Portrettkarikatur av den amerikanske skuespilleren og regissøren Clint Eastwood, utført av Daniel Stieglitz. Tallerkenen med spagetti henspiller på Eastwoods roller i spagettiwestern-filmer.
.
Lisens: CC BY SA 3.0
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Honoré Daumiers karikatur av møtet mellom husvertinne og leieboer, som ikke har betalt husleie de siste tre måneder, situasjonskarikatur, litografi fra 1847.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY 4.0

Mann og liten gutt på kunstutstilling, situasjonskarikatur, blyant på papir, 21,8 × 17,1 cm, tegnet av Roar Matheson Bye 1921.

Nasjonalmuseet, Oslo.
Karikatur av den franske kongen Ludvig Filip 1., som regjerte 1830-1848. Kongens ansiktsuttrykk (fra venstre til høyre) viser hans synkende popularitet hos folk flest. Dette litografiske trykket ble publisert i La Caricature 9. januar 1834, og er utført av Honoré Daumier.
The Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Karikatur av mann som gestikulerer, tegning utført med penn og brunt blekk av Gian Lorenzo Bernini, før 1680. Karakteristiske trekk ved en persons utseende og væremåte er gjerne det sentrale i den type karikatur som ble utviklet i Italia i løpet av renessansen og barokken.
The Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Karikatur er en fremstilling i billedkunst der karakteristiske trekk, for eksempel en persons ansiktstrekk eller kroppsholdning, er gjengitt på en forvrengt eller lattervekkende overdreven måte. Karikaturen kan være en harmløs spøk, men er ofte også gjort i satirisk hensikt for å åpne øynene for svakheter.

Faktaboks

Uttale
karikatˈur
Etymologi
fra fransk caricature, fra italiensk caricatura 'overdrivelse'
Også kjent som

vrengebilde

Historikk

Karikaturer kjennes fra oldtiden så vel i egyptiske tegninger som på greske vase- og romerske veggmalerier, også i skildringer av guder og helter. I kirkelig kunst i middelalderen forekommer karikaturer ganske ofte, særlig ble geistligheten karikert i fremstillinger med motiver fra dyrefablene, for eksempel en rev i munkekutte som preker for gjessene.

Med utbredelsen av kobberstikket og tresnittet fra 1500-tallet av fikk karikaturen større slagkraft og ble særlig et virkningsfullt politisk våpen. I tidens karikaturer var paven et svært vanlig motiv. Pieter Brueghel den eldre blottstilte sosial urettferdighet for eksempel i bildet av de fete og de magre. Jacques Callot brukte karikaturen til kritisk skildring av samfunnsforholdene på trettiårskrigens tid.

Foruten moraliserende og satiriserende bilder som de berømte seriene av William Hogarth viste 1700-tallets England flittig anvendelse av karikaturen i den politiske strid, for eksempel gjennom tegninger av James Gillray, Thomas Rowlandson og andre.

Den franske politiske karikaturs store gjennombrudd daterer seg fra julirevolusjonen i bladet La Caricature (1830–1835), som ble fulgt av Le Charivari (1832), Le Rire (1848), La Lune, L'Éclipse og flere. Borgerkongedømmets mest berømte karikaturmotiv var Charles Philipons av Ludvig Filip med hodet formet som en pære samt den spissborgerlige type «Monsieur Prudhomme», som Henri Monnier skapte. Siden ble blant andre Napoleon 3 offer for tegnernes fantasi. Kunstnere som Honoré Daumier, Paul Gavarni, Cham, Grandville, André Gill, Félix Nadar og andre gav ikke bare vrengebilder av det offentlige livs personer, men også vittige skildringer av gatefigurer i Paris. Senere spilte bladet Chat Noir en stor rolle, med tegnere som Jean Louis Forain og Caran d'Ache.

I England hadde vittighetsbladet Punch (1841–1992/2002) en fremskutt stilling; dets politiske karikaturer blant annet av John Leech var viktige våpen i dagens kamper, mens sosiale forhold og selskapslivet ble satirisert av Charles S. Keene, George Du Maurier og flere. Max Beerbohm gjorde seg bemerket med karikaturer av prinsen av Wales (senere Edward 7).

Av tyske vittighetsblad ble Fliegende Blätter (fra 1844) kjent for sine upolitiske karikaturer med motiver og typer fra offisers- og studentlivet og så videre, mens den politiske karikaturen ble dyrket i Kladderadatsch (fra 1848) i Berlin og fremfor alt i Simplicissimus (fra 1896) i München med utpreget radikale, spesielt antiklerikale tendenser med Thomas Theodor Heine, nordmannen Olaf Gulbransson med flere som tegnere. Kikeriki (fra 1862) i Wien inneholdt aktuelle, politiske karikaturer.

I Danmark ble Corsaren fulgt blant annet av Klodshans og Blæksprutten med utmerkede karikaturer av Alfred Schmidt, videre Svikmøllen med Robert Storm Petersens karikaturer. I Sverige fikk karikaturen et forum i Söndags-Nisse og Strix, med navn som Edvard Forsström, Albert Engström, Anders Forsberg og Oskar Andersson.

I Norge har Theodor Kittelsen, Andreas Bloch, Olaf Krohn, Olaf Gulbransson, Ragnvald Blix, Thoralf Klouman og flere tegnet karikaturer, mest av politisk, men også av annet innhold i og utenfor vittighetsblad som Krydseren, Korsaren, Vikingen, Tyrihans, Exlex og så videre. Særlig inntar Blix en sentral stilling i norsk karikaturtegning, med serien av karikaturer under andre verdenskrig, «De fem årene» (1945).

Etter 1945 er det karakteristisk at de rene karikatur- og vittighetsbladene ikke lenger spiller så stor rolle, om enn Le Canard enchaîné fortsetter som en illustrert politisk ukeavis i Frankrike, likedan Punch i Storbritannia. Til gjengjeld har karikaturen i langt større grad erobret dagspressen. Blant fremtredende avistegnere kan nevnes David Low i Storbritannia, Georg Grosz i Vest-Tyskland, Fritz Behrendt i Nederland, Herluf Bidstrup i Danmark, Ewert Karlsson i Sverige og Saul Steinberg og Herbert Block i USA, hvor særlig presidenten karikeres i alle tenkelige og utenkelige situasjoner; både Richard Nixon og Ronald Reagan har vært takknemlige skyteskiver for karikaturtegnere verden over.

Norge

I Norge blomstret den politiske karikaturen i dagspressen etter 1960-årene, og de fleste av de større avisene har hatt sine egne tegnere. Et høydepunkt ble nådd under EF-striden i begynnelsen av 1970-årene, med blant annet Hans Normann Dahls tegninger i Dagbladet, Finn Graffs i Arbeiderbladet og Ellen Auensens i Morgenbladet. Audun Hetland var i mange år meget produktiv og hans burleske tegninger ble publisert både i Bergens Tidende og i bokform. I en årrekke var Pedros (Salo Grenning) tegninger populære innslag i VGs spalter, likedan Henry Imslands i Stavanger Aftenblad.

Blant mange gode karikaturtegnere kan nevnes Roar Hagen i VG, Inge Grødum i Aftenposten, Finn Graff i Dagbladet, Siri Dokken i Dagsavisen, Jan O. Henriksen i Adresseavisen, Arne Roar Lund og Per Elvestuen i Dagens Næringsliv og Herbjørn Skogstad i Oppland Arbeiderblad.

Her har Edvard Munch fremstilt Sigurd Bødtker ("puddelfigur" til høyre) og Gunnar Heiberg (de to figurene til venstre) i karikert form, datert 1906-1907, teknikk hektografi. Munch hadde tidvis et anstrengt forhold til disse to.

/Munchmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY NC SA 4.0
Roar Hagens tegning (digitalt trykk) "Stoltenbergs lojalitet", publisert i VG 27. november 2021. Kommentaren gjelder striden omkring ny sjef i Norges Bank. Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Trygve Slagsvold Vedum er karikert.
Stortingets kunstsamling, Digitalt Museum.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berntsen, Bredo: Skarpt sett, 1999 («Norske vittighetsblader – en bibliografisk oversikt 1836-1958»: 149-54).
  • Sørheim, Erle Marie: Karikaturens historie. Humanist forlag 2021.

Kommentarer (2)

skrev Jan Sverre Knudsen

Karikaturstriden bør nevnes også i teksten, ikke bare i "Les mer"-lenke. Og setningen "Etter 1945 er det karakteristisk .... " bør revideres og inkludere Charlie Hebdo.

svarte Erik Mørstad

Takk for innspill. Artikkelen blir oppdatert etter hvert. Det finnes for øvrig en egen artikkel om tidsskriftet Charlie Hebdo i Store norske leksikon.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg