strukturalisme, fellesbetegnelse for flere tendenser innen humanistiske vitenskaper i Europa på 1900-tallet, føres tilbake til den sveitsiske språkforsker Ferdinand de Saussure som med sine forelesninger i Genève (1906–11, utgitt som Cours de linguistique générale, 1916), inspirerte forskere innen de fleste humanistiske disipliner.
I dagligtale brukes «struktur» synonymt med «organisasjon», «oppbygning», «forholdet mellom de enkelte elementer i et system». På alle områder hvor det foreligger en bestemt, regelbundet sammenstilling av elementer, kan derfor en strukturanalyse foretas. Forutsetningen for strukturalisme er at den enkelte ting, enten det dreier seg om et fonem (språklyd) eller en løvetann, bare er forståelig ut fra sine forhold til andre ting. Sammensatte helheter, som f.eks. et språk eller et spill, må forstås både ut fra elementenes regelbundne interaksjon, deres strukturale forhold og deres forskjellighet fra andre språk og andre spill som forutsetter andre regler.
Strukturalismens terminologi, som ofte er vanskelig tilgjengelig, er for det meste hentet fra språkvitenskapen.
I språkvitenskapen (strukturell språkvitenskap) legger man hovedvekten på å beskrive språket som et sett av strukturer mellom de enkelte elementene (l ...
Les mer
I litteraturvitenskapen ser strukturalismen den litterære teksten som et system av enheter innenfor en helhet, og man er spesielt opptatt av de enkelt ...
Les mer
I arkitekturen betegner strukturalisme modulære enheter satt sammen etter et på forhånd fastlagt mønster, en struktur. Et hovedmål for strukturalismen ...
Les mer
I mytetolkningen er strukturalismen særlig blitt anvendt av den franske antropologen Claude Lévi-Strauss. Myten betraktes som en form for menneskelig ...
Les mer
Betegnelse innført av E. B. Titchener (1898) som fellesnavn på den «assosiasjonistiske» psykologi som var toneangivende i perioden 1880–1920. Psykolog ...
Les mer
