Ingen andre fuglegrupper er så fundamentalt tilpasset et levevis i lufta som seilerne. Kroppen er kompakt, men strømlinjeformet og er betydelig mer energibesparende enn de fleste andre fugler.
Den viktigste tilpasningen er trolig at vingene har en meget lang hånd, men kort arm, noe som gir vingene stivhet og bueform, og kan gi fuglene høy fart. En seilerart, pigghaleseiler (Hirundapus caudacutus), som hekker i Sentral-Asia, kan oppnå en hastighet på 170 km/t. Den unikt lange og smale vingeformen er også ypperlig formet for glideflukt, noe som reduserer nødvendigheten av stor brystmuskulatur.
Seilerne er også tilpasset til å fly i stor høyde ved at hemoglobinet gir optimal levering av oksygen selv under lavt lufttrykk.
De fleste artene har svart fjærdrakt, men flere er mørkeblå eller mørkebrune, og noen har hvite flekker, vesentlig på undersiden. De store øynene er plassert i forsenkninger på siden av hodet slik at luftmotstanden reduseres. Øynene er beskyttet av små stive fjær og gir fuglene muligheter til å jakte også i sterkt motlys. Nebbet er kort, men bredt ved basis slik at flygende insekter og edderkopper «håves» inn i et stort gap.
Seilerne har «klamrefot»; alle fire tærne er vendt framover og har krumme og kvasse klør, godt egnet til å holde seg fast på loddrett berg, trestammer eller vegger. Leggen er imidlertid så kort at fuglene ikke kan stå eller lette fra bakken. Slektsnavnet Apus kommer fra gresk og betyr «uten fot». På grunn av de lange vingene må seilerne derfor kunne lande direkte i eller kloss ved reiråpningen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.