Økonomi og næringsliv i Laos

Den tidligere sentralistiske planleggingsøkonomien ble i 1980- og 1990-årene gradvis erstattet med en markedsøkonomi. Reformene medførte betydelig økonomisk vekst fram til 1997, da landet ble kraftig rammet av krisen i nabolandet Thailand.

Målet for revolusjonsregjeringen i 1975 var et sosialistisk samfunn; dens viktigste virkemidler var kollektivisering av jordbruket og industrialisering etter østeuropeisk modell. Kollektiviseringen møtte motstand og førte til nedgang i risproduksjonen; den ble også sett som medvirkende årsak til at cirka 300 000 laoter flyktet fra landet i 1975–1985, omkring halvparten tilhørte hmongfolket. Gradvis kom en økonomisk nyorientering med spillerom for privat næringsdrift. I jordbruket gikk man etter hvert tilbake til tradisjonelle familiebruk. Ved tusenårsskiftet var de fleste kollektiver blitt nedlagt.

Etter mønster fra Vietnam har regimet siden 1988 gjennomført markedsøkonomiske reformer, men den laotiske reformtakten har vært tregere. Ennå mangler viktige legale og institusjonelle strukturer for en effektiv markedsøkonomi. Markedet har likevel reagert positivt på endringene og veksten har vært god, om enn fra et svært lavt nivå.

I 1991 fikk Laos en ny grunnlov uten den tidligere vektleggingen av sosialismen, men med åpning for markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Grunnloven stadfester kommunistpartiets posisjon som landets ledende maktorgan. Ettpartistaten ble stadfestet også ved partikongressen i 2006.

Gjennomsnittlig økonomisk vekst i perioden 1988–2008 er oppgitt til cirka seks prosent årlig. Landet har fortsatt utviklingen av markedsøkonomi etter vietnamesisk mønster. I perioden 1993–2003 ble andelen som lever i ekstrem fattigdom redusert fra 30 til 24 prosent av befolkningen, ifølge regjeringens statistikk. I 2018 var denne andelen sunket til 18 prosent. Fattigdom er særlig utbredt på landsbygda og i avsidesliggende områder.

Laos var lenge storprodusent av opium og heroin i sin del av «Det gylne triangel». Produksjonen har minket gradvis. FNs narkotikabyrå (United Nations Organisation on Drugs and Crime, UNODC) betegnet i 2008 Laos som «nesten opiumfritt». I 2001 kom en lov som fastsetter dødsstraff for besittelse av mer enn 500 gram heroin.

Landets bruttonasjonalprodukt (BNP) økte med 4,1 prosent i 2019. Av ASEAN-landene er det bare Kambodsja og Myanmar som har et lavere BNP per innbygger enn Laos. I 2017 utgjorde underskuddet på statsbudsjettet 5,5 prosent av landets BNP og den offentlige gjelden var 63,6 prosent av BNP. Den registrerte arbeidsledigheten er lav (0,7 prosent).

Landet er rikt på vannkraft, mineralressurser og skog. Mot denne bakgrunn er det regjeringens målsetting at Laos skal vokse seg ut av gruppen Minst utviklede land (MUL), men landet er i økende grad avhengig av utenlandsk bistand for å nå denne målsettingen.

Jordbruket er viktigste næringsgren. I 2017 stod jordbruket for 20,9 prosent av landets BNP, mens 73,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen var sysselsatt i denne næringen. Næringen er generelt lite utviklet og produktiviteten er lav. Kun ti prosent av landets areal regnes som anvendelig for jordbruk. Terrenget og de dårlige transportforholdene forringer mulighetene for en kostnadseffektiv risproduksjon slik den praktiseres i nabolandene.

Jordbruket kan inndeles i to atskilte økonomiske soner: en rikere lavlandssone langs Mekong («Mekong-korridoren») og en fattig høylandssone i de høyereliggende områdene. I 1990-årene lyktes myndighetene gjennom store investeringer i teknologi og opplæring av bøndene å øke produktiviteten betydelig i lavlandsområdene. I de høyereliggende områdene praktiseres i hovedsak fortsatt svedjebruk og naturalhusholdning.

Ris er det overveiende viktigste produktet og dyrkes av 85 prosent av bøndene. De viktigste risområdene er på slettene langs Mekong, nær hovedstaden Vientiane og byene Savannakhet og Champasak i den sørvestlige delen av landet. Laos er vanligvis selvforsynt med ris. Landet er imidlertid ofte utsatt for tørke eller flom, som påvirker risproduksjonen og økonomien i alvorlig grad.

I tillegg til ris dyrkes mais, søtpoteter, tobakk, jordnøtter, maniok, soyabønner, frukt og grønnsaker i lavlandet, tobakk, te, kaffe og mais i høylandet.

I nordlige Laos, i det såkalte Gylne triangel, dyrker ulike hmong- og mien-grupper opium, hvilket som oftest er deres eneste salgsprodukt. I 2001 ble Laos regnet som verdens nest største opiumprodusent etter Myanmar, og befolkningen som verdens nest mest opiumsavhengige etter Iran. Myndighetene har som mål å bekjempe opiumsdyrkingen med utenlandsk hjelp. Kaffeproduksjon er en vekstnæring på Boloven-platået i sør. Også husdyrholdet regnes som vekstnæring, og bestandene har økt sterkt siden 1985.

Laos har Asias største skogreserver i forhold til flateinnholdet. Skog dekker 57,4 prosent av landets areal (2015). Skogbruket står for 3,8 prosent av landets BNP (2016).

Teak er det mest verdifulle treslaget. Ukontrollert hugst, rydding av skog i forbindelse med svedjejordbruk samt omfattende ødeleggelser under krigen har bidratt til at skogreservene er betydelig redusert. I 1991 innførte myndighetene strenge hugstrestriksjoner, og i 1999 ble en ny landskapsvernlov vedtatt. Den kommersielle hugsten av økonomisk utnyttbare treslag, inklusive den ulovlige, ligger på rundt 425 000 kubikkmeter per år, hvilket er 50 prosent over det som regnes som forsvarlig. Det samles i tillegg 4–5 millioner kubikkmeter per år for bruk til brensel.

Laos antas å ha rike forekomster av blant annet gull, jernmalm, tinn, kobber, bly, sink, sølv, edelstener, pottaske og gips. Kobber og gull utvinnes blant annet ved Sepon øst for Savannakhet. Ellers utvinnes tinn, gips og noe sølv og sink. Dårlig utbygde transportårer og svakt rettsvern har hittil holdt utenlandske gruveselskaper fra å investere mer i landet. Kobber, tinn og andre metaller ble utvunnet allerede for 5000 år siden. Ban Chiang-kulturen, som antas å være verdens eldste bronsealderkultur, hadde sitt senter i det sentrale Laos og i det nordøstlige Thailand.

Oppsving i økonomien medførte en sterk vekst i energiforbruket. Etter 2000 økte forbruket av primærenergi med i gjennomsnitt 7,5 prosent per år til 354 petajoule (PJ) i 2021. Per innbygger var forbruket 31,6 GJ. Rundt 48 prosent av forbruket var basert på ikke-fornybare energikilder som olje (10 prosent) og kull (37 prosent). Den fornybare delen består i det vesentlige av bioenergi (trevirke) med 19 prosent og vannkraft med 33 prosent.

Industrien har tradisjonelt vært lite utviklet og begrenset til treforedling, tekstil- og klesproduksjon, lettere forbruksvarer og håndverksproduksjon. 6,1 prosent av den yrkesaktive befolkningen er sysselsatt i industrien, som bidrar med 33,2 prosent av landets BNP. Industriproduksjonen økte med 8,0 prosent i 2017.

I 1990-årene gjennomførte myndighetene en privatisering og restrukturering av mange statsforetak. I en periode i 1990-årene mottok landet flere direkte utenlandsinvesteringer i industrien (de fleste thailandske). Utviklingen hindres av et lite og svakt hjemmemarked. Regjeringen søker imidlertid å legge til rette for økte utenlandske investeringer, spesielt innen vannkraftutbygging, gruvedrift, turisme og klesproduksjon. Den overveiende delen av industribedriftene er lokalisert til Vientiane med produksjon av mineralvann, øl, sigaretter, sement og andre bygningsartikler.

Laos' eksport utgjorde 6,99 milliarder amerikanske dollar i 2019, mens importen beløp seg til 7,52 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd i handelsbalansen med utlandet på vel en halv milliard amerikanske dollar.

De fire viktigste eksportmarkedene er: Thailand (36 prosent), Kina (28 prosent), og Vietnam (16 prosent). De viktigste eksportproduktene er klær og tekstiler, tinn, kopper, gull, elektrisitet, tømmerprodukter, kryssfiner, kaffe og maniok.

De tre viktigste markedene for Laos' import er: Thailand (53 prosent), Kina (26 prosent) og Vietnam (ti prosent). De viktigste importproduktene er kjøretøyer, sement, brensel og forbruksvarer.

Liberalisering av økonomien har åpnet en livlig handel mellom de beslektede folkegruppene i Laos og Thailand på begge sider av Mekong. En tilsvarende grensehandel har oppstått over den lao-kinesiske grensen i nord, og med Vietnam over Lao Bao i sør.

Samferdselen er svært dårlig utbygd, noe som hindrer den økonomiske utviklingen. Landet mangler jernbane, har et dårlig utbygd veisystem, og har en fordyrende adgang til havner i nabolandene. Den samlede veilengden er på 39 586 kilometer, hvorav 5 415 kilometer er med fast dekke. Et forbedret veinett som er avgjørende for landets videre vekst, er under betydelig utbygging med assistanse fra Den asiatiske utviklingsbanken (ADB), Verdensbanken, FN, Sverige og Australia. Det er beregnet at ¹/₃ av landsbyene, med 22 prosent av befolkningen, er lokalisert til steder som ikke kan nås med kjøretøyer.

I 2008 åpnet en ny hovedvei gjennom Laos, hovedsakelig finansiert av Kina. Tidligere tok det to dager å kjøre gjennom landet fra den kinesiske grensen til hovedstaden Vientiane – på den nye motorveien kan turen gjøres på cirka fem timer. Veibyggingen har gitt kraftig vekst i samhandelen Laos – Kina. Veien gjennom Laos er en del av den større North-South Economic Corridor, et nettverk av veier mellom den kinesiske provinshovedstaden Kunming og Bangkok. Med den nye veiforbindelsen forventes betydelig vekst i samhandelen med Kina.

«Vennskapsbroen» over Mekong, 20 kilometer sør for Vientiane, ble ferdig i 1994, som den første bro som forbinder Laos med Thailand. Mekong er i tørkeperioden kun navigerbar cirka 550 kilometer mellom Luang Prabang og Khong-fallene, sør for Savannakhet. Ved høyere vannstand er den navigerbar også inn i Kina. Landets vannveier som i hovedsak er Mekong og dens sideelver, utgjør til sammen 4 600 kilometer.

Flytransporten, som betjenes av Lao Aviation, er liten i volum. Likevel er den viktig, siden den forbinder de urbane områdene med ellers utilgjengelige steder. I alt er det i Laos 41 flyplasser.

Myndighetene ser det som et viktig satsingsområde å bygge ut samferdselen slik at landet kan fungere som et «servicesenter» for handelen mellom Kina, Vietnam, Thailand og Kambodsja.

Etter mangeårig isolasjon er Laos siden tusenårsskiftet blitt et nytt reisemål for turister. Mens det i 2000 var 735 668 utenlandske turister i Laos, var antallet økt til 3 868 038 i 2017. 71 prosent av turistene kom i 2017 fra de andre ASEAN-landene, 22,87 prosent fra Oseania og andre asiatiske land enn ASEAN-landene og 4,17 prosent fra Europa.

Utenlandsk bistand er helt avgjørende for landets utvikling. Landet mottar betydelig hjelp både fra multilaterale organisasjoner som ulike FN-organisasjoner, Verdensbanken og Den asiatiske utviklingsbank, og bilateral bistand. I perioden 2011–2014 var det Japan, Australia, Sør-Korea og Tyskland som ga størst bilateral bistand. Ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) utgjør den samlede bistanden 18 prosent av BNP og 70 prosent av offentlige investeringer.

• Laos
• Laos' historie

• CIA World Factbook: Laos
• World Bank Data: Laos