Faktaboks

Gyda Christensen
Gyda Martha Kristine Christensen
Født
21. mai 1872, Christiania
Død
20. august 1964, Oslo
Virke
Skuespiller, instruktør og koreograf
Familie
Foreldre: Direktør Ole Andersen (f. 1842) og Cathrine Saabye (1843–1925). Gift 1) 19.5.1893 med ingeniør Georg Monrad Krohn (1865–1934), sønn av skuespiller Georg Herman Krohn (1831–70; se NBL1, bd. 8) og skuespiller Olufine Martine Elisabeth Sullustad (1832–1900), ekteskapet oppløst 1904; 2) 1905 med teatersjef Halfdan Christensen (1873–1950), ekteskapet oppløst 1922; 3) 1946 med redaktør, stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885–1964). Mor til Lillebil Ibsen (1899–1989).
Gyda Christensen
Gyda Christensen
Av /NTB Scanpix ※.

Gjennom hele første halvdel av 1900-tallet gjorde Gyda Christensen seg bemerket som en allsidig skuespiller og instruktør, som mestret spennvidden fra klassisk og moderne drama over komedie og musikkteater til opera. Hennes største innsats var likevel som pioner for utviklingen av en norsk ballettradisjon.

Gyda Andersen vokste opp som eneste barn i et typisk borgerlig Kristiania-hjem og fikk musikk- og sangundervisning i ungdomsårene. Etter å ha debutert som konsertsangerinne ble hun 1893 gift med ingeniør Georg Monrad Krohn, som ofte hadde medvirket i Studentersamfundets teater. Mannens familie spilte en betydelig rolle innen det norske teatermiljøet. Svigerforeldrene hadde begge vært skuespillere ved teateret i Bergen, og mannens moster – som datteren Lillebil senere ble oppkalt etter – var den kjente skuespilleren Sofie Parelius. Dessuten var begge hennes svigerinner ved teateret, likeledes svogeren Michael, mens den andre svogeren, Olaf Krohn, var maler og redaktør av Teaterkatten.

Bare et halvår etter at hun ble gift, debuterte hun ved Christiania Theater i rollen som Germaine i operetten Cornevilles klokker av R. Planquette. I de seks sesongene hun var ansatt ved Christiania Theater, spilte hun en rekke roller og var spesielt hyppig brukt i lystspill og operetter. Da Nationaltheatret åpnet 1899, fikk hun sitt virke der frem til sommeren 1920. I løpet av de mer enn 20 årene hun var tilknyttet teateret, hadde hun en rekke store roller, som oftest innen lystspillsjangeren. Hun gjorde en sterk innsats i hovedrollene i Shaws Pygmalion og Nils Kjærs Mimosas hjemkomst og som Alvilde i Bjørnsons Når den ny vin blomstrer. Men det var innen musikkteateret hun kom til å feire sine største triumfer, som f.eks. i Offenbachs Orfeus i underverdenen og ikke minst som Hanna Glawari i Den glade enke.

Gyda Christensens store interesse for dansen kom til å spille en grunnleggende rolle for etableringen av ballett som kunstart i Norge. Hun hadde selv ingen egentlig formell kjennskap til ballett. Men påvirket av Isadora Duncans ideer og Émile Jaques-Dalcrozes musikk- og danselære gav hun i årene 1909–10 en rekke danseforestillinger, såkalte “frie Chopin-fantasier”, sammen med pianisten Karl Nissen. Hennes koreografi og fremføring av Anitras dans i Peer Gynt ble også en suksess av de sjeldne. 1910 ble hun leder av Nationaltheatrets nyopprettede ballettskole, for å styrke innslagene av dans i de operaer og operetter som ofte stod på repertoaret. Hun hadde alt fra teaterets åpning stått for instruksjonen av danseinnslag i operetter og operaer, som f.eks. Carmen under den første sesongen.

Opprettelsen av et ballettensemble, som i praksis ble Norges første profesjonelle ballettkompani, medførte at en rekke ballettintermezzi, ballettpantomimer og rene ballettverk ble fremført på Nationaltheatret i løpet av det neste tiåret. For å styrke sitt kjennskap til den klassiske balletteknikken søkte Gyda Christensen til København, hvor hun fikk undervisning av Den Kgl. Ballets kjente pedagog Emilie Walbom. Walbom gjestet også ballettskolen i Kristiania 1911 i forbindelse med fremføringen av hennes ballett Prinsessen på erten, hvor Gydas datter Lillebil Monrad-Krohn debuterte i tittelrollen.

Men den egentlige begynnelse skjedde våren 1910, da Ernst von Dohnányis ballettpantomime Pierrettes slør (Brudesløret) ble fremført i regi av Gyda Christensen, som også danset tittelrollen. Dessuten medvirket Ingolf Schanche som Pierrot og Egil Eide som Harlekin. Etter hvert ble det faste kompaniet utvidet til ca. 20 dansere, alle kvinner, som derfor måtte utføre mannsrollene, såkalt en travesti; bare en sjelden gang var det mannlige gjestedansere. Det var særlig i operaer og operetter at ensemblet medvirket, og koreografien var alltid ved Gyda Christensen. Oppsetninger som Aïda (1914), Faust og Lakmé i disse årene ble publikumssuksesser, bl.a. på grunn av danseinnslagene.

Gyda Christensen hadde også besøkt St. Petersburg, hvor hun var blitt kjent med russisk ballett og ble en beundrer av Michel Fokines nyskapende ideer; datteren Lillebil ble hans elev under hans senere opphold i Sverige og Danmark. Våren 1913 og 1914 besøkte hun sammen med Lillebil det kjente Djagilev-kompaniet i Monte Carlo, hvor hun overvar prøvene. Blant danserne var Ivan Tarasov, som også var assisterende instruktør. Da den første verdenskrig brøt ut og Tarasov ble arbeidsløs, inviterte Gyda Christensen ham til Norge, hvor han ble i nærmere to år. Dette medførte at det 22. desember 1914 for første gang ble fremført en helaftens ballett på Nationaltheatret, og det av et norsk kompani. Forestillingen var Coppelia, i L. Ivanovs og E. Cecchettis toakters versjon (opprinnelig laget for Ballets Russes), med den norske tittelen Dukken.

I desember 1915 gjestet den berømte tyske instruktøren Max Reinhardt Nationaltheatret. Han engasjerte Gyda Christensen til Deutsches Theater i Berlin som pedagog ved elevskolen og som koreograf, samtidig som Lillebil ble engasjert som danser. Under oppholdet, som med flere avbrudd strakte seg fra våren 1916 til 1919, fikk Gyda Christensen et møte med nye tendenser innen europeisk teater. Det var Aleksandr Tajrovs og Gordon Craigs teatersyn omsatt i praksis som møtte henne gjennom Max Reinhardt.

I Berlin gjorde Gyda Christensen bl.a. koreografien til Der Bürger als Edelmann (etter Molières komedie Le bourgeois Gentilhomme), ballettpantomimen Die grüne Flöte til Mozarts musikk, dansene til en nyoppsetning av Reinhardts pantomime Sumurun (med emne fra Tusen og en natt) og koreografien til Prima Ballerina, til Offenbachs musikk og med Lillebil i tittelrollen. Samtidig var hun også virksom ved Nationaltheatret, hvor balletten danset både i Carmen og Eugen Onegin, og i anledning trekongemøtet i Kristiania i november 1917 skapte hun et ballettdivertissement over Garborgs Måneskinnsmøyane til Johan Halvorsens musikk.

Men da teaterets orkester ble oppløst 1919, betydde dette også slutten på ballettensemblet ved Nationaltheatret. Flere av danserne gikk enten over til revyteatrene eller de startet sine egne skoler. En av dem var Alfhild Grimsgaard, som i et intervju med Aftenposten 1964 sa om sin avdøde lærer: “Hun hadde en sjelden evne til å finne frem til det personlige. Hun så personligheten i hver enkelt av oss.”

Sommeren 1920 kom Gyda Christensen til Centralteatret, hvor hun ble de neste 8 årene. Overgangen førte til at hun nå mer og mer tok i bruk sine evner som instruktør i tillegg til virksomheten som skuespiller. Riktignok hadde hun både regi og koreografi til flere av datterens danseforestillinger, bl.a. Jean Sibelius' melodrama Scaramouche, som hun også gjestet med i København med strålende kritikker til følge. Likeledes hadde hun koreografien til Oscar Straus' Den siste vals, da den svenske skuespilleren Naima Wifstrand gjestet i hovedrollen sesongen 1922/23.

Det var spesielt i lystspill og komedier at Gyda Christensen gjorde seg bemerket på Centralteatret. Hun fikk strålende kritikker, også av den strenge Sigurd Bødtker i Tidens Tegn, for sin hovedrolle i Ferenc Hercegs Blåreven og i Frederick Lonsdales Storrengjøring. Men hun gjorde også andre større roller, som f.eks. Mumien i Strindbergs Spøkelsessonaten og Nora i Et dukkehjem våren 1922, fru Elvsted i Hedda Gabler og tittelrollen i O'Neills Anna Christie 1924. Hun hadde også hovedrollen i G. B. Shaws Candida ved norgespremieren våren 1928.

1928–45 var hun ansatt ved Det Nye Teater i Oslo, først som skuespiller og instruktør, senere også som teaterets sjef. I løpet av årene der gjorde hun en rekke europeiske dramatikere kjent for det norske teaterpublikum. Hun var opptatt av både moderne russisk og fransk teater, bl.a. ble Leonid Andrejevs Tanker og Edouard Bourdets Krise begge oppført sesongen 1933/34. Men hun satte også i scene klassikere som Ibsens Hedda Gabler, Vildanden og Fruen fra havet, Holbergs Jeppe på berget, og stykker av nyere norske dramatikere, som Axel Kiellands Mannen som alle ville myrde og Hans Aanruds Storken. Marcel Pagnols Marius ble i hennes regi en av norsk teaters største publikumssuksesser i mellomkrigstiden. Hun var heller ikke redd for å sette opp mer kontroversielle stykker, som Kjeld Abells Larsen eller Melodien som ble vekk, Erwin Piscators dramatisering av Jaroslav Hašeks Soldaten Svejk og Clare Boothe Luces Kvinner.

Høsten 1936 ble hun engasjert av teatersjef Axel Otto Normann på Nationaltheatret til å sette opp tre skuespill, bl.a. Erskine Caldwells Tobakksveien. Men hun vendte snart tilbake til Det Nye Teater. 1935 ble hun for første gang teatersjef der, og var også sjef fra 1939 til 1945. Hun hadde en vanskelig balansegang under okkupasjonen. I mai 1941 ble hun innkalt til forhør på Victoria Terrasse, hvor hun ble forhørt i mange timer av gestapisten Fehmer. 1942 ønsket hun å gå av som teatersjef, men ble stoppet av de norske nazimyndighetene, som truet med å stenge teateret.

Det hadde lenge vært allment kjent at hun levde sammen med Carl Joachim Hambro, og 1946 ble de to gift. Gyda Christensen var nå over 70 år, men hun fortsatte å gjeste som instruktør, og så sent som i sesongen 1950/51 satte hun opp Jean Anouilhs skuespill Elsker, elsker ikke.

Gyda Christensen var personlig en beskjeden kvinne, som sjelden ønsket større oppmerksomhet for seg selv privat. Dermed kom hun på en måte i skyggen av enda sterkere personligheter, det være seg datteren Lillebil Ibsen eller sine to siste ektemenn, Halfdan Christensen og C. J. Hambro. 1940 hadde hun fått Kongens fortjenstmedalje i gull, men man kan knapt si at hun har fått den oppmerksomhet hun fortjener for sin innsats for norsk teater og ikke minst norsk dans.

Kilder og litteratur

  • L. Sinding: Gyda Christensen, Norske scenekunstnere nr. 9, 1919
  • J. P. Bull: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom femti år, 1949
  • A. O. Normann (red.): Det Nye teater, Oslo. Festskrift i anledning av teatrets 25 års jubileum 1929–1954, 1954
  • HEH 1959
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • H. Chr. Sørensen (Arent): “Gyda Christensen og hennes betydning for norsk ballett” i Ergo,hf. 4/1978, s. 181–194
  • samtaler med Lillebil Ibsen 1977