Steinalder

Dyrefremstillinger fra Lascaux-hulen, en av de mest kjente huler med steinaldermalerier i Vézèredalen, Dordogne i Frankrike. De hører til den senpaleolittiske kunst, datert til ca. 11 500 fvt.

Av /KF-arkiv ※.
Steinalderen

Venus fra Willendorf, steinalderfigur fra omkring 20 000 fvt., funnet i Østerrike. Naturhistorisches Museum, Wien.

Av /KF-arkiv ※.
Steinalderen

Keramikk og redskap fra traktbegerkulturen, yngre steinalder (neolittisk tid). Keramikken kjennetegnes ved den såkalte traktbegerform, begerlignende kar med buket underdel og traktformet hals.

Av /KF-arkiv ※.
Steinalderen

De store steingravene (megalittgravene) er et karakteristisk trekk ved den senere delen av steinalderens traktbegerkultur. Bildet viser en rekonstruksjon av en slik megalittgrav.

Av /KF-arkiv ※.
Rav

Rav fikk sin første store anvendelse i yngre steinalder. Bildet viser dyrefigurer og hengesmykker i rav fra Maglemosekulturen, ca. 6000 fvt., funnet i Maglemose, Sjælland, under utgravninger 1900–1915. Nationalmuseet i København.

Rav
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Steinalderen er den første av de forhistoriske periodene. Betegnelsen brukes på den perioden i forhistorisk tid da stein var det dominerende redskapsmateriale ved siden av tre, horn og bein.

Steinalderen strekker seg over et svært langt tidsrom, nesten 3,5 millioner år, helt fra de første mennesker tok i bruk redskaper av stein. Steinalderen endte først ved den første bruken av smeltet metall (bronse) rundt 3500 år fvt.

Men mange steder har bruken av stein som redskapsmateriale vart langt ned i historisk tid, noen steder helt inn i det tjuende århundret. Metall var for eksempel ukjent som redskapsmateriale i størstedelen av Amerika og Stillehavet, Australia og Sør-Afrika helt opp til den europeiske koloniekspansjonen som startet på 1500-tallet. I Midtøsten opphørte den egentlige steinalderen for mer enn 5000 år siden. Når det gjelder Sør-Skandinavia, regner man at grensen til tidlig metalltid (kobberalder, bronsealder) varer frem til cirka 1700 år fvt. Lenger nord, for eksempel i Finnmark, varte steinbrukende tid noe lenger.

Steinalderen blir ofte delt inn i tre hovedfaser; paleolittisk tid (paleolitikum), mesolittisk tid (mesolitikum)og neolittisk tid (neolitikum). Denne inndelingen er basert på menneskenes teknologiske og kulturelle utvikling.

Paleolittisk tid

Steinalderen

Rekonstruksjon av boliger fra yngre paleolittisk tid.

Av /KF-arkiv ※.
Tårnet og murene
Fra eldre steinalder er byen Jeriko et tidlig eksempel på anvendelse av naturstein i bygninger. Tell es-Sultan (Jeriko).
Tårnet og murene
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Dette tidsrommet av forhistorien begynner med de første kjente steinredskapene cirka 2,6 millioner år fvt. Paleolittisk tid varer frem til slutten av siste istid (cirka 12 000 år siden), da den avløses av mesolittisk tid. Endringer i materiell kultur i paleolitikum er nært knyttet til utviklingen av mennesket.

Paleolittisk tid deles inn i tre hovedavsnitt: eldre, mellom- og yngre paleolittisk tid, som igjen er delt i kortere tidsavsnitt med navn etter klassiske vesteuropeiske funnsteder. Tidligere mente en at de klassiske paleolittiske kulturene dannet en kronologisk rekkefølge. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at enkelte paleolittiske kulturer er samtidige, men har forskjellig geografisk utbredelse.

Karakteristisk for kulturene i Vest-Europa fra siste del av paleolitikum er enestående høyt utviklede og ofte realistiske hulemalerier (se også paleolittisk kunst).

Mesolittisk tid

I tidsrommet etter slutten av siste istid er mesolittiske kulturer kjent over store deler av Europa, Afrika og Asia. De viktigste, benevnt etter sine klassiske funnsted, er Azilien, Tardenoisien, Campignien (Europa), Capsien (Afrika) og i Norden Lyngby-, Maglemose-, Ertebøllekulturene (Sør-Skandinavia), Komsa-, Fosna- og Nøstvetkulturene (Nord-Skandinavia).

I mesolittisk tid var fiske, jakt og samlervirksomhet eneste næringsvei med hund som eneste husdyr. Redskapene bestod av ben og tilhugd stein og flint. I Norden har boplassene oftest ligget nær strandkanten, men også i innlandet, blant annet fjelltraktene i Sør-Norge, er det funnet mesolittiske boplasser.

Av kjente funnsteder fra mesolittisk steinalder i Norden kan nevnes Maglemose-boplassene i danske torvmyrer, og Ertebøllekulturens store dynger av skjell og østersskall på boplassene. I Norge kjenner man til boplasser blant annet ved Nøstvet i Ås, på Hardangervidda, i Kristiansund-distriktet (Fosna) og i Finnmark (Komsa).

Få graver og skjelettfunn er kjent fra denne tiden. Mest kjent i Norge er et funn fra Vistehola («Viste-gutten») og fra Hummervikholmen i Søgne.

Neolitikum

Utviklingen av jordbruket

Neolittisk tid, eller yngre steinalder, karakteriseres ved store endringer i teknologi, sosial struktur og næringsform. Perioden karakteriseres av utviklingen av jordbruk og husdyrhold. Begynnerfasen best kjent fra Midtøsten, der utgravninger av blant annet Jeriko i Palestina, Jarmo i Irak og Çatal Hüyük i Tyrkia har gitt beviser for at man i tidsrommet cirka 10 000–6000 fvt. hadde domestisert de fleste plante- og dyrearter som senere kom til å dominere jordbruket både her og i Europa. Dessuten ble grunnlaget for en ren bykultur lagt i disse områdene på denne tiden.

Selv om det har vært mer enn ett utviklingssentrum for utvikling av dyrehold og jordbruk, har åpenbart Midtøsten vært opphavsområdet for de neolittiske kulturene i Europa. Fra Tyrkia spredte denne nye livsformen seg til Balkan og Middelhavsområdet mellom 6000 og 5000 fvt. Fra disse områdene er så resten av Europa blitt «neolittisert». Denne prosessen har gått relativt raskt.

I Sør-Skandinavia finner vi de eldste sporene etter jordbruk og husdyrhold cirka 4000 fvt., og i Nord-Norge et par tusen år senere.

Neolittisk tid i Europa

Yngre steinalder i Europa er et sammensatt og komplets tidsrom, der en rekke lokalgrupper har utviklet seg, til dels samtidig, men også til ulik tid i ulike områder. Arkeologene har tradisjonelt forsøkt å klassifisere det rike materialet i forskjellige «kulturer» basert på studier av gravskikker, redskapsformer og keramikktyper. Bare i Sør-Skandinavia har man ment å kunne identifisere minst seks slike «kulturer»: traktbegerkultur, gropkeramisk kultur, stridsøkskultur, snorkeramisk kultur, klokkebegerkultur og dolktid.

Megalittkulturen

Den såkalte megalittkulturen har en utbredelse langs kystene fra Portugal til Sør-Sverige. Den er i første rekke karakterisert ved bruk av store steiner (megalittiske monumenter) til bygging av storsteinsgraver (dysser og ganggraver/jettestuer), eller til reising av mektige steinsettinger (se Carnac). I Nord-Europa utgjør Danmark et sentrum for denne megalitt-tradisjonen.

Senere forskning har vist at «megalittkulturen» ikke har vært noen ensartet kultur, men at det dreier seg om ulike religiøse og teknologiske tradisjoner som har fått innpass i lokale kulturgrupper. En av disse – som har en stor spredning – er den såkalte traktbegerkulturen. Denne er først og fremst karakterisert av høyt utviklet keramikk med rik og detaljert dekorering. I Norden kjennetegnes også kulturen ved bruk av store, omhyggelig slipte flintøkser. Ervervsformen har vært korndyrking og husdyrhold, men fiske og fangst har også vært viktig. Gravskikken har delvis vært preget av enkle jordbegravelser. Men i noen områder – i megalittfasen – har de store steingravene dominert. Disse har vært konstruert av store steinblokker, såkalte dysser og ganggraver. Enkelte av disse kamrene har inneholdt tallrike begravelser, noe som tyder på slektssamhold og trolig et nokså egalitært samfunn.

Stridsøkskulturene

Dateringen av traktbegerkulturen, inkludert megalittradisjonen, kan settes mellom cirka 3950–2750 fvt. Dels samtidig, dels noe senere, er store deler av Europa og spesielt Norden dominert av en annen teknologisk, sosial og religiøs gruppering som har fått betegnelsen stridsøkskulturene. Disse strekker seg fra Mellom-Europa til Finland og deler av Norge. Karakteristiske trekk ved stridsøkskulturen, er enkeltbegravelser, en egen særpreget keramikk og velformede, slipte skafthulløkser (stridsøkser) av stein.

Man har tidligere antatt at stridsøkskulturene ble spredt til Norden via innvandringer. Dessuten har man ment at de representerer den første spredningen av indoeuropeiske språk. Dette er imidlertid omdiskutert.

Fastere bosetninger

Den neolittiske befolkningen i store deler av Norden gikk gradvis over til en fastere bosetningsform, åkerbruk og husdyrhold. Dette førte til at forholdene i slutten av steinalderen ble mer enhetlige, kulturelt og ervervsmessig. Imidlertid har fremdeles deler av Nord-Skandinavia også vært bosatt av folk som helt, eller i det alt vesentlige har levd av jakt, fangst og fiske. Dels har redskapene vært de samme som i mesolittisk tid, dels er det blitt utviklet nye teknologier med skifer, kvartsitt og bein som viktige råstoff.

Spesielt er funnene fra Finnmark og Troms rike fra denne delen av yngre steinalder. Her er det flere steder registrert og delvis gravd ut store boplasser med tallrike, ofte gamme-lignende hus (se for eksempel Karlebotn-funnene). Denne perioden kjennetegnes blant annet av flere store og svært omfangsrike felt med helleristninger.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg