kjærlighet

Innen psykologi og filosofi finnes det mange forsøk på å gi en allmenngyldig definisjon av kjærlighet.

Noen ser kjærlighetens vesen i et avhengighetsforhold mellom subjektet og dets kjærlighetsobjekt, slik Augustin og Friedrich Schleiermacher forstår menneskets kjærlighet til Gud og barns kjærlighet til foreldre. Thomas Aquinas definerer kjærlighet som «det å ville noe godt for en annen».

I moderne tid har man ofte festet seg ved den romantiske kjærligheten og dens karakteristiske uttrykk, forelskelsen.

Så å si all moderne psykologi anerkjenner imidlertid de ulike menneskelige behovene for kjærlighet som grunnleggende for mental helse og utvikling fra spedbarnsstadiet til alderdommen.

I religiøs sammenheng legges det gjerne stor vekt på skillet mellom eros og agape. Agape er en ikke-sanselig form for kjærlighet, for eksempel Guds kjærlighet til menneskene og menneskers kjærlighet til Gud. Dette kjærlighetsbegrepet er frigjort fra det kroppslige. Det må tenkes som den følelsen som vekkes og næres av at man forstår og erkjenner at et objekt er fullkomment eller har verdifulle egenskaper.

Innenfor etisk og religiøs tenkning skiller man noen ganger mellom nådens orden (som er kjærlighetens og barmhjertighetens) og lovens orden. Teologisk svarer dette til henholdsvis Det nye og Det gamle testamentet.

Todelingen viser til at behovet for kjærlighet er viktigere enn det man kan ha fortjent. Moderne moralfilosofi viser at disse to grunnverdiene i menneskelig liv, nemlig rettferdighet og kjærlighet, ikke lar seg redusere til eller utlede av hverandre. De er livsviktige og vanskelige å forene, men hører til grunnsteinene i all menneskelig samfunnsdannelse.

• etikk