Anders Buraas var en av de mest kjente journalistene i norsk presse, radio og fjernsyn i de første tiårene etter den annen verdenskrig. Gjennom sitt mangeårige korrespondentliv i London og Washington ble han nærmest en institusjon. Hans korthugde radiokommentarer og hans levende reportasjer i norsk og svensk arbeiderpresse skapte skole. Han klargjorde de politiske begivenhetene med enkle og forståelige ord – uten å virke misjonerende og banal, og han nådde langt ut med sin saklige informasjon. Derfor fikk han Narvesen-prisen av Norsk Presseforbund 1954.
Buraas er ellers et godt eksempel på den gamle påstanden om at journalistikken kan føre til hva som helst, bare man har lyst og evne til å gripe sjansen. Underveis ble han både informasjonssjef i EFTA og informasjonsdirektør i SAS. Men etter disse overraskende sidesprang kom han tilbake til medielivet. Buraas var en av de programskapende pionerene i norsk fjernsyn frem til begynnelsen av 1970-årene. Siden fortsatte han som frilansjournalist og forfatter og dukket stadig opp i avisspaltene, på fjernsynsskjermen og mellom bokpermene.
Anders Buraas vokste opp i Oslo og tok examen artium ved Oslo Handelsgymnasium 1933. Allerede i skoledagene var han sterkt interessert i politikk og samfunnsliv. Rett etter artium ble han ansatt som kontorist i Aftenposten, en stilling han hadde til 1941. Da krigen kom til Norge 1940, ble han aktivt med i motstandskampen fra første øyeblikk. 1941 måtte han rømme til Sverige for å berge livet, og her fikk han arbeid i den norske legasjonens pressekontor. Mot slutten av krigen ble han overført til London, der han havnet midt i det journalistiske informasjonsmiljøet rundt Nygaardsvold-regjeringen. Det gjorde at han ved krigens slutt i 1945 sa ja til å bli Arbeiderbladets London-korrespondent. Stillingen innebar at han også leverte stoff til hele arbeiderpressen i Norge og Sverige.
1949 kom han tilbake til Norge og var journalist i Arbeiderbladet til 1952. Det politiske tyngdepunktet i Vesten hadde nå flyttet seg over Atlanterhavet, og Buraas drog til USA 1952 som korrespondent for Arbeiderbladet og A-pressen i Washington D.C. Han kom tilbake til Norge 1954 og var redaksjonssekretær i Arbeiderbladet inntil han 1958 gikk over til NRK for å arbeide med det nye mediet, fjernsynet. Her ledet han en populærvitenskapelig serie om teknisk utvikling og ble en av pionerene i TV.
Men 1961 bar det ut igjen. Buraas ble ansatt som informasjonssjef i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), en stilling han hadde frem til 1970, med base først i Washington (1961–62), senere i Genève (1966–70). Og innimellom var han informasjonsdirektør i SAS i tre år (1963–66).
Etter sitt grenseløse liv i over et kvart hundreår ble Buraas endelig stasjonær og slo seg ned i Sveits, der hans britiske kone var ansatt i FN-tjeneste. Fra 1971 ble han frilansjournalist på heltid. I denne perioden laget han en rekke fjernsynsprogrammer om norsk krigs- og etterkrigshistorie, og han var fast spaltist i flere skandinaviske aviser. Samtidig skrev han en rekke bøker, blant dem Typisk amerikansk, Fly over fly og De reiste ut, som alle er preget av hans drivende journalistiske stil.
Anders Buraas er kanskje den mest internasjonale av alle norske journalister – med evne til å se våre hjemlige skavanker på avstand. I en av sine bøker forteller han f.eks. at alt var ikke like heroisk når det gjaldt den norske flyktningstrømmen til Sverige under krigen. Over 80 prosent av de unge menn som han møtte ved flyktningmottaket på Kjesäter, rømte ikke fra tyskerne; mange ble drevet av gårde enten av eventyrlyst eller av kjærlighetssorg.