pinsebevegelsen, kristen vekkelsesbevegelse og kirkesamfunn, oppstod i USA omkring 1901 med røtter i Holiness Movement, en metodistisk preget vekkelsesbevegelse. Fikk sitt gjennombrudd i Los Angeles 1906 og ble overført til Europa, først og fremst ved Th. B. Barratts innsats. Til omvendelse og metodistisk preget helliggjørelseslære føyer pinsebevegelsen læren om Åndens dåp, en opplevelse som fortrinnsvis kjennetegnes ved tungetale. Pinsebevegelsen vil gjenopplive pinsens kristendom med alle de nytestamentlige nådegaver, særlig fremheves tungetalen og helbredelse ved bønn. Den praktiserer voksendåp. Bevegelsen er teologisk konservativ. Den var opprinnelig i hovedsak rekruttert fra samfunnslag med lavt utdannelses- og inntektsnivå. Pinsebevegelsen er oppdelt i mange samfunn og frittstående menigheter og er utbredt over hele verden; bevegelsen har i løpet av de senere år gått sterkt frem i Latin-Amerika.

Til Norge kom pinsebevegelsen 1906. Det finnes (2006) ca. 41 000 pinsevenner fordelt på ca. 280 menigheter. Den største menigheten er Filadelfia, Oslo, med ca. 1900 døpte medlemmer. Organ: Korsets Seier. Pinsevennenes Ytre Misjon, PYM, er en stiftelse som samordner pinsemenighetenes misjon. PYM omfatter 140 misjonærer i 30 land og ledes av et hovedstyre og en generalsekretær. Stiftelsen Pinsebevegelsens Evangeliesenter arbeider blant rusmisbrukere og driver ca. 15 sentre.

I Norge hadde pinsebevegelsen ikke opplevd større splittelser før i 1960-årene, da Aage Samuelsens mer radikale Maran Ata-menigheter (Vekkerropet Maran Ata) ble dannet. I 1970-årene utviklet Troens Bevis, med Sarons dal i Kvinesdal som sentrum og Aril Edvardsen som leder, seg som en selvstendig gren av norsk pinsebevegelse. I 1990-årene mistet bevegelsen medlemmer til den sterkt voksende trosbevegelsen (kristensenterbevegelsen) som representerer en mer ekstrem karismatisk kristendomsforståelse.