sankthans

Johannes omtales flere ganger i Det nye testamentet. Det fortelles at engelen Gabriel viste seg for Sakarja i tempelet og meddelte at hans kone Elisabet skulle føde en sønn som de skulle gi navnet Johannes. Helt fra sitt mors liv skulle han være fylt av Den hellige ånd og han skulle være en forløper for Herren.

Som 27-åring bega Johannes seg ut i ørkenen. Her gikk han omkring som en botspredikant og forkynte at menneskene måtte angre sine synder og forberede seg på Messias og hans rike: «Se det Guds lam, som bærer verdens synder». De senere apostlene Peter og Andreas hørte til hans disipler. Johannes døpte de angrende syndere i Jordan; Jesus kom også til ham for å la seg døpe.

Ifølge evangelistene fikk Johannes en tragisk død. Kong Herodes Antipas skilte seg fra sin kone og giftet seg med Herodias, som var hans niese og halvbroren Filips kone. Da Johannes påtalte dette som blodskam, ble han kastet i fengsel. En gang Herodias’ datter Salome danset for kongen, ble han så betatt at han sa at hun kunne få det hun ønsket. Etter råd fra sin mor ba hun om Johannes’ hode på et fat. Hun fikk da også dette ønsket oppfylt.

Ifølge kirkefedrene ble Johannes frelst for arvesynd i sin mors liv. Derfor ble fødselsdagen for hans del viktigere enn dødsdagen. Nesten alle helgener ble feiret på dødsdagen. Johannes ble en av kristenhetens mest populære helgener. Det hadde nok en sammenheng at han var sterkt knyttet til dåpen. Mange guttebarn ble kalt Johannes eller en variant av dette navnet som Jon, Johan, Hans med mer.

I kirkens liturgiske ritual ble Johannes feiret med den høyeste festgrad. I England ble minst 496 kirker dedisert til ham. I Norge kjenner vi til et titalls kirker med Johannes-dedikasjoner; blant disse var Jonskirkene i Nidaros og Bergen.

Flere steder i Norden ble det valfartet til hellige steder og kirker kvelden før 24. juni. Mest kjent i så måte er valfarten til det undergjørende krusifikset i Røldal stavkirke i Hordaland som skilte ut en væske under midnattsgudstjenesten. Folk tørket opp væsken med en linklut og strøk den på sine syke kroppsdeler. De som ble helbredet, etterlot votivgaver i kirken i form av krykker, støtteskinner og lignende. Så sent som i 1846 var det mennesker i kirken for å søke krusifiksets helbredende kraft. Andre kirker som ble besøkt sankthansnatten var blant annet Nesland og Heggland kirker i Telemark.

Det var også vanlig å oppsøke hellige kilder ved sankthans. Blant de mest kjente kilder var Olavskilden ved Løvøy kirke i Vestfold. Det ble også valfartet til Mariakilden ved Trømborg kirke i Østfold til langt inn på 1800-tallet. Olavskilden og Vatnås kirke i Sigdal var sentrale elementer i sankthansfeiringen på de trakter.

Sankthansnatten ble regnet for å ha magiske egenskaper. En gammel tradisjon var den såkalte åkervekking. Så sent som omkring 1900 kunne en gammel mann på Ørland i Trøndelag gå omkring i åkeren sin og sette ned kvister idet han sa:

Vakopp, vakopp åker og eng. / Jomfru Maria reier ei seng. Sankt-Hans-natta er ei natt. / Skynd deg unna snø og regn Og unna den kalde haustnatta.

Noen steder var det også tradisjon for å pynte i huset med løv og villblomster for å verne og velsigne huset. Man trodde at alle slags vekster hadde en ekstra kraft ved sankthans. Hvis man la seg med syv sorter blomster under puten, kunne man i drømme se hvem man skulle gifte seg med.

Mange steder ble jonsoknatten holdt for å være et høydepunkt for ondskapsfull magi og en av heksenes hovedfester. Fra flere land hører vi om hekser som red på sine sopelimer til Blokksberg. Flere kvinner fra Finnmark ble brent på bål fordi de hadde feiret heksesabbat på fjellet Domen rundt sankthans. Lyderhorn i Bergen var et samlingssted for hekser på Valborgnatta, sankthansnatta og i julehelgen.

Skikken med å brenne bål ved sankthans omtales allerede av Jacobus de Voragine i Den gyldne legende, som ble nedskrevet på 1200-tallet. For Nordens del er den eldste kilde Olaus Magnus. Han skriver på 1550-tallet at svenskene feiret sankthans ved sammenkomster på torget eller ute på markene med bålbrenning og dans.

Også i Norge har bålbrenning vært et sentralt element i feiringen av sankthans fra uminnelige tider og er det for så vidt fortsatt. Det har blitt lagt stor prestisje i at bålet skulle være både stort og godt synlig. Bålplassen skulle gjerne ligge på et høyt punkt både ute i bygdene og i byene. Kjente bålplasser er for eksempel Sankt Hanshaugen i Oslo og Aksla i Ålesund. På bygdene var det gjerne slik at flere gårder og bruk samlet seg om en felles bålplass.

Når det gjaldt virke til bålet, var det gjerne barn som samlet sammen det de kunne finne av brennbart materiale. Mest ettertraktet var tjæretønner og gamle båter. Det var særlig barn og unge som feiret sankthans med bålbrenning.

Det mest spektakulære sankthansbålet i nyere tid er det enorme tårnet av paller, kasser og tønner som hvert år bygges på Slinningsodden i Ålesund. I 2016 ble det satt verdensrekord i høyde med 47,39 meter.

Ofte lå bålplassen ved en slette der det ble danset til langt på natt. Barna hadde sine leker. En yndet sport var å hoppe over bålet når det var nedbrent. Ellers ble det lekt tradisjonelle leker som «tredjemann i vinden», «siste par ut» eller «slå på ring».

De voksne hadde gjerne med litt lettere kost som kunne fortæres ved bålet. Vel så viktig var drikkevarene som kunne variere fra sted til sted. Noen steder gikk det mest i kaffe, andre steder ble øl og brennevin foretrukket.

Jonsokbryllupet, der en jente og en gutt giftet seg på liksom, er kjent fra 1800-tallet og har blitt praktisert frem mot vår egen tid. Dette barnebryllupet ble gjennomført som en kopi av de voksnes bryllupsfeiring med et utkledd brudepar, forlovere, prest, spillemann og gjester. Feiringen foregikk vanligvis på en låve, som var tom for høy på denne tiden. Denne skikken var først og fremst utbredt på Vestlandet.

Sankthans markerte et vendepunkt på året, nå gikk det mot mørkere tider. Sankthans er markert på alle primstaver. Det vanligste symbolet er et timeglass. På de neste plassene kommer et kors eller en sol.

Det ble også tatt varsler av hvordan været var på denne dagen. Presten Hans Jacob Wille forteller fra Seljord at det ble hentet legende urter til husdyrene og at det ble brent tjære til å vigsle husdyrene med. Han kan også berette at man regnet med kulde på denne dagen. Da kalvet elgen, slik at kalven kunne herdes mot kulden. I Romsdal ble det sagt at hvis det var regn og tåke på denne dagen, ville det bli få nøtter det året. På Senja var man bekymret for moltehøsten hvis det var tykt vær på sankthansnatten. Andre steder het det at hvis det regnet på denne dagen, ville det ikke bli mye klegg. På Sunnmøre hadde man et munnhell som sa at så tidlig som «raunerosene» spratt før jonsok, så tidlig kunne man skjære [kornet] før «mikeli» (29. september, Mikkelsmesse).