prerafaelittene

Prerafaelittene er betegnelse på en gruppe britiske malere og lyrikere som sluttet seg sammen i 1848 på initiativ av William Holman Hunt, John Everett Millais og Dante Gabriel Rossetti. Øvrige medlemmer var maleren James Collinson, billedhuggeren Thomas Woolner og kunstkritikerne Frederic George Stephens og Rossettis bror William Michael. John Ruskin var både forbilde for og forsvarer av gruppen; i nær tilknytning stod også Ford Madox Brown, Christina Rossetti og noe senere William Morris, Edward Burne-Jones og Algernon C. Swinburne.

I malerkunsten ville prerafaelittene bryte med de rådende kunstnormer slik de ble undervist i ved The Royal Academy. Deres idealer var klarhet i den uttrykte idé, studier direkte etter naturen og størst mulig realisme i fremstillingen. Disse idealene fant de i senmiddelalderens og tidlig-renessansens italienske kunst, mens de stikk imot det allment aksepterte hevdet at Rafaels arbeider representerte en kunstens degenerasjon (derfor var de «før-Rafaelitter»). De hadde stor interesse for det håndverksmessige, og dette satte dem i stand til å gi sine bilder stor detaljrikdom og en dyp intensitet i fargen. Motivene var som oftest litterære, gjerne hentet fra John Keats', Alfred Tennysons eller William Shakespeares diktning.

Prerafaelittene utgav i 1850 fire nummer av et tidsskrift, The Germ, hvor de gav uttrykk for sine meninger og publiserte sin lyrikk. Allerede i 1850-årene begynte den samordnede aktiviteten å avta sterkt, og gruppen gikk i oppløsning, samtidig som stadig flere malere laget bilder som ble karakterisert som «prerafaelittiske». Blant disse kan nevnes John Brett (1830–1902) og Arthur Hughes (1830–1915). En liten samling av prerafaelittenes kritiske og skjønnlitterære skrifter, Pre-Raphaelite Writing, er utgitt ved Derek Stanford (1973), og en lyrikkantologi, The Pre-Raphaelites and Their Circle, ved Cecil Y. Lang (1975).