Seljumannamesse, 8. juli, var en katolsk festdag til minne om Sankt Sunniva og hennes følgesvenner som omkom på øya Selja, sør for Stad. Ifølge de gamle landskapslovene skulle dagen holdes som søndag, det vil si at man ikke skulle arbeide. Dagen markeres fortsatt selv om den ikke lenger er en katolsk festdag.
sunnivamesse
Den eldste fortellingen om de hellige på Selja finner vi hos Adam av Bremen. Han forteller om hellige syvsovere og at noen av de 11 tusen jomfruer skulle ha kommet til stedet. Både skip og båter ble begravd under et fjellskred. Der skjedde det mirakler, og kong Olav Tryggvason lot bygge en kirke på stedet.
Det er verdt å merke seg at Sunniva ikke er nevnt hos Adam. I den offisielle legenden på latin, som trolig ble skrevet av en geistlig omkring 1170, Acta Sanctorum in Selio, har hun imidlertid fått en hovedrolle. Det er liten grunn til å tro at Sunniva er en historisk person, hun har nok oppstått for å dekke et behov for en personifisert helgen på Vestlandet. Østlandet hadde jo sin Hallvard og Trøndelag hadde Olav.
Legenden om Sunniva er på mange måter en klassisk jomfrulegende. Det eksisterer flere legender om kyske jomfruer som flyktet ut på havet for å slippe unna hedenske friere. Den mest kjente er legenden om Ursula og de 11 000 jomfruer, som til slutt havnet i Köln og ble drept av hunerne.
Legenden sier at Sunniva var en vakker irsk prinsesse som levde et gudfryktig liv. En vill vikinghøvding forsøkte med alle midler å få henne til å gifte seg med ham, men hun ville heller forlate landet enn å gjøre hedningen til lags. Både menn, kvinner og barn gikk om bord i tre skip uten seil, årer eller styre og lot seg drive omkring på havet. Sunniva gikk i land på Selja med storparten av følget, og her gjemte de seg i huler for hedningene. En del av irene gikk i land på Kinn.
Bøndene på fastlandet hadde fe på beite på øyene. Da det forsvant en del dyr, falt mistanken på de fremmede. Bøndene ba da Håkon jarl komme med sin hær for å drepe de kristne. Da hedningene nærmet seg, gikk de kristne øyboerne inn i helleren og bad til Herren om at han måtte gi dem evig hvile og be englene bryte ned fjellet og gravlegge dem på stedet. De ble bønnhørt; fjellet raste ned og sjelene steg til himmels.
På Olav Tryggvasons tid fikk noen kjøpmenn som seilte forbi Selja, se en lysning mot himmelen. De fulgte lyset og fant et velduftende mannehode. Hodet tok de med seg til Nidaros, hvor biskopen gjemte det sammen med andre relikvier. Kong Olav reiste så selv til Selja. I uren under en berghammer fant de mange menneskeben med søtlig duft. Da de kristne sanket sammen benene av de hellige, forteller historien at de også fant Sunniva, og at hennes kropp var hel og uskadet. Dette skjedde ifølge legenden i 996. Det ble reist en kirke på stedet, der Sunniva ble skrinlagt.
I 1068 bestemte Olav Kyrre at det skulle etableres et bispesete på Selja. Senere kom også et munkekloster for benediktinerordenen på plass. Selja lå sentralt til i skipsleia mellom Nidaros og Bergen. Det ble bygd flere kirker, og man mente at vannet fra hulen der jomfruen ble funnet, hadde en helbredende kraft. Stedet trakk til seg pilegrimer, noe flere pilegrimsmerker, funnet i grunnen, vitner om.
Legenden om Sunniva avsluttes med at biskop Pål av Bjørgvin flyttet Sunnivas legeme til Bergen, der hennes skrin ble plassert i Kristkirken 7. september i 1170. Sunniva gjorde seg bemerket også etter at hun kom til Bergen, hennes skrin ble flere ganger båret ut for å slukke branner. Vi vet ikke hvordan det gikk med Sunnivas skrin ved reformasjonen, men Kristkirken ble revet i 1531.
Vi kjenner bare to kirker som var dedisert til Sunniva i Norge, den ene lå på Selja, den andre i Tjølling i Oslo bispedømme. I Nidarosdomen hadde Sunniva et alter som det lå et stort jordegods til. I alteret til Stiklestad kirke er det funnet tre små benposer med latinsk påskrift om at de inneholdt ben etter de hellige på Selja.
Det er fremstillinger av Sunniva i 18 norske alterskap. Sunniva er her avbildet med sitt viktigste attributt, klippen. På primstavene er helgenenes festdager gjerne markert med deres attributter, men det gjelder ikke Sunniva. Det vanligste merket for 8. juli på landsbasis er en ljå, et symbol på at det var dags å starte slåtten. I Bjørgvin bispedømmer er en krone det vanligste symbolet, noe som indikerer at Sunniva var prinsesse. Alt tyder likevel på at hun var en fiktiv person. Bakgrunnen for legenden kan være at det ble funnet benrester i helleren på Selja.
Kommentarer (1)
skrev Gry Josten Seim
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.