Sørsamisk kvinnelue
Sørsamisk kvinnelue
Saemien sijte 2022
Det sørsamiske museet Saemien Sijtes nye anlegg på Horjemstangen i Snåsa åpnet 17. juni 2022.
Saemien sijte 2022
Lisens: CC BY SA 3.0

Sørsamer er den samiske folkegruppen som tradisjonelt har levd i et område som i dag strekker seg nordover fra Engerdal i Innlandet fylke i Norge og fra Idre i Dalarnas län i Sverige. Begrepene sørsame og sørsamisk kom i vanlig bruk på 1900-tallet, og refererer til konkrete kjennetegn ved språk og kultur og plasseringa lengst sør i det samiske området, Sápmi. Saltfjellet har gjerne blitt satt som nordgrensa for sørsamisk område i Norge, men i dag vil det nordligste området mot Saltfjellet også bli knytta til umesamisk språkområde, som tidligere ble beskrevet som en del av sørsamisk. Samtidig har mennesker flytta på seg, og myndighetens politikk har påvirka hvordan man forstår sørsamisk område.

Antallet sørsamer og brukere av sørsamisk språk er usikkert. Det er ingen registrering av etnisitet i Norge i dag, og derfor finnes ingen offisielle tall. På norsk side av riksgrensa omfatter sørsamisk valgkrets til Sametinget det sørsamiske området i Norge. I 2021 hadde 1521 personer registrert seg i sametingsmanntallet i dette området, men manntallet gjør ikke forskjell på hvor man kommer fra i Sápmi eller om man oppfatter seg sjøl som nord- eller sørsamisk. Anslagene for sørsamisktalende spenner fra 800 til 2000 personer i Norge og Sverige.

På norsk side velges det fire representanter til Sametinget fra sørsamisk valgkrets (2021). Det er fire forvaltningskommuner for samisk språk innafor sørsamisk område: Aarborten tjïelte (Hattfjelldal kommune), Raarvihken tjïelte (Røyrvik kommune), Snåasen tjïelte (Snåsa kommune) og Rossen tjïelte (Røros kommune). Saemien Sijte i Snåsa er sørsamisk museum og kultursenter. I Hattfjelldal ligger det samiske kultursenteret Sijti Jarnge. På Røros ligger Aajege, som er et sørsamisk språk- og kultursenter. I Östersund ligger Gaaltije, samisk museum og kultursenter. Åarjelhsaemien Teatere (sørsamisk teater) har base i Mo i Rana. I Den norske kirke er det også en sørsamisk menighet, Saemien Åålmege. Menigheten har egen prest og egne ansatte, og holder blant annet samisk konfirmasjon.

Språk og skole

Språkopplæring

Sørsamisk er nå regna som et alvorlig truet språk. I dag er ikke sørsamisk språk bare knytta til sørsamisk område, og det brukes andre samiske språk innenfor sørsamisk område. I 2020 hadde 35 elever i Norge sørsamisk som førstespråk i grunnskolen og 66 hadde det som andrespråk. Minst 37 barn fikk samiskopplæring i barnehage innafor sørsamisk område. Åarjelsaemien Vierhtiesåafoe i Hattfjelldal, Åarjel-saemiej skuvle i Snåsa og Aajege på Røros har sentrale roller innenfor sørsamisk skole og språkopplæring. Det samme gjelder språksentrene Gïeleaernie i Røyrvik og Gïelem nastedh i Snåsa. Det er mange eksempler på sørsamisk språkrevitalisering. Sørsamiske språkarbeidere ble i 2022 tildelt Norsk kulturråds ærespris.

Allerede midt på 1800-tallet var mange, kanskje de fleste, voksne sørsamer tospråklige, der samisk var hjemmespråk og hverdagsspråk i samiske sammenhenger, og norsk (eller svensk) ble brukt ellers. Språkskifte til enspråklighet i norsk (eller svensk) startet allerede før år 1900, men skjøt fart i mellomkrigstida. I sørsamisk område var det ingen tillemping av fornorskingspolitikken i skolen. All undervisning skulle foregå på norsk etter folkeskoleloven av 1889. Det var ingen åpning for bruk av samisk som hjelpespråk i sørsamisk område. Dette gjaldt for eksempel for den misjonsdrevne internatskolen for samiske barn i Havika ved Namsos (1910–1951). Heller ikke i kirka ble det brukt sørsamisk.

En egen sørsamisk skole og samiskopplæring var kontinuerlig på agendaen til sørsamiske politikere fra tidlig på 1900-tallet og fram til nyere tid, og var sak på Landsmøtet i 1917. Sørsamisk ble først forsøkt brukt i grunnskoleundervisning på slutten av 1960-tallet, og skriftspråksnorm ble først fastsatt i 1976. En kjent språkarbeider, skoleleder og lærebokforfatter, Ella Holm Bull (1929–2006), sto sammen med professor Knut Bergsland (1914–1998) bak rettskrivingsnormalen i sørsamisk som ble vedtatt i 1978.

Skrift- og talespråk

Det sørsamiske skriftspråket har ikke andre diakritiske tegn enn ï, en mørk i, og skrives ellers med samme alfabet som norsk og svensk med æ/ä, ø/ö og å. Slik kan forskjellen mellom sørsamisk og nordsamisk se større ut enn den egentlig er. Samtidig er sørsamisk språk så forskjellig fra for eksempel nordsamisk at sør- og nordsamiskspråklige ikke uten videre forstår hverandre, selv om mange ord er like, slik som vaerie – várri (fjell) og johke – johka (elv). Sørsamisk har flere dialekter, og dialektgrensene går på tvers av riksgrensa og den skandinaviske halvøya. Slik har dialekten vært den samme i Härjedalen og i Hedmark. Sørsamisk har endra seg i løpet av historien. Dialekttrekk i uttale og grammatikk har forandra seg og folk har flytta, og fornorskinga har påvirket språkutviklinga.

Bruk av sørsamisk som skriftspråk går tilbake til religiøse bøker og bibeloversettelser fra 1600- og 1700-tallet. Disse skriftene ble til på svensk side, og hadde også språktrekk fra andre dialekter siden det ikke var etablert skriftspråksnorm. Dessuten var presten Anders Fjellner (1795–1876) fra Härjedalen sentral i arbeidet med innsamling og formidling av samisk episk joik, og gjennom det mytestoff om samenes tilblivelse. Tidlig på 1900-tallet skrev sørsamer også på samisk til tross for manglende skriftspråk. Det finnes eksempler på postkort, avisinnlegg og kontaktannonser skrevet på sørsamisk. Sørsamisk ble allerede fra slutten av 1800-tallet grundig studert av språkforskere som ungarske Ignác Halász (1855–1901), finske Eliel Lagercrantz (1894–1973) og svenske Karl Bernhard Wiklund (1868–1934).

Historie

Historie har en spesiell rolle i sørsamisk sammenheng. I 1891 framsatte den norske historikeren Yngvar Nielsen (1843–1916) en teori om at samene var nylig innvandra til områdene sør for Frostviken i Sverige og Namdalen i Norge. Til Rørosområdene skulle de først ha kommet på 1700-tallet. Denne teorien kalles framrykkingsteorien, og er i dag tilbakevist. Framrykkingsteorien kom allikevel til å være gjeldende historisk lære fra slutten av 1800-tallet og på hele 1900-tallet. Framrykkingsteorien har hele tiden blitt avvist fra samisk hold og av enkelte forskere.

Framrykkingsteorien ble basert på manglende kilder som kunne dokumentere gammel samisk bosetting. Arkeologisk forskning og samisk kulturminneregistrering har siden 1980-tallet dokumentert det motsatte. Sentrale funn har vært gjort ved Vivallen i Funäsdalen i Sverige og ved Aursjøen i Lesja i Norge. Funnene fra Vivallen viste samiske graver og bosetting datert til mellom 690 og 1320. Funnene fra Aursjøen viste samiske ildsteder datert til vikingetiden (cirka 800–1050).

Sørsamisk kultur er i dag sterkt knytta til reindrifta. Kart over sørsamisk område er ofte basert på kart over reinbeitedistrikter. Reinbeitedistriktene ble til på slutten av 1800-tallet da myndighetene ville begrense reindrifta og da framrykkingsteorien var med på å styre oppfatninga av hva som var samiske områder. Sørsamisk bosetting og sørsamisk kultur har vist stor variasjon og med reindrifta som en sentral kulturbærer.

Reindrifta var fram til myndighetenes reguleringer på 1800-tallet familie- og sïjtebasert, og knytta til tradisjonelle mønster for utnytting av ressursene. Sïjte (flertall sïjth) er betegnelsen på den samfunnsinstitusjonen som på nordsamisk kalles siida. Tradisjonell ressursbruk og sedvane ble gjerne kombinert med offentlig anerkjennelse av rettigheter gjennom systemer med bygsel i Norge og skatteland eller skattefjell i Sverige. Det fantes ulike variasjoner i reindrifta. Fram til statenes reguleringer av reindrifta gjennom grensestengning på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet kunne reindrifta i de nordligste delene av sørsamisk område gå fra kyst til kyst ved at sïjth eller familier med sommerbeite i grenseområdene om vinteren flytta mot kysten enten vest- eller østover. Andre variasjoner kunne bety kortere årstidsflyttinger. Samtidig ryddet flere samiske familier gårder på 1800-tallet, for eksempel på Helgeland, i Västerbotten og i Jämtland.

Ved begynnelsen av 1800-tallet var det en samisk bosetting på kysten i sørsamisk område i Norge. I første halvdel av 1800-tallet ble denne delen av den samiske befolkninga assimilert. Fram til slutten av 1800-tallet fantes også en bygdesamisk bosetting. Det vil si samer som bodde ved og i de norske og svenske bygdene, og livnærte seg gjennom ulike næringskombinasjoner som småbruk, håndverk og lønnsarbeid. I Norge var det flere bygdesamiske bosteder rundt Trondheimsfjorden, i Namdalen og på Helgeland. I stor grad ble bygdesamene assimilert på slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Denne variasjonen i sørsamisk bosetting og næringsliv kjennes også fra Sverige. Det var ingen absolutt kulturgrense mellom de ulike tilpasningene. Den sørsamiske skolepolitikeren Sanna Jonassen (1869–1952) kom fra en bygdesamisk familie ved Steinkjer, og gifta seg med en reindriftsame fra Fosen.

Da Norge og Sverige på slutten av 1800-tallet regulerte reindrifta gjennom flere lover og ved innføring av reinbeitedistrikter og lappebyer, vokste også den sørsamiske politiske organiseringa fram. Da hadde også konkurransen med landbruksnæringen tilspisset seg, og begge statene stod for en negativ politikk mot samer. På begynnelsen av 1900-tallet var flere sørsamer aktive i samisk politisk organisering, blant andre Elsa Laula Renberg (1877–1931) og Daniel Mortenson (1860–1924). Daniel Mortenson grunnla i 1910 avisa Waren Sardne som han og senere sønnen Lars Danielsen (1903–1982) var redaktører for. Elsa Laula Renberg var sentral i organiseringa av det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Særlig viktig i denne tidlige organiseringa var rettsgrunnlaget og vilkårene for samisk reindrift, men også skolesaken var på dagsorden.

Kultur

Fordi sørsamene har bodd så spredt, har de vært ekstra hardt utsatt for fornorsking og press utenfra. Reindriftsnæringen har tradisjonelt vært en sammenbindende kulturfaktor, men i dag finnes det også andre institusjoner som tar vare på og utvikler den sørsamiske kulturen. Dette gjelder først og fremst museet Saemien Sijte i Snåsa, språksentre i Snåsa, Røros, Røyrvik og Hattfjelldal i Norge og Gaaltije i Östersund i Sverige.

Sørsamiske språkarbeidere ble i 2022 tildelt Norsk kulturråds ærespris.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg