Sinfonia er en betegnelse som brukes om flere former for orkestermusikk med opphav i Italia. Sinfonia er det italienske ordet for symfoni, som viser til enighet eller samklang mellom lyder. Siden slutten av 1800-talet har betegnelsen sinfonia blitt brukt om tidlige symfonier.
I musikk fra renessansen og barokken betegnet sinfonia orkestermusikk som ble spilt mellom vokalsatser eller som innledning. Disse musikkstykkene ble brukt som introduksjon, mellomspill eller etterspill (postludium) i operaer, oratorier, kantater eller suiter. På 1600-tallet ble sinfonia også brukt som betegnelse på sonate. Johan Sebastian Bach brukte termen i sine komposisjoner for tasteinstrumenter, i hans såkalte tre-stemmige invensjoner. Det finnes også en rekke sinfoniaer som innleder Bachs kantater.
I den førklassiske sinfoniaen spiller strykerinstrumentene en sentral rolle, og i motsetning til barokkens stil er denne førklassiske sinfoniaen harmonisk enkel, kontrastrik og sangbar. På 1700-tallet fikk man den tredelte (hurtig-langsom-hurtig) neapolitanske operasinfoniaen som også ble oppført som selvstendig orkesterstykke.
Etter at sinfonian framstod som et selvstendig musikkstykke, var rundt 1740 veien åpen mot den tresatsige symfonien for komponister som italienske Giovanni Battista Sammartini, østerriske Matthias Georg Monn, og den tyske Johann Stamitz.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.