Faktaboks

Gudrød Veidekonge
Gudrød Den Gjeve
Levetid - kommentar
Fødselsår og fødested er ikke kjent; Dødsår og dødssted («Stivlesund») er ikke kjent; tidlig på 800-tallet
Virke
Sagnkonge
Familie
Angivelige foreldre: Øystein Halvdansson, østnorsk småkonge, og Liv, datter av en viss kong Dag. Gift med 1) Alvhild; 2) Åsa, datter av agderkongen Harald Granraude. Far til Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte.

Gudrøds kongedømme skal ha omfattet deler av Østlandet. Gudrød ruver nok mer som sagnskikkelse enn de andre norske forfedrene til Halvdan Svarte og Harald Hårfagre. Men det går ingen entydige linjer fra denne sagntradisjonen og over til mer konkrete og påviselige historiske forhold.

Overleveringen om Gudrød finnes i den sene sagalitteraturen, særlig hos Snorre, som også siterer Ynglingatal, med to strofer om Gudrød. Mens noen eldre tekster holder Gudrød for opplandskonge, gjør Snorre ham til vestfoldkonge. Ifølge Snorre var Gudrød først gift med Alvhild fra “Alvheim”. De hadde sønnen Olav Geirstadalv. Etter Alvhilds død bad Gudrød kong Harald Granraude på Agder om å få hans datter, Åsa, men fikk nei. Som hevn drepte Gudrød Harald og tok Åsa med makt. De fikk sønnen Halvdan Svarte. Gudrød døde året etter da han, nokså drukken, ble snikmyrdet ved “Stivlesund”. Gjerningsmannen var Åsas tjener, og hun skal ikke ha lagt skjul på at det var hun som stod bak. Snorre opplyser ellers at Gudrød ble kalt både “den gjeve” og “veidekonge”. Den samme historien om hans død fortelles også i Ynglingatal, men der kalles han bare for “den gjeve”.

Det finnes få holdepunkter for å plassere Gudrød i en mer konkret historisk sammenheng. Historikere som har forsøkt, har kommet til nokså sprikende resultater. Forsøkene kaster likevel lys over hva slags sagnskikkelse Gudrød var. Sekvensen Gudrød–Olav forekommer ikke bare i de norrøne kildene, men også – som Godfraidh–Amhlaeibh – i en genealogi for norske vikingkonger i Dublin. Amhlaeibh skal 871 ha dratt til Norge for å hjelpe faren Godfraidh, hvis kongedømme var truet. Enkelte historikere har villet sette likhetstegn mellom Gudrød i den norrøne tradisjonen og Godfraidh i den irske. Som historisk identifikasjon – og sammenkobling av kilder – strander dette likevel på et alvorlig kronologisk sprik. Gudrød kan ikke godt ha vært i full vigør som norsk konge samtidig som hans angivelige sønnesønn, Harald Hårfagre, opptrådte som erobrer. Derfor er denne identifikasjonen blitt avvist.

Andre har i Gudrøds tilnavn ment å se to historiske skikkelser, en vestfoldkonge (“den gjeve”) og en opplandskonge (“veidekongen”), som man senere ikke holdt fra hverandre. Dette blir også misvisende. Gudrød svarer nemlig dessuten i betydelig grad til den danske kongen Godfred (Godofridus), død 810. I frankiske kilder er han omtalt som en av Karl den stores mer fryktede motstandere. Én av de frankiske kildene sier at Godfred/Gudrød ble snikmyrdet, drept av en underordnet, på en måte som kan minne om Gudrøds død hos Snorre. I en annen frankisk kilde foreligger en alternativ versjon som leder tanken hen på “veidekongen”: Godfred ble drept på jakt, angrepet av sin egen sønn, da han ville hevne seg på faren som hadde forskutt hans mor og tatt en annen kvinne. Dette betyr at “den gjeve” og “veidekongen” glir over i hverandre som skikkelser allerede i de eldste kildene. P. A. Munch identifiserte Gudrød Veidekonge med Godfred, og regnet med at de norske ynglingekongene hadde opptrådt som erobrerkonger i Danmark, men synspunktet fikk liten tilslutning.

Knapt i noe tilfelle blir det mulig å konstatere annet eller mer enn at Gudrød er en mangfoldig sagnskikkelse som kan ha lånt trekk fra flere historiske personer, og som i tillegg synes å være satt inn i flere ulike sammenhenger.

Kilder og litteratur

  • Historia Norvegiæ
  • Heimskringla
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
  • P. H. Blair: “Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals”, i Viking, bd. 3, 1939, s. 1–39
  • Jón Jóhannesson: “Ólafur konungur Goðröðarson”, i Skírnir, bd. 130, Reykjavík 1956, s. 51–63
  • C. Krag: Ynglingatal og ynglingesaga, 1991