jonsok. Sankt Hans, 24. juni, kirkehøytid til minne om døperen Johannes' fødsel. Tradisjonen knyttet til jonsok er mer folkelig enn kirkelig, og kanskje kommer dette av at jonsok har trukket til seg tradisjoner som i eldre tid trolig har vært knyttet til midtsommerfeiringen. Et minne om dette har vi i at man i mange bygder deler tiden i før og etter jonsok, noe som også har satt spor etter seg i merkedagstradisjonen, f.eks. at «så røde som torvtakene på husene er før jonsok av tørke, så rødt skal høyet bli av regn etter jonsok» (Sunnmøre), eller «så tidlig som rognen blomstrer før jonsok, så tidlig kan man skjære før mikkjelsmesse (29. september)». Allment sies det at jonsokværet brøt alle andre merker. Jonsokregn varslet tidlig høst (Telemark) eller lite nøtter (Telemark, Nordvestlandet), og tåke var dårlig varsel for moltene (Troms). I Telemark ventet man elgskjølen, en kuldeperiode.
En rekke gamle skikker og tradisjoner er forbundet med jonsok. De fleste er knyttet til feiringen av sankthansaften, som er kvelden før jonsok, altså 23. juni. Den mest utbredte og best bevarte er bålbrenningen. På Vestlandet har man jonsokbryllup, et bryllup «på lissom» mellom voksne eller barn. I eldre tid valfartet folk til kirker og hellige steder jonsoknatt, særlig kjent i norsk tradisjon er valfartingen til Røldals-kirken. Ved jonsok skulle man samle legende urter og såkalt jonsokgress, som styrket buskapen. De unge kunne jonsoknatt få vite hvem de skulle bli gift med, f.eks. ved å sove på dulebekk (sove et sted det rant en bekk under jorden) eller ha jonsokblomster under hodeputen.
