlig eller kunstig, permanent eller midlertidig, med stillestående eller strømmende ferskvann, saltvann eller brakkvann». I den nyeste forskriften for utøvelse av jakt, felling og fangst er det henvist til REACH-forskriften, slik at det er jegerens ansvar å vurdere om jakten foregår i våtmark eller ikke. Noen områder vil kunne falle utenfor denne definisjonen, for eksempel større landbruksområder. Ifølge Miljødirektoratet vil definisjonen av våtmark i praksis bety et totalforbud mot blyhagl i den mest vanlige skogs- og fjelljakta. Blyfrie miljøhagl lages i stål, vismut, wolfram, kobber eller andre legeringer.

• Les mer om jaktvåpen og jaktammunisjon.

Utstyr som tas med på jakt, i tillegg til våpen, er for eksempel jaktkikkert, jaktradio eller sikringsradio, mobiltelefon, lokkefløyter, jaktklær, kamuflasjeklær, ryggsekk, kart og kompass, jaktkniv og knivbryne, øks, sag, viltposer, førstehjelpsutstyr og proviant.

Jakt og viltforvaltning reguleres av lov om viltet av 29. mai 1981 med senere endringer (viltloven). Viltloven omfatter alle viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr innenfor Norges økonomiske sone (200 mil ut i havet). Det legges vekt på bevaring av naturens biologiske produksjon og viltets artsrikdom. Det innebærer at både viltet og viltets leveområder skal forvaltes ut fra ønsket om en allsidig og langsiktig forvaltning. Ingen arts eksistens skal kunne trues av menneskelige inngrep. Viltoverskuddet kan høstes til fordel for landbruksnæringen og friluftslivet. Viltloven er en fullmaktslov som følges opp med svært mange forskrifter.

Klima- og miljødepartementet er øverste myndighet i saker som gjelder vilt og jakt.

Under departementet hører Miljødirektoratet som har det daglige ansvaret for praktiseringen av viltloven, og som fastsetter forskrifter om jakttider, jaktmåter, våpen og ammunisjon, med mer. Direktoratet har også som oppgave å drive veiledningstjeneste i viltforvaltning overfor de lokale viltorganene. Disse er miljøvernavdelingen hos fylkesmannen og kommunene.

Kommunene kan selv bestemme om de vil oppnevne en egen nemnd til å forvalte vilt og jakt (viltnemnd), eller om en annen nemnd skal ha denne oppgaven. Viltorganenes oppgaver er blant annet å fremme viltstellet og mulighetene for jakt og drive viltforskning. De skal også organisere viltstellområder, det vil si å samle de mange små eiendommene i kommunen til felles områder store nok til å drive rasjonelt viltstell og jakt.

Viltet har det samme nervesystemet og en liknende opplevelse av smerte, stress og ubehag som mennesker. Jakt skal derfor utøves på en ansvarsfull måte, med minst mulig stress og lidelse for viltet. Myndighetene forutsetter at all jakt og fangst skal være mest mulig human, noe som innebærer at regelverk og straffereaksjoner ikke tillater uforsvarlig jakt og fangst som medfører at dyr blir utsatt for unødige lidelser.

Disse prinsippene om såkalt «human jakt» er nedfelt i lovverket. I viltlovens paragraf 19 heter det: «Jakt og fangst skal utøves på en slik måte at viltet ikke utsettes for unødige lidelser og slik at det ikke oppstår fare for mennesker eller husdyr eller skade på eiendom.» I dyrevelferdsloven heter det dessuten blant annet: «Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål.» Det betyr at viltet skal felles så raskt og smertefritt som mulig.

Human jakt har i tillegg til sikkerhet stått sentralt i den obligatoriske jegeropplæringen som ble innført i 1986. Det legges vekt på at nye jegere får med seg en god ballast i form av sunne holdninger, god jaktmoral og bevissthet rundt de etiske sidene ved jakt og fangst.

Det ligger et stort ansvar på den som bærer våpen, og for jegere og fangstfolk er det viktig å sette seg grundig inn i regler om jakt- og fangstutøvelse, slik at vedkommende til enhver tid jakter lovlig og på en måte som er allment akseptert. En jeger må være helt sikker på hva han eller hun skyter på (det skal ikke skytes på annet vilt enn det man er ute etter), og det kreves skikkelig kjennskap til våpen og ammunisjon samt gjeldende lovbestemmelser.

I jaktåret 2020/2021 var det ifølge SSB 520 755 personer som sto oppført i Jegerregisteret (84,9 prosent menn og 15,1 prosent kvinner). Av disse hadde 192 766 betalt jegeravgift, og kan dermed regnes som aktive jegere.

Tabellen under angir antall aktive jegere som har løst jegeravgiften siden 1995.

^{(Kilde: SSB)}

Arkeologer har påvist at jakt ble drevet i stor utstrekning i forhistorisk tid, og spor av den gamle veidekulturen finnes i helleristninger, dyregraver og fangstanlegg rundt omkring i landet. Fortsatt er jakt i kombinasjon med fiske det viktigste næringsgrunnlaget for mange folk, blant annet for inuitene og for jegerfolk i Sibir. Etter hvert som menneskene ble bofaste og tok til med jordbruk, ble jakt en viktig binæring i matproduksjonen. Det utviklet seg handel med skinnvarer, huder og pelsverk.

De eldste norske lovregler om jakt finnes i landsdelslovene (Gulatingslova og Frostatingslova) fra 1100- og 1200-tallet. Allerede her fastslås grunneiers rett til jakt på egen eiendom. I disse lovene er det den frie jaktretten og grunneierens særrettigheter som først og fremst er omtalt – fredningsbestemmelser mangler helt.

• fritidsfiske
• utmarksnæring
• rovviltforvaltning

• Lovdata: Lov om jakt og fangst av vilt (viltloven)
• Lovdata: Forskrift om jakt- og fangsttider 2017–2022
• Miljødirektoratet: Jakt, felling og fangst
• Miljødirektoratet: Jakt i Norge
• SSB: Faktaside om jakt
• SSB: Hvem er jeger?

• Haug, Frank (2002). Småviltjakt, to bind
• Kirkemo, Ole (red.) (2003–2005): Aschehoug og Gyldendals jakt, fiske og friluftsliv i Norge, fem bind
• Kirkemo, Ole og Sæhle, Henrik (2009). Jegerhåndboka. Oslo: Tun Forlag
• Lier-Hansen, Stein (2002). Storviltjakt: med vekt på hjortevilt, fjerde utgave
• Søilen, Magne (2002). Jaktvåpen, femte utgave
• Unsgård, John Henning og Frøstrup, Johan Christian (2007). Norsk jaktleksikon. Arendal: Friluftsforlaget