stoisk filosofi

Stoikerne inndelte filosofien i tre hovedområder: logikk, naturfilosofi og etikk.

Innen logikken utviklet de blant annet læren om de hypotetiske og disjunktive slutninger, og kom frem til en forenklet fremstilling av Aristoteles' syllogismelære. Naturfilosofien bygde på Heraklits lære om urilden eller verdensbrannen. Hvert «verdensår», det vil si perioden mellom to verdensbranner, var identisk og representerte en evig gjenkomst. Bare innsikt i denne uavvendelige verdensorden kunne gi mennesket styrke til å utholde sin skjebne.

Stoisk filosofi var en videreutvikling av kynikernes. Formålet var det praktiske å skape lykke; denne nås ved dyd, som er det eneste gode, likesom lasten er det eneste onde. Alt annet (for eksempel rikdom, sunnhet, sykdom) er likegyldige ting (adiafora). Dyd beror på viten, men krever vilje. En uforstyrrelig sinnsro (apati) er kjennetegnet på den vise som hever seg over adiafora. Det gjelder å leve i overensstemmelse med naturen. Dens lovmessighet oppfattes som en manifestasjon av verdensfornuften (logos).

I stoisk filosofi møter vi også ideen om menneskeslektens enhet. Det er atskillige overensstemmelser mellom den stoiske og den kristne moral. Kristendommen og stoisismen deler blant annet troen på én gud eller guddommelig årsak (logos), vektleggingen av å granske sine egne motivasjoner og handlinger, og et ideal om omsorg for medmennesker. I en nedgangstid skapte stoisk filosofi, særlig i Roma, en rekke faste karakterer som søkte å leve etter sine idealer, og en viss kosmopolitisk ånd bredte seg fra den.

• antikkens filosofi

• Inwood, Brad, red.: The Cambridge companion to the Stoics, 2003, isbn 0-521-77985-5