kulturhistorie, samlebetegnelse for en rekke kunnskaps- og forskningsområder med ulike fagtradisjoner og siktemål, f.eks. kunsthistoriske studier av redskaper og innbo fra tidligere tiders by- og bygdemiljø, nordisk folkelivsgransking og folkeminnevitenskap. Disse forskningsretningene er beslektet med kontinental Kulturgeschichte (ty.), som skriver seg tilbake til Voltaire og Montesquieu. Senere representanter er Jacob Burckhardt, Troels F. Troels-Lund, Oswald Spengler og Arnold Toynbee. For alle disse var det Europa som stod i sentrum for interessen, og sammenligning av skikker og redskapsformer begrenset seg stort sett til dette området. Imidlertid fikk den mer globalt og etnografisk orienterte James G. Frazer, som også samlet et stort materiale fra Europa, stor betydning for mange folkelivsgranskere.
Allmenn kulturhistorie
Allmenn kulturhistorie skiller seg fra Kulturgeschichte ved sin generelle og teoretiske målsetning og sitt verdensomspennende nedslagsfelt. Dette fagfeltet sorterer under kulturantropologi og omfatter to disipliner: arkeologi og etnohistorie. Tradisjonelt har den kulturhistoriske antropologi hentet sitt materiale fra områder utenfor Europa. Arkeologer har prøvd å kartlegge den tidligste kulturhistorie gjennom systematisk utgraving og analyse av funnmateriale i Afrika, Asia, Amerika og Oseania. Etnohistorikere har, i likhet med andre historikere, benyttet seg av skriftlig materiale der dette har vært å finne. Det kan dreie seg om krøniker, reiseberetninger, misjonærrapporter og kolonifunksjonærers bulletiner, dessuten lingvistisk materiale og muntlig overlevert tradisjon. På dette grunnlaget forsøker etnohistorikeren å tegne et bilde av befolkningshistorien.
Kulturhistorikerne arbeider seg ofte bakover i tiden med utgangspunkt i etnografisk samtidsmateriale fra det området som skal beskrives. Tyskerne Fritz Graebner og Wilhelm Schmidt stod som eksponenter for en kulturhistorisk skole, den såkalte kulturkretslæren, som lenge preget europeisk kulturforskning. Et viktig spørsmål her var forholdet mellom diffusjon og uavhengig opprinnelse (diffusjonisme).
I USA utviklet det seg en kulturhistorisk skole som baserte seg på en teori om kulturtrekks utbredelse fra et sentrum. Fornyelse og vekst ville finne sted her, mens arkaiske former ville dukke opp i periferien – en tenkt diffusjon av former og elementer i tilnærmet konsentriske sirkler. Modellen kalles alder–område-prinsippet (the age–area principle).
Moderne kulturhistorie har vært preget av metodisk nyskapning, særlig innen arkeologi, f.eks. C-14-datering. Både i Afrika og Amerika har etnisk mobilisering og nasjonsdannelse aktualisert og legitimert kulturhistorisk forskning som tar sikte på å avdekke de opprinnelige befolkningers landnåm og tilpasning over lange tidsrom. Fra 1960-årene av kom dechiffreringen av mayaenes tekster til å åpne opp en kilde til kulturhistorisk kunnskap av stor rekkevidde – også teoretisk.
Fornyelse innen det kulturhistoriske forskningsfeltet springer naturlig ut av tilknytningen til de andre antropologiske disiplinene, som antropologisk lingvistikk og sosialantropologi. En slik konstant utveksling av ideer og materiale oppmuntres ved at mange antropologer behersker, eller har kjennskap til, flere disipliner innen fagområdet.
