Faktaboks

Christian Lofthuus
Christian Jensen Lofthuus
Død
13. juni 1797, fengsel på Akershus festning
Levetid - kommentar
Født 1750 (døpt 155) i Risør, Aust-Agder
Virke
Bondeleder
Familie
Foreldre: Faren var trolig matros Jens Jensen Falk (f. ca. 1732), moren Tarjer Kittelsdatter Lofthus (1719–66). Gift 27.1.1774 med Else Sofie Nilsdatter Homborøy (1752 (døpt 15.10.)–1812 (begr. 5.3.)), datter av bonde Nils Olsen Dannevig og Guri Omundsdatter, stedatter til bonde Anders Madsen Homborøy.

Christian Jensen Lofthuus er en av våre fremste bondeledere. 1786–87 ledet han det største bondeopprøret i Norge under dansketiden.

Lofthuus var født utenfor ekteskap. Faren antas å være Jens Jensen Falk, som kom fra en embetsfamilie. Han var 17–18 år da sønnen ble født, og rømte selv til Holland. Der tok han hyre som matros og døde tidlig. Moren var bondedatteren Tarjer Kittelsdatter. Etter at Tarjer hadde født sønnen og døpt ham i Risør, drog hun hjem til sin far på gården Lofthus like utenfor Lillesand.

På Lofthus var de relativt velstående. Tarjers familie hadde drevet med eiendomsspekulasjoner, sagbruksdrift og skipsfart. Christian var selv en dyktig bonde. 1773 overtok han Lofthus, der han grøftet og dyrket opp ny jord. For dette fikk han sølvmedalje fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim, og 1781 fikk han selskapets høyeste jordbrukspremie. Men Christian må også karakteriseres som en utenbys borger. Han hadde eierinteresser i sagbruk, hadde parter i skip og drog som skipper både til Danmark og Storbritannia.

Når han likevel kunne bli bondefører, skyldtes det at borgerne i de store kjøpstedene, med sitt handelsmonopol, ofte stod i et motsetningsforhold til de utenbys borgerne. Christian Lofthuus kom i begynnelsen av 1780-årene i rettssak med kjøpmennene i Arendal, fordi han som skipper hadde brakt korn med hjem fra Danmark. Lofthuus vant saken på grunn av noen gamle privilegier som gav bøndene i kystbygdene i Aust-Agder og strandsitterne i Vendsyssel og Thy i Danmark rett til å drive gjensidig småskutefart med bytte av tømmer og jern mot korn og matvarer. Det ser ut til at kampen for disse rettighetene var begynnelsen på hans løpebane som bondeleder. Egentlig førte han bare videre en gammel tradisjon. Hans bestefar hadde deltatt på det store bondemøtet på Berge i Holt 1738, da det med hell ble kjempet for den samme bonderetten.

Det som imidlertid gjorde Lofthuus til den store lederen, var at han ledet bøndene innenfor rammen av noe som kan minne om moderne organisasjonskultur. Opprørerne hadde nærmest et program som ville endre maktforholdene mellom bøndene og de øvre lag, embetsstanden og borgerskapet. Det kom til uttrykk i flere skriftlige klager som ble satt opp. De rettet seg mot øvrigheten – stiftamtmannen (F. G. Adeler), prestene, sorenskriverne, fogdene og deres underordnede bondelensmenn. De fleste av klagene gjaldt høye sportler, eller for store og ulovlige krav om betaling for embetsforretninger; f.eks. krevde stiftamtmann Adeler 16 hester eller rorskarer når han var ute på embetsreise. Det ble også klaget over at embetsmennene krevde inn altfor høye skatter og avgifter, noe som indirekte kan tolkes som misnøye med trykkende pålegg fra statens side. Dessuten ønsket bøndene en oppheving av det danske kornmonopolet og en friere tømmerhandel. Det ble klaget spesielt på kjøpmennene i Arendal, som ved å kontrollere vassdraget og ved å få bøndene i gjeldsbånd kunne diktere prisene på bøndenes tømmer og på kornet og matvarene bøndene måtte ta tilbake. En tilsvarende misnøye var det med eieren av Froland verk, fordi han brukte gjeldsbåndet til å senke prisene på trekullet bøndene leverte, og til å heve prisene på kornet og matvarene bøndene fikk tilbake. Men til tross for disse klagene kunne bøndene spille på skiftende allianser ved å få bykjøpmennene til å støtte klagene mot verkseieren og omvendt.

Bøndene vant langt på vei frem med programmet sitt. Christian Lofthuus hadde i juni og juli 1786 fått audiens hos kronprinsen to ganger, og etter eget utsagn hadde han så godt som fått et kongelig mandat til å reise hjem igjen for å dokumentere klagene. Opprøret kom etter hvert til å omfatte både Agder og Telemark. At en samlet landsdel stod bak et opprør var noe nytt. Egentlig ble opptakten til opprøret lagt med klager fra Telemark så tidlig som 1784. I Telemark var det Øystein Ingolfsland fra Tinn som ledet bøndene i samarbeid med Lofthuus. En beretning fra 1787 viser at skipper Christian Lofthuus fra Risør høsten før hadde vært aktiv i arbeidet med å organisere københavnreiser fra Telemark, og han hadde hentet bondeutsendinger fra Åmotsdal, Tinn og Fyresdal som skulle bringe klager mot prestene sine frem for tronen. Opplysningen om at Lofthuus var fra risørtraktene, kan tyde på at han hadde mer kontakt med familien Falk i Risør enn det som er antatt. Lofthuus hadde tilbudt seg å frakte bøndene over til hovedstaden uten vederlag. Med en hel landsdel i opprør måtte statsledelsen komme bøndene i møte. Lofthuuskommisjonen, som bestod av noen av landets fremste embetsmenn, ble utnevnt i desember 1786 for å undersøke klagene. Senere ble det opprettet flere underkommisjoner.

Kommisjonenes arbeid resulterte bl.a. i at tre embetsmenn ble pensjonert eller suspendert. Det kom nye sportelreglementer som regulerte embetsmennenes inntekter, kornmonopolet ble opphevet og tømmerhandelen frigitt. Kjøpmennene i Arendal ble dømt til å betale bøndene verdien av 1000 kuer i erstatning, og det ble holdt nye kullforretninger som satte nye takster. Reformene ble oppnådd på grunn av den gode organiseringen. Christian Lofthuus og de andre skriveføre bondelederne satte opp klager og reiste rundt i bygdene og fikk underskrifter, og de samlet inn penger for å sende av gårde utvalgte menn fra hver bygd til København. De sørget også for at de skulle bli der og påvirke saksbehandlingen. Bøndene fikk nemlig penger fra en av de rikeste kjøpmennene i København, Peter Dahl, som kom fra gården Eskedal i Fjære. Han hadde også kontakter i sentraladministrasjonen, og bøndene benyttet seg trolig av disse for å øve innflytelse.

Men fremfor alt var det selve bondesamlingene som gav opprøret styrke. Ifølge oppskremte embetsmenn og borgere kunne det være et par tusen mann i følgene, og i Arendal fikk de en “invasjon av fjellmenn”. Men opprørets styrke bidrog også til å felle dem. Det var forbud mot store folkesamlinger, og til slutt slo den autoritære staten ned opprøret med militærmakt. Lofthuus ble arrestert mars 1787. Bøndene svarte med å sette fogden i fengsel, i håp om at de kunne utveksle ham med Lofthus, men de militære mannskapene fikk bøndene til å sette fogden fri. De som hadde deltatt ved arrestasjonen av fogden, ble dømt til festningsarbeid. De fleste slapp likevel med å sone et par uker på Akershus. Blant dem var flere av Lofthuus' slektninger. Selv ble han 1792 dømt til festningsarbeid i jern for livstid. Han døde av slag på Akershus 1797.

Lofthuus' strenge straff skyldtes nok det at det gikk rykter om at han ville gjøre seg til konge i Norge eller gi seg inn som vasall under den svenske kongen. I forhør vedgikk han at han hadde hørt slike rykter, men benektet at han hadde tenkt seg noe slikt. Spørsmålet er om han da var sannferdig. For dersom han hadde vedgått slike planer, ville han i enda mindre grad hatt håp om en mild straff. Dessuten var det en nasjonal undertone ved den første audiensen Lofthuus hadde hos kronprinsen, da han klaget “paa Fædrene Landets Vegne”.

Slaven i lenkene på Akershus har etter sin død levd videre som en martyr, og han er blitt brukt som et symbol for bondepolitikken fra 1800-tallet og frem til vår tid. Lofthuusreisningen er også blitt sett i sammenheng med den gryende økonomiske liberalismen.

Kilder og litteratur

    Ikke-publisert materiale

  • Kanselliets skapsaker, Lofthuuskommisjonens arkiv og Kanselliets Norske innlegg, alle i RA, Oslo
  • Danske kancelli 1773–99: Kanselliekspedisjoner m.m. (Supplikker), i Rigsarkivet, København
  • H. Wergeland: “Almuestalsmanden Christian Jensen Lofthuus samt Almue-Urolighederne i 1786 og 87 i Nedenes Amt”, i Christianssandsposten nr. 82–142/1842 (opptrykt i Samlede Skrifter, bd. 4:4, 1926, s. 1–150)
  • G. Sverdrup: Lofthusbevægelsen, 1917
  • H. Koht: Norsk bondereising, 1926, s. 311–334
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • G. Sætra og B. E. Johnsen (red.): Kristian Lofthus og hans tid, Forskningsserien HiA nr. 5, Kristiansand 1998

Portretter m.m.

  • Miniatyrskulptur av Dyre Vaa, 1968; Aust-Agder-Arkivet, Arendal
  • Minnestein med inskripsjon, reist 1914; Lofthus gård, Vestre Moland (nå Lillesand)
  • Monument på Havnetomta, Lillesand, utført av Gunn Harbitz, 2002