stjertmeis

Stjertmeis finnes i det meste av Europa sør til Middelhavet og østover til Japan. Arten er fordelt på 17 underarter.

I Norge hekker stjertmeisa forholdsvis sparsomt i løvskog og blandingsskog i områder nær vassdrag hvor det er innslag av døde og døende trær. Den er vanligst i Sør-Norge, men hekker også spredt i Nordland og Troms. Antallet varierer fra år til år, avhengig av vinterdødelighet og omfanget av invasjoner fra nordøst. Norsk Ornitologisk Forening har beregnet at det hekker mellom 24 000 og 40 000 par i Norge.

Stjertmeisa minner om en rund lys ball med et yndig uttrykk. Den åtte til ni centimeter lange stjerten er lengre enn selve kroppen, som er knapt sju centimeter lang. Selv om fuglen har svart rygg og svart stjert, er inntrykket en hvitaktig fugl med noe rødbrunt på skuldrene. Kjønnene er like. Ungfuglene er brunsvarte på hodesidene og har kortere stjert, men allerede i august–september får de voksendrakt.

Stjertmeisa er hovedsakelig en standfugl. I enkelte år sees den i større antall enn vanlig; det er fugler som kommer østfra.

Lokkelyder er skarpe srih-srih-srih, lett eksplosive surrelyder zerrrr og kneppende pt eller zepp. Sangen høres sjelden og er en lavmælt, fin trille i jevn tonehøyde, uten fast struktur.

Stjertmeisparet bygger i fellesskap et av de mest kunstferdige reir av alle våre fugler. Reirene er omvendt pæreformet med inngang øverst på siden, og plasseres som oftest i en greinkløft ved stammen av et løvtre. Reiret er rundt 10 centimeter bredt og om lag 16 centimeter høyt. Byggematerialet er mose, lavbiter, plante- og dyreull som er holdt sammen av spindelvev. Utvendig er reiret kledd med lav og bjørkenever, og virker nærmest som en utvekst på stammen. Innvendig er det foret med opptil 3000 små fjær. Enkelte reir har til og med dør; et par store fjær som delvis dekker inngangen. Det tar gjerne rundt tre uker å bygge reiret. Hvis dette blir ødelagt, bygges et nytt i løpet av en ukes tid.

Stjertmeisa legger i april–mai ti til tolv hvitaktige egg med små røde prikker. De ruges av hunnen i nær to uker. Ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret etter 18 til 19 døgn. Ungene holder seg i nærheten av reiret og blir matet av foreldrene i minst et par uker til.

Stjertmeisa legger små egg, og i Norden er det bare fuglekongen som har mindre egg. Et egg veier i gjennomsnitt 0,9 gram. Med en kullstørrelse på ti egg utgjør den samlede kullvekten mer enn hunnens vekt på rundt åtte gram. Dette er en stor påkjenning for hunnen som også stort sett er alene om rugingen. Hun blir matet av maken i denne tiden.

Til tross for kamuflasjen blir en stor del av stjertmeisreirene plyndret for egg eller ødelagt på annen måte. Synderne er som regel nøtteskrike og ekorn. I enkelte områder kan opptil 80 prosent av reirene bli ødelagt. Hvis paret ikke rekker å starte på nytt, hender det at de hjelper et nabopar med å mate deres unger. Siden fuglene er relativt stasjonære, er det stor sannsynlighet for at de er slektninger. Å hjelpe en slektning er arvemessig sett en hjelp til selvhjelp. Par som får hjelp produserer flere unger som overlever vinteren enn par uten slik hjelp.

Straks ungene er blitt selvstendige, starter kampen blant disse om en god plassering i familiehierarkiet. De unge jager hverandre mellom trærne mens de truer hverandre med høylytte lyder og løftet hode. Etter hvert etableres en lineær rangordning med hannene på topp og hunnene under.

Stjertmeisen spiser mest små insekter, insektegg og edderkopper. Om høsten og vinterstid også litt frø.

Om høsten og vinteren farter stjertmeisene omkring i familieflokker. Bortsett fra lavskrike er stjertmeis den eneste arten i den norske fuglefaunaen hvor foreldre og fullvoksne unger holder sammen også utenom hekketida. Fuglene virker engstelige og er hele tiden på vakt overfor fiender. Når de må krysse et åpent felt, samles de først tett sammen under stadig gjentatte og gjennomskjærende sriih-sriih-sriih, før de flyr lavt over i én rekke, én etter én.

Flokkene oppløses tidlig på våren.

Stjertmeisene er små fugler med stor overflate i forhold til kroppsmassen, noe som fører til at fuglene raskt tappes for varme når kulda setter inn. Når de i tillegg har liten kapasitet til å lagre vinterfett på kroppen, er de meget sårbare i lave temperaturer. Vinterdødeligheten kan derfor være stor. Selv korte perioder med kulde og snø som hindrer tilstrekkelig inntak av føde, kan resultere i stor dødelighet. For å overleve lange og kalde netter, prøver stjertmeisene å holde varmen ved å blåse opp fjærdrakten og utnytte kroppsvarmen til naboen ved å sitte tett sammen på en vannrett kvist. Fuglene i midten står høyt på rangstigen, mens stakkarene ytterst er de mest underlegne og har minst sjanse til å overleve. Undersøkelser har vist at de dominante fuglene lever lenger enn de underlegne.

• stjertmeisfamilien
• spurvefugler
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om stjertmeis