Persepsjon er vår oppfatning av sanseinntrykk. Persepsjon skjer i to trinn: Først ved stimulering av ett eller flere sanseorgan, og deretter vår tolkning av denne stimuleringen.

Faktaboks

Uttale
persepsjˈon

Sansing og tolkning

Hos mennesket viser sansing gjerne til syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Stimulering av disse sansene resulterer i en opplevelse. Ofte er det snakk om bare én enkelt sans som stimuleres, som når man hører en stemme. Andre ganger er opplevelsen basert på en kombinasjon av flere sanseinntrykk, som når man drikker et glass rødvin der både syn, lukt og smak er med på å definere opplevelsen.

Persepsjon er en kompleks prosess, siden den ikke bare består av en stimulering av en sans, men også av vår tolkning av denne stimuleringen. Tolkningen vi gjør er basert på våre kunnskaper og erfaringer, forventninger, emosjonelle tilstand og en rekke andre forhold. En som hører noe på tur i skogen, kan være usikker på om det var en stemme som sa noe, eller om det bare var en bevegelse i trærne. En som vet at det ikke er mennesker i nærheten, vil tolke lyden som bevegelse i trærne. Men er man usikker og redd, er det sannsynlig at det er en stemme som høres, selv om man vet at dette er helt usannsynlig.

Studiet av persepsjon

Den «klassiske» oppfatning har vært at man må ta utgangspunkt i de enkle sansefornemmelser (toner, farger og så videre) og betrakte vårt totale bilde av omgivelsene som oppbygd på grunnlag av disse. Med gestaltpsykologien ble oppmerksomheten vendt mot persepsjonsfenomener av «høyere orden» (strukturer, helheter) som vanskelig kan forstås ved bare å studere de enkelte komponentene. Nyere persepsjonspsykologi har i større grad studert persepsjonen som prosess og beskrevet den som en målrettet aktivitet, hvor det gjelder for personen å danne seg et stabilt, realistisk bilde av omverdenen, og hvor sanseinntrykkene bare er et middel, ikke selve byggesteinene. Perseptuelle «misforståelser» (som illusjoner og feilaktige vitneutsagn) kan være utslag av de samme prinsippene; vi er mer interessert i å oppfatte «meninger» enn av enkelte stimuli.

Et gjennomgående spørsmål for persepsjonspsykologien har vært å kartlegge erfaringens rolle: Hvor mye av vår persepsjon kan forklares ved nedarvede, fysiologiske mekanismer, og hvor mye er bygget opp gjennom vår stadige interaksjon med omverdenen?

Et annet spørsmål er om persepsjonen best kan forstås «ovenfra og ned» (engelsk top-down) med utgangspunkt i medfødte eller ervervede skjemaer, kunnskapsstrukturer og forventninger, eller «nedenfra og opp» (engelsk bottom-up) med utgangspunkt i de stimuli som treffer våre sanseorganer. Den amerikanske psykologen James Jerome Gibsons teori om «direkte persepsjon» utgjør her et ytterliggående og omdiskutert forsøk på å forklare sanseoppfatningen som et direkte resultat av de stimulimønstre som påvirker oss.

Et tredje spørsmål har vært å bestemme persepsjonens grenser. Hva er forskjellen mellom å «se» at en person er blek, «se» at han er bekymret, og å «se» løsningen på hans problem? Noen vil her velge å tolke persepsjonen snevert, begrenset til de opplevelser som kan forankres i egenskaper ved stimuli og prosesser i det sanseorgan som påvirkes, mens andre setter likhetstegn mellom persepsjon og en mer generell oppfatning av verden omkring. Sosial persepsjon innenfor sosial kognisjon er et eksempel på sistnevnte.

Selv om vi har definert persepsjon som en prosess som har utspring i en bevisst opplevd stimulering av et sanseorgan, har en del av forskningen fokusert på tilfeller der vi ikke er klar over at det skjer en stimulering. Eksempelvis har man vist at svært kortvarige presentasjoner av bilder med et bestemt innhold ikke behøver å være bevisst opplevd av personen for å kunne påvirke valg, opplevelser og annet. Se subliminal persepsjon.

Illusjoner

Ofte «opplever» vi noe som egentlig ikke er der. Dette kalles illusjoner. Spesielt mye studert i persepsjonspsykologien er visuelle illusjoner, der en oppfatning knyttet til stimulering av synssansen blir noe annet enn den stimulering som strengt tatt treffer netthinnen i øyet.

Müller-Lyer-illusjonen

Perseptuelle illusjoner kan angå flere dimensjoner ved sanseinntrykk, så som lengde, størrelse, form, farge og bevegelse. Et eksempel på det første – lengde – er Müller-Lyer-illusjonen, der to like lange linjer oppleves som forskjellige i lengde avhengig av om pilene på enden av linjene peker innover eller utover.

Muller-Lyer

Müller-Lyer-illusjonen (fra Franz Carl Müller-Lyer, 1889).

Muller-Lyer

Ponzo-illusjonen

Et annet eksempel på hvordan to like linjer oppfattes som forskjellige er den såkalte Ponzo-illusjonen. Hvis de to linjene plasseres i en figur som fremkaller en opplevelse av perspektiv i figuren ved at to vertikale linjer heller mot hverandre i toppen (noe som gir oss en avstandsillusjon), påvirker det tolkningen av de to horisontale linjene i figuren: Den øverste linjen oppfattes som «langt borte» og derfor som lengre enn den nederste linjen, som oppfattes som «nærmere» og dermed kortere.

Ponzo

Ponzo-illusjonen (fra Mario Ponzo, italiensk psykolog, 1913).

Kanizsa-figuren

Et tredje eksempel er figurer der vi «ser» konturer som ikke er der i virkeligheten. I den såkalte Kanizsa-figuren fremtrer en lys trekant fordi tre hvite spalter i sirklene «passer» med en slik trekant.

Kanizsa triangel
«Ser» du en hvit trekant?
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Shepard-bordet

Det såkalte Shepard-bordet (oppkalt etter den amerikanske psykologen Roger Newland Shepard (1929–2022), ble publisert i 1990 og viser at vi lett lar oss forlede i oppfatningen av selv velkjente objekter. I figuren «ser» alle at de to bordene er forskjellige – det venstre er åpenbart mye lengre enn det til høyre. Men med en enkel kontrollmåling (bruk gjerne linjal) er det lett å korrigere denne feiloppfatningen – bordene er faktisk like lange.

Sheo

Shepard-bordet

Figur-grunn-illusjonen (Rubin-illusjonen)

Den såkalte figur-grunn-illusjonen, også kalt Rubin-illusjonen etter den danske psykologen Edgar Rubin, er en visuell illusjon som er mye diskutert av gestaltpsykologene. Her «ser» man i starten en enkel figur, som en vase. Men når man ser nøyere etter, skifter inntrykket fra en vase til to ansikter som vender mot hverandre. Figur-grunn-illusjonen eksemplifiserer godt at den perseptuelle prosessen ikke er en passiv registrering av sanseinntrykk, men at man aktivt bidrar for å gi mening til det som ses. I dette tilfellet klarer man ikke å bestemme hva som er riktig, men veksler mellom to tolkninger av det samme stimulusmaterialet.

Felles for de ulike eksemplene vist her, er at den som tolker figurene legger til informasjon som strengt tatt ikke finnes i stimulusmaterialet. Viktig for slike tolkninger er den sammenheng objektet befinner seg i (kontekst), personens kunnskaper og forventninger, og noen ganger egenskaper ved sanseapparatet.

Rubin

Figur-grunn-illusjonen, ofte kalt Rubin-illusjonen, etter den danske psykologen Edgar Rubin.

Hallusinasjoner

Hallusinasjoner skilles fra illusjoner ved at hallusinasjoner er opplevelser som fortoner seg som reelle for personen, men der sansestimuleringen ikke er til stede.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (11)

skrev henrik andersen

savner en klar og tydelig definisjon av ordet: persepsjon. Kan dere skrive persepsjon kan defineres som: ....

svarte Frode Svartdal

Hei, takk! Ser på dette! Mvh Frode

svarte Frode Svartdal

Hei! Noe uklart i artikkelen om persepsjon? Hvis ja, spør!
Mvh Frode

skrev Amrita Rani Bhardwaj

For persiptere er et annet ord på persepsjon? Bare bøyd på en annerledes måte?

svarte Frode Svartdal

Hei!

Persipere (uten "t") er et verb. Persepsjon, eller det å persipere, viser til vår oppfatning av sansepåvirkning.

Mvh Frode

svarte Line Marie Berteussen

Det første er verbet, det andre substantivet. De dreier seg om det samme: sanseoppfatning.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg