Som leder av Mot Dag øvde Erling Falk sterk innflytelse på store grupper av studenter og akademikere i mellomkrigstiden og spilte i to korte perioder en førende rolle i henholdsvis Det norske Arbeiderparti og Norges kommunistiske parti.
Falk vokste opp på Hemnesberget. Foreldrene var begge aktive radikale venstrefolk; faren møtte som vararepresentant på Stortinget 1898–1900, og moren ble 1907 en av landets første kvinnelige herredsstyrerepresentanter. Falk hadde et vanskelig forhold til faren, men var sterkt knyttet til moren. Han fikk først privatundervisning og gikk deretter på middelskolen i Trondheim og Mosjøen; ved eksamen 1903 fikk han S i matematikk, Ng i gymnastikk og orden, og – som eneste elev – nedsatt oppførselskarakter (Tf). I de to følgende år bodde han hjemme, var aktivt med i det frilynte ungdomslaget, stiftet en egen diskusjonsklubb og ertet presten med fritenking under konfirmasjonsforberedelsene. Høsten 1905 begynte Falk i 2. klasse på Kongsgård gymnas i Stavanger. Her gikk det raskt nedover med prestasjonene. Han gikk opp til examen artium som privatist 1906, men strøk til skriftlig prøve.
Falk var interessert i andre emner enn skolefag og hadde omfattende allmennkunnskaper. I stedet for å være opptatt av norsk nasjonalisme omkring 1905 fulgte han med på internasjonale begivenheter som den russiske revolusjon samme år og leste filosofer som Nietzsche og Schopenhauer, foruten Hans Jægers Anarkiets Bibel. Rundt slike interesser samlet han en krets av medelever, og han var redaktør av gymnassamfunnets håndskrevne avis. Men etter å ha skuffet faren med stryk til eksamen reiste han høsten 1906 til USA, der broren oppholdt seg. Frem til 1912 hanglet han gjennom i et utall ulike jobber.
Da Falk kom til Chicago 1910, hadde han ettermiddagskurs ved Minnesota University bak seg. I Chicago fortsatte han samme type studier på La Salle University, først jus og deretter økonomi og bokholderi. Fra 1912 arbeidet han samtidig i avdelingen for kostnadsberegning ved American Electric Company, og 1915 tok han eksamen i denne disiplinen. Dermed fikk han en godt lønnet stilling ved et av USAs største trykkerier, som leder for en stab på 60–70 kontorfunksjonærer. Før han vendte hjem til Norge 1918, startet han en liten fabrikk for telefonopphengere.
Under USA-oppholdet hadde Falk fått en svært kritisk innstilling til europeisk – og særlig britisk – imperialisme. Cromwell, Lincoln og Lenin var blitt hans politiske helter og whig-historikeren Thomas Macaulay hans yndlingsstilist. De siste årene i USA hadde han kommet i kontakt med fagorganisasjonen International Workers of the World og blitt påvirket av IWWs militante syndikalisme, anti-militarisme og karakter av å være en masseorganisasjon ledet av en liten intellektuell kjerne.
Falk ankom hjemlandet med skandinaviske agenturer på amerikanske sigarer og motorsykler. På Hemnesberget fortsatte han å lese jus og sosialøkonomi for å få en administrativ stilling i en industribedrift. Men med de mer formelle og mindre spesialiserte forholdene i Norge enn i USA, viste det seg vanskelig å nå dette målet uten å være utdannet ingeniør. Med godkjenning av de amerikanske eksamenene som likeverdige med examen artium på engelsklinjen lot han seg i stedet immatrikulere ved universitetet i Kristiania.
Med oppsving i forretningene og gode inntekter meldte Falk seg inn i Kristiania Arbeidersamfund, Det Norske Studentersamfund og Den sosialdemokratiske Studenterforening, der han til å begynne med inntok en tilbaketrukket og lyttende posisjon. Men gjennom deltakelse i Edvard Bull d.e.s private studiesirkel over Gustav Bangs bok om kapitalismen knyttet han etter hvert til seg en gruppe på 7 studenter, med Viggo Hansteen, Trond Hegna, Aake Anker Ording og Arne Ording i spissen. Under ledelse av Falk overtok de redaksjonen av det nye tidsskriftet Mot Dag, som ble utgitt av Kommunistisk Studentforening (det nye navnet på Den sosialdemokratiske Studenterforening).
For å skape en bredere appell for tidsskriftet trakk Falk inn Sigurd Hoel som redaktør. Våren 1922 trådte han selv inn som Hoels medredaktør. Samtidig organiserte den nå 13 mann sterke redaksjonskretsen seg som Den kommunistiske forening Mot Dag, tilsluttet Arbeiderpartiet. Mot Dags indre krets ble aldri flere enn vel et dusin medlemmer, som forpliktet seg til å ofre alt, inkludert privatliv og private formuer, for organisasjonen. Med sin målbevisste rekruttering av akademikersønner appellerte Falk sterkt til en deklassert stand som følte seg intellektuelt overlegen i forhold til det nyrike, kulturløse industriborgerskapet.
På lengre sikt kan det ha bidratt til å undergrave Mot Dag at medlemmene etter hvert giftet seg og stiftet familie. Falk skal ha sagt at kvinner hadde “mindre hjernevekt” enn menn, og lenge ble kvinner holdt utenfor foreningen. Trygve Bull fremholdt i sin bok om gruppen (Mot Dag og Erling Falk, 1955) at Mot Dag mer enn en sekt var en manns- og munkeorden som minnet om jesuittene og deres strenge indre disiplin, isoleringen fra den verden de bekjempet, og hensynsløsheten i valg av midler til å nå målet. I Mot Dag ble det så godt som aldri foretatt en avstemning. Enighet ble oppnådd gjennom saklig og logisk argumentasjon, fortrinnsvis fra Falks side.
Fra starten inntok Falk og Mot Dag en venstreposisjon som, sammen med den felles påvirkningen fra syndikalismen, brakte ham inn på Tranmæls side i striden om Moskva-tesene. Falk formulerte det vesentlige i Tranmæl-fløyens prinsipielle plattform, det såkalte Kristianiaforslaget. Etter at Bukharin, representanten for Den kommunistiske internasjonale (Komintern), hadde uttalt at Arbeiderpartiet måtte “velge mellom Erling Falk og et godt forhold til Internasjonalen”, ble forslaget vedtatt med to stemmers overvekt på partiets landsmøte i februar 1923. På Kominterns eksekutivmøte i Moskva i juni samme år var Falk formann for Arbeiderpartiets delegasjon og førte an i debatten med lederne Zinovjev, Bukharin og Radek i “spørsmålet om Mot Dag”.
På Arbeiderpartiets ekstraordinære landsmøte i november 1923, som endte med at flertallet ble utelukket fra Komintern og det Moskva-tro mindretallet marsjerte ut og dannet Norges kommunistiske parti (NKP), kom Falks svakheter som politiker til syne. Han stilte som kandidat til redaktørstillingen i Arbeiderpartiet mot Tranmæl, som han lot foreslå som ny partiformann, men led et knusende nederlag og fikk selv bare 14 stemmer som kandidat til sentralstyret. Feilgrepet er av mange vurdert som uttrykk for Falks manglende sans for psykologiske og andre faktorer enn den rent saklige, logiske argumentasjon i politikken.
Mot Dag fortsatte likevel å stå sammen med Tranmæl en tid, bl.a. bak militærstreikparolen, som tjente til å gi Arbeiderpartiet et militant ansikt i rivaliseringen med NKP ved stortingsvalget 1924. Da Arbeiderpartiet etter valget forkastet parolen som feilslått, mens Mot Dag fortsatte å kjempe for den, ble Falk og Mot Dag som organisasjon ekskludert fra partiet i mars 1925. Også en ny organisasjon som Falk tok initiativet til, Arbeideropposisjonen, der fagorganiserte Mot Dag-tilhengere ble trukket med, ble ekskludert.
Stilt utenfor arbeiderbevegelsens politiske partier tok Mot Dag på Falks initiativ opp et omfattende arbeid for partipolitisk uavhengige organisasjoner og tiltak. Den startet Arbeidernes Aftenskole, engasjerte seg i oppbyggingen av arbeideridrettsbevegelsen og dannet den akademiske frontorganisasjonen Clarté. Ut fra et forsterket engasjement for studentenes økonomiske og sosiale interesser ble Falk fra 1925 formann i Studentersamfundets komité for bygging av studentenes eget planlagte hus.
Med den nye høyrekursen i Komintern fra 1925 åpnet det seg en mulighet for en allianse med NKP. Falk ønsket å forene de revolusjonære kreftene i Arbeiderpartiet og høyrefløyen i NKP, og han og Mot Dag fant en felles plattform med NKP i Labour Party-modellen for en samling av de tre partiene i arbeiderbevegelsen, og gikk inn i NKP i slutten av 1926.
Som medlem av NKPs sentralstyre, formann i partiets økonomiutvalg og med stor innflytelse over redigeringen av Norges Kommunistblad, fikk Falk fort en ledende partirolle, som han utnyttet til å skaffe seg ytterligere posisjoner da partiformannen Peder Furubotn og redaktør Albin Eines ble fengslet 1927. Men da de to slapp ut av fengselet igjen, måtte Falk gi avkall på alle posisjonene. Og da Hornsrud dannet landets første arbeiderregjering 1928, førte spørsmålet om regjeringsdannelsen til at Mot Dag igjen forlot NKP. Bakgrunnen var også at Komintern på ny hadde slått inn på en venstrekurs.
I nyere tid er det dokumentert at Falk hadde “lånt” penger av Studentersamfundets byggekomité til kriserammede kommunistiske aviser, mot et uoppfylt løfte fra en representant fra Komintern om at han skulle få dekket beløpet fra Moskva senere. Mislighetene førte til Studentersamfundets “byggesak”, som Falk så vidt klarte å ro seg ut av med æren i behold, men som også bidrog til at Studentersamfundet fikk høyreledelse 1928–30. En av Falks nærmeste medarbeidere, Viggo Hansteen, forlot Mot Dag og ble stående i NKP. Som valgt økonom i Studentersamfundet følte Hansteen seg snytt av Falk, og han kom frem til at Mot Dag var en “personlig” og ikke kommunistisk organisasjon, der medlemmene ikke var knyttet til hverandre eller til arbeiderbevegelsen, men til personen Falk, som hadde flere karaktersvakheter som gjorde ham uskikket som leder.
Etter dette søkte Falk å forbinde Mot Dag med den internasjonale arbeiderbevegelsen gjennom kontakt med kommunistiske opposisjonsgrupper i Tyskland. Ellers konsentrerte gruppen seg om intellektuell virksomhet og vant tilbake hegemoniet i Studentersamfundet. Den fortsatte å drive Arbeidernes Aftenskole og startet et eget forlag, Fram.
Frem til krakket på Wall Street 1929 hadde verken Falk eller resten av Mot Dag studert Karl Marx. I økonomiske spørsmål hadde Falk heller vært inspirert av John Maynard Keynes og hans spådommer om følgene av Versaillesfreden. Gjennom en spesiell interesse for den polske sosiologen Gumplowicz hadde Falk også vært talsmann for en form for “svart magi”. Ellers hadde han stått for en allmenn filosofisk materialisme som reduserte alt menneskelig til prosesser av fysisk art, og som lå nærmere Darwin enn Marx. Under et opphold i Tyskland 1928 fikk han fornyet interesse for psykoanalysen og Freuds teori om “rasjonalisering”, som han mente lot seg smelte sammen med Marx' teori om ideologisk overbygning.
Først den forsterkede økonomiske depresjonen fra 1929 inspirerte Falk til å studere Marx' Kapitalen, som han begynte å oversette. Oversettelsen, som kom til å omfatte bind 1 og 2 og første del av bind 3, ble fra 1930 utgitt i hefter på Fram forlag. På grunnlag av studiet av Kapitalen skrev Falk til slutt innføringsboken Hvad er marxisme? (1937). I tidsskriftet Mot Dag forfektet han fra 1931 en marxistisk økonomisk-politisk linje mot keynesianske og andre reformistiske teorier om bekjempelse av krise og arbeidsledighet. Han hevdet også at kampen mot fascismen måtte ha et revolusjonært perspektiv, og han var en sterk motstander av arbeiderbevegelsens annektering av fascistiske agitasjonsmetoder i kampen mot fascismen.
Fra 1931 var Falk en drivkraft bak Mot Dags dannelse av en rekke sosialistiske “fag”foreninger (Sosialistiske Arkitekters Forening, Sosialistiske Legers Forening m.fl.). Samme år startet Arbeidermagasinet utgivelsen av Arbeidernes Leksikon, med Jakob Friis som redaktør. Da tiltaket ble boikottet av Arbeiderpartiet, fikk Friis store vansker med å fullføre det. Dermed ble Falks nære medarbeider Trond Hegna engasjert som medredaktør, og 1933 tegnet Arbeidermagasinet en kontrakt med Falk, der han garanterte å gjøre verket ferdig til en fastsatt tid ved hjelp av Mot Dags medlemmer. På denne måten gikk redaksjonen i praksis over til Hegna og spesielt Falk, som skrev lite selv, men som fra og med bind 2 hadde overoppsyn med de fleste artiklene.
Det siste året før Johan Nygaardsvold i mars 1935 dannet den første varige arbeiderpartiregjeringen, var Falk mer og mer alvorlig rammet av sykdom. Hans siste plan, å danne avdelinger av en “Marxistisk Forening” rundt i landet, ble derfor ikke noe av. På grunn av svekket helse ble Falk fritatt fra alt arbeid i Mot Dag fra høsten 1935, noe som førte til en krise i organisasjonen. Det endte med at Falk mer eller mindre ble tvunget til å melde seg ut, og at det dermed ble åpnet for at medlemmene kunne tre inn igjen i Arbeiderpartiet. I juni 1936 ble Mot Dag endelig oppløst.
Da Nygaardsvold dannet sin mindretallsregjering 1935, inntok Falk samme holdning som ved Hornsruds regjeringsdannelse 7 år tidligere – avventende, men ikke negativ: Regjeringen måtte arbeide i sosialistisk retning og dermed bli kastet. Uansett hadde Falk tillit til Nygaardsvolds personlige integritet og gode politiske sans. Hvis det ikke var mulig å oppnå en kollektiv sikkerhet som omfattet Sovjetunionen, mente Falk at norsk nøytralitet var det eneste forsvarlige. Han hevdet også at det var bedre å bygge ut et åndelig enn et militært vern mot Hitler. Under vinterkrigen i Finland 1939–40 trodde han ikke et øyeblikk at den “skikkelige” Nygaardsvold ville være med på noe eventyr med vestmaktene. Han tok standpunkt mot russlandshetsen i forbindelse med Stalin-Hitler-pakten i august 1939. Han forsvarte så vel sovjetstyrkenes innmarsj i Polen som Sovjetunionens krav til Finland som nødvendige ut fra trusselen fra Tyskland.
Etter oppløsningen av Mot Dag fikk Falk en gunstig avtale med Tiden forlag om å fullføre oversettelsen av Kapitalen og ellers virke som konsulent for forlaget. Han flyttet til Vestfold for en tid, men 1938 bosatte han seg på Bygdøy ved Oslo. Selv om hans helse var i langsom bedring, ble det våren 1939 slått fast at han hadde en hjernesvulst. Falks søster, som fra 1929 hadde bodd hos ham og vært den eneste kvinnen i hans voksne liv i Norge, flyttet nå til en annen søster i Bergen. I et halvt år bodde Falk på pensjonat, dels i Oslo, dels i Bergen. 8. april 1940 forlot han landet med tog til Stockholm og en påtenkt hjerneoperasjon der.
I Stockholm traff han gamle kjente blant flyktningene, som erkefienden Tranmæl, og han sluttet seg til motstandslinjen ut fra en oppfatning om at Tyskland ville tape krigen som følge av at USA og Sovjetunionen ville alliere seg mot Hitler. Falk gjennomgikk to operasjoner, en i slutten av april og en 12. juli 1940. Etter den siste operasjonen frisknet han til før han fikk et voldsomt tilbakefall og døde en drøy uke senere. Ved bisettelsen talte Helge Krog, Martin Tranmæl og en representant for det svenske Clarté. Etter krigen ble Falks aske brakt til Oslo, der han hviler på Vestre Gravlund sammen med sin søster.