regimentslæren – Store norske leksikon

Regimentslæren, en tankemodell i Martin Luthers teologi og i lutherdommen som trekker et skille mellom to ulike måter Gud utøver sin makt i verden på: det åndelige og det verdslige regiment.

Faktaboks

Uttale: regimˈentslæren
Også kjent som: toregimentslæren

Det åndelige regiment er rettet mot menneskets sjel, og utøves gjennom ordet og forkynnelsen. Den loven som gjelder i det åndelige regiment er kjærligheten og Guds rettferdighet. Det verdslige regiment er rettet mot menneskets legeme. Det utøves med makt og våpen (sverdet), og reguleres gjennom den borgerlige rettferdighet og fornuften. Samfunnet må styres gjennom det verdslige regiment: Her er maktbruk nødvendig på grunn av synden. Derfor er det ikke i strid med Guds vilje at den politiske øvrighet bruker makt for å opprettholde styret av samfunnet, og det er fullt tillatt for kristne å ta del i dette styret. For også det verdslige regiment utøves på vegne av Gud.

Bakgrunn

Regimentslæren er grundig utviklet i Luthers skrift Om verdslig øvrighet fra 1523. Den hadde front både mot den romersk-katolske kirke og de verdslige lederne i samtiden, hvor begge sider etter Luthers syn overskred grensene for det som var deres mandat. Toregimentslæren bygger videre på eldre teologiske tradisjoner for å skille mellom åndelig og verdslig, blant annet på Gelasius 1s lære – utviklet sist på 400-tallet – om de to makter: keiserens og pavens, som begge er innsatt av Gud.

Det er viktig å skille mellom toregimentslæren og torikelæren hos Luther. Torikelæren er forankret i Augustins lære om de to riker eller civitates: Guds og djevelens rike. I Guds rike rår den guddommelige rettferdighet, som i det åndelige regiment. Men Guds rike er mer enn en styringsform, det strekker seg gjennom hele historien, og er ikke identisk med kirken, selv om det er knyttet til den. På lignende måte er djevelens rike en overpolitisk størrelse med egenkjærligheten som grunnlov, og det er styrt av djevelen; altså helt motsatt Guds verdslige regiment.

I politisk debatt

Toregimentslæren har spilt en viktig rolle i 1900-tallets teologiske og politiske debatt, spesielt i diskusjonen om nazismen. I tysk lutherdom ble toregimentslæren nemlig videreutviklet til en lære om det verdslige regiments Eigengesetzlichkeit, det vil si egenlovmessighet: det verdslige styre måtte få utøves suverent innenfor sine rammer uten noen form for innblanding fra kirken. Dette argumentet ble brukt til å legitimere Hitler og bremse kirkelig protest. En av de få som kom med innsigelser mot en slik bruk av toregimentslæren, var den norske biskopen Eivind Berggrav.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Protestantisme

Tarald Rasmussen

Professor emeritus, Universitetet i Oslo