Faktaboks

Bernhard Ditlef von Staffeldt
I Kirkeboken Dethloff Berend Von Staffeldt
Født
23. oktober 1752, Kenz i daværende svensk Pommern (nå Mecklenburg-Vorpommern, Tyskland)
Død
10. januar 1818, Hedrum (nå Larvik), Vestfold
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Løytnant Berend von Staffeldt (død 1755) og Eleonora Catharina von Platen (død 1755). Gift 18.10.1797 i Moss med Karen Birgitte Herfordt (1777 (døpt 3.10.)–4.5.1860), datter av kjøpmann Peder Colbjørnsen Herfordt (1738–1819) og Margrethe Elisabeth Gude (1757–1830).

Bernhard Ditlef von Staffeldt var utvilsomt en dyktig offiser, men han sviktet på avgjørende punkter i 1814 og ble sterkt miskjent av sin samtid. Bildet av ham er noe modifisert i ettertid, men han kan fortsatt kritiseres for vankelmodighet og svak ledelse.

Von Staffeldt tilhørte en pommersk adelsslekt og ble selv naturalisert som dansk adelsmann 1776. Han ble tidlig foreldreløs og vokste opp hos sin søster i København, hvor han fikk en militær utdannelse. Etter to år som sekondløytnant ved Nordenfjelske gevorbne infanteriregiment i Christiania fikk han 1773 premierløytnants karakter og ble stasjonert ved Livgarden til fots i København. Han rykket fort opp og ble 1781 premierløytnant, fikk kapteins karakter året etter, ble stabskaptein 1785 og virkelig kaptein 1787. Samtidig ble han sjef for Kongsvingerske lette infanterikompani. von Staffeldt var fra da av stasjonert i Norge, hvor han ble resten av livet.

1788 fikk han majors karakter. Samme år deltok han med sin nye avdeling, Norske Jegerkorps, i trefningen ved Kvistrum bro under den såkalte “tyttebærkrigen” mot svenskene. 1789 ble han kommandant og 1803 sjef for Jegerkorpset. Korpset ble ofte forflyttet og var 1788–89 i Moss, 1789–91 i Fredrikstad, 1791–96 i Moss, 1796–1801 i Christiania og 1801–09 på Kongsvinger.

Von Staffeldt ble oberstløytnant 1796 og oberst 1803. Under krigen med Sverige hadde han kommandoen over de lette troppene som lå langs grensen mellom Grue og Femunden, og han ledet de norske troppene i slaget ved Trangen 25. april 1808. Her ble et svensk korps under oberstløytnant C. P. Gahn nedkjempet, og Gahn overgav seg med 400 mann. von Staffeldts dyktige ledelse gjorde at han samme år ble belønnet med utnevnelse til generalmajor. Fra 1809 var han stasjonert i Larvik, og han tok som høyere offiser aktivt del i omorganiseringen av hæren etter 1810.

1813 ledet von Staffeldt en brigadesamling i Østfold, og da prins Christian Frederik vinteren 1814 reiste til Trondheim, ble han øverstkommanderende sønnafjells med fullmakt til å treffe foranstaltninger til landets sikkerhet. von Staffeldt var tiltenkt en viktig rolle i Norges forsvar, og 22. mai ble han utnevnt til generalløytnant. Imidlertid sviktet forutsetningene for forsvaret militært, organisatorisk og politisk. Christian Frederik trakk de norske troppene tilbake over Glomma mot von Staffeldts råd, men samtidig er det liten tvil om at generalen opptrådte svakt og ubesluttsomt. Ansvaret for hærens svake ledelse og påfølgende tilbaketrekning ble i stor grad lagt på von Staffeldt, som måtte vike for generalmajor Arenfeldt og deretter fikk i oppdrag å sikre frontens venstre flanke.

Da det ble inngått våpenstillstand 17. august 1814, ble von Staffeldt umiddelbart permittert uten å ha søkt om permisjon. Han ble på mange måter syndebukken for de militære tabbene og ble møtt med ubehagelige demonstrasjoner i Larvik. Kritikken av hans militære ledelse tiltok, og han ble beskyldt for forræderi. 1815 ble han satt under tiltale, men den militære overkrigskommisjonen frifant ham på alle punkter. Høyesterett overprøvde dommen, fant von Staffeldt skyldig og dømte ham til døden. Det ble reist sterke innsigelser mot dommen, som ble sett på som dypt urettferdig. Kongen benådet von Staffeldt til festningsarrest inntil videre. Den øverste militære påtalemyndighet, generalauditøren, gjennomgikk saken, og han anbefalte at von Staffeldt ble satt fri. Dette skjedde 1817, og von Staffeldt fikk ordre om å begi seg til sin familie og forbli der. Han døde etter bare et halvt år på frifot.

Bernhard Ditlef von Staffeldt huskes ikke bare for sin uheldige militære ledelse under felttoget 1814, men også for at han 1791 opprettet den første norske underoffisersskolen. Han viste seg her som en god organisator, og hans skoleplan ble fulgt da det ble grunnlagt flere underoffisersskoler 1810.

Von Staffeldt hadde en parallell karriere som hoffmann, og han ble allerede 1767 pasje hos dronningen. 1770 ble han hoffjunker og 1793 kammerherre. Han stod prins Christian August nær og var den som gjorde prinsen kjent med at han kunne bli svensk tronfølger.

Verker

    Ikke-publisert materiale

  • Etterlatte papirer i RA

Kilder og litteratur

  • B. H. von Munthe af Morgenstierne: Historisk Beretning om Generalløytnant B. D. von Staffeldts Forhold under Det norske Feldttog imod Sverige, København 1827
  • B. D. von Staffeldt: selvbiografi i Norsk militært Tidsskrift 1882, s. 527–530
  • V. Ødegaard: Norske jægerkorps's historie, 1890
  • O. Lindbäck-Larsen: Den norske hær og 1814, 1945
  • Ovenstad, bd. 2, 1949
  • O. Lindbäck-Larsen: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • K. Mykland: Kampen om Norge, bd. 9 av CNH, 1978