vandredue

Vandredua hadde en brungrå overside og kunne ha en rødbrun underside og en lang stjert. Den var på størrelse med en skogdue, mellom 35 og 41 centimeter lang og veide 256–341 gram. Den var en svært effektiv og rask flyver. Den trakk mellom nordlige og sørlige deler av Nord-Amerika. Både det norske og det vitenskapelige navnet migratorius (latin for vandrer eller trekker) bærer preg av artens bevegelsesmønster.

Vandredua er kanskje mest kjent for at bestanden tidvis var enorm. Fra begynnelsen til midten av 1800-tallet ble den estimert til å være mellom 3 og 5 milliarder individer. Likevel er det rapportert om store bestandsvingninger. Den hekket i sosiale kolonier som kunne oppta areal på mange kvadratkilometer. Det ble meldt om kolonier opp mot 68 millioner par, selv om dette tallet ikke er dokumentert. Til tross for den store bestanden er det i senere tid vist at den hadde en nokså liten genetisk variasjon.

Hovedsakelig levde vandredua av ulike typer nøtter og fruktlegemer. Primært spiste den nøtter av amerikabøk, eik og kastanje. Videre spiste den en del frukt og bær, i tillegg til en del vegetabilske skudd. Stor variasjon i tilgjengelig mat mellom år var trolig en av årsakene til de sterke bestandsvigningene som ble observert. Trærne hvor den fant mesteparten av næringen, var også meget arealkrevende, noe som fikk betydning for bestanden som følge av arealendringer.

Vandredua hadde små kull, ofte kun ett egg per kull. Likevel kunne den ha flere kull per år. Både hannen og hunnen bidro i ruging av egget, som tok omtrent to uker. Den hekket i store sosiale kolonier, som sammen kunne bre seg over flere kvadratkilometer.

Årsaken til utryddelsen er sammensatt og fortsatt debattert. Innflyttede europeere drev massiv jakt på fuglene, fordi de kunne ødelegge store avlinger av korn og mais. I tillegg til tradisjonell jakt med hagle, brukte de også store fastmonterte innhegninger der de skremte fuglene lengre og lengre inn i en trakt før de tok livet av dem. Slike oppsett kunne fange inn flere tusen fugler på en gang. For å redusere vandreduas effekt på avlinger ble det også ødelagt overnattingsplasser og hekkeplasser over mange år. Av urbefolkningen ble det jaktet mer skånsomt på vandredua i mange tusen år. De unngikk å ta livet av voksne fugler på hekkeplass og brukte mindre ekstreme fangstmetoder. Selv om jakt på vandredue tok ut ekstremt mange individer, var dette likevel trolig kun ett bidrag til utryddelsen, ettersom bestanden var så stor som den var.

Det er i dag enighet om at den viktigste årsaken til den raske utryddelsen av arten var habitatødeleggelse og fragmentering av habitat, altså at habitatet ble mer oppdelt. Sterk skogdrift på trær som utgjorde hovednæring til fuglene, var en medvirkende årsak. Innføring av griser som hindret oppvekst av samme skog, var også av betydning. Oppdeling og svekkelse av habitatet gjorde også at vandredue, som hekket i store sosiale kolonier og hadde et sosialt næringssøk, fikk redusert hekkesuksess og næringstilgang. Årsakene til utryddelsen er dermed meget sammensatt og må vurderes sammen med artens levesett og økologi.

• duer
• duefugler
• fugler