svartmeis

Utbredelsesområdet omfatter det meste av Europa, Nordvest-Afrika, Lilleasia, Sør-Sibir øst til Kamtsjatka, Japan og Taiwan. Arten er fordelt på 21 underarter.

I Norge er svartmeisa vanlig i barskog nord til Salten i Nordland, fåtallig lenger nord. I Sør-Norge finnes den i størst antall på Sørlandet, Østlandet og i Trøndelag. På Vestlandet og i Nord-Norge har antallet økt på grunn av planting av gran. Svartmeisa sees ofte på streif i bjørkebeltet på fjellet, særlig om høsten.

Norsk Ornitologisk Forening har anslått bestanden i Norge til mellom 50 000 og 225 000 par.

Med en størrelse på cirka elleve centimeter og vekt på mellom åtte og ti gram, er svartmeisa den minste av meisene. Den har et relativt stort hode som går nesten i ett med ryggen og skilles lett fra de andre meisene på en stor, nesten firkantet hvit flekk i nakken. Også kinnene er lysende hvite. Resten av hodet samt strupen er svart. Issefjærene kan reises til en tydelig topp. To tydelige hvite vingebånd på den mørke vingen er også karakteristisk. Ungfuglene ligner de voksne.

Svartmeisa sees oftest høyt oppe i et bartre, alltid aktiv og rastløs.

Svartmeisa er stort sett en standfugl. I enkelte år, når bestandstettheten av meiser er stor og ved matmangel, kan fuglene foreta masseutvandringer fra Skandinavia. Det er særlig ungfugler som begir seg ut på trekk når næringsgrunnlaget svikter. De kan da dra i store mengder mot vest eller sørvest. Slike trekk foregår fra slutten av august eller tidlig i september, som oftest med en topp i andre del av september, og avsluttes i oktober.

Lokkelåtene er klare og fløytende tuuii tuuii si-tuu eller si-si-si. Ved næringssøk høres ofte et forsiktig psit eller psittsitsi. Sangen ligner litt på kjøttmeisas, men tonene er lysere, mer vemodsfylte og har en enklere sammensetning; ti-du-vii ti-du-vii, tu-pi tu-pi eller ti-vits ti-vits.

Svartmeisa er monogam og paret holder vanligvis sammen i flere år, opptil seks år er kjent. De hekker i hulrom, det være seg i trær, fuglekasser eller i hulrom på bakken, rotvelt eller i fjellsprekker. Under sjekking av det framtidige rugehullet er paret sammen. Mens hannen viser forskjellige hull ved å smette inn og ut gjentatte ganger, velger hunnen til slutt det som blir rugehullet. Det er viktig at inngangshullet er så trangt som mulig – trolig for at andre meiser ikke skal kunne benytte det eller for at reirpredatorer skal unngås.

Hannen mater maken både før og under eggleggingen, og også mens hun ligger på eggene. Hun fôres med proteinrik mat, ikke frø. Det er avgjørende for en vellykket hekking at hunnen får så næringsrik mat som mulig.

Hunnen er alene om reirbygging, ruging og varming av ungene, mens hannen hjelper til med mating og pass av ungene. Reiret består av mose, ull og hår. To kull er vanlig. De 8–9 hvite eggene med rødbrune prikker legges i april–mai og juli–august og ruges i 14–18 døgn. Ungene forlater reiret etter 16–19 dager.

Svartmeisa hevder territorium i hekketida. Etter å ha fått ungene på vingene, farter paret omkring i nærområdet uten å forsvare territoriet. Mange par er imidlertid stedtro og hekker i samme territorium gjennom flere år. Territoriene er små, trolig ikke med større radius enn cirka 100 meter.

Om sommeren består dietten mest av insekter og edderkopper, om høsten og vinteren en god del frø av bartrær, mest gran. Svartmeisa fanger de minste byttedyrene av alle meiser. I sommerhalvåret og fram til november–desember, hamstrer den en mengde næring i bartrær, særlig granfrø og furufrø, men også en del insekter, særlig larver og bladlus. Små bladlus krystes sammen i klumper og gjemmes i tomme frøkapsler og mellom barnåler ytterst i nåleverket i øvre halvdel av bartrær. Svartmeisa hamstrer ikke i hekketida eller om vinteren, men det hender den gjemmer unna en del næringsobjekter i april før eggleggingen.

Svartmeisa beveger seg raskt og elegant mellom nåleverket i tretoppene og henger oftere mer opp-ned fra kongler eller i greinenes ytre deler enn andre meiser. Av og til følger de etter ekorn og finner frø på bakken.

De kommer ofte nær hus og forsyner seg fra matbrett om vinteren.

Svartmeisa sees ofte i blandede meiseflokker i vinterhalvåret. Flokkadferden hos svartmeis er ellers lite kjent, men undersøkelser fra spanske fjellskoger viser at paret holder sammen om vinteren.

Som den minste av meisene, har svartmeisa liten kropp og relativt stor overflate, noe som gir et betydelig varmetap og stort energibehov. For å overleve vinteren må svartmeisa i løpet av få timer med dagslys finne nok mat til å klare seg gjennom dagen og samtidig bygge opp et fettlager som brensel for kommende natt. For at en svartmeis på cirka ni gram skal overleve neste natt må den innen kvelden ha lagt på seg 1,0–1,5 gram.

Det antas at svartmeis, i likhet med flere av våre andre meiser, sparer energi ved å sette ned kroppstemperaturen om nettene. Om dagen er den gjennomsnittlige kroppstemperaturen i hviletilstand litt over 41 °C, men i sterk nattekulde kan den senkes ned mot 32 °C. Dette kalles hypotermi og innebærer redusert energitap i de lange og kalde vinternettene.

I kuldeperioder reduseres det daglige energiforbruket ved nedsatt aktivitet. Meisene flyr mindre og benytter teknikker som er mindre energikrevende. Snødekte greiner unngås ved at fuglene trekker lenger inn mot trestammen.

Å finne fram til en god overnattingsplass hvor varmeutstrålingen er liten, er også viktig. Vanligste soveplass er under en tett grangrein, men også hulrom blir brukt. Svartmeisa er den eneste av våre aller minste overvintrende fugler som overnatter enkeltvis uten å sove tett sammen i gruppe. Andre småfugler som fuglekonge, gjerdesmett og stjertmeis sover tett sammen i grupper for å minske varmetapet.

Eldste registrerte ringmerkede svartmeis ble 9 ½ år.

• meiser
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om svartmeis