Faktaboks

Jan Garbarek
Født
4. mars 1947, Eidsberg, Østfold
Virke
Jazzmusiker (saksofoner, fløyte, klarinett, keyboard), orkesterleder og komponist
Familie
Foreldre: Bibliotekar Czeslaw Garbarek (1920–2004) og kontorfullmektig Kari Nordbø (1924–). Gift 1968 med Vigdis Granberg (13.10.1946–), datter av regnskapssjef Rolf Granberg (1914–89) og Ingrid Rønnaug Rudberg (1915–69).
Jan Garbarek
Jan Garbarek
Av /NTB Scanpix ※.

Jan Garbarek er en fremragende stilskaper i norsk og europeisk jazz og en sterk og forbilledlig musikalsk personlighet med stort internasjonalt ry og anseelse langt utover jazzkretsene. Han kombinerer kreativ jazzimprovisasjon på høyt kunstnerisk plan med en perfeksjonistisk behersket skjønnhet.

Jan Garbarek bestemte seg for å bli saksofonist en dag han tilfeldigvis hørte den amerikanske tenorsaksofonisten John Coltrane på radioen. Etter kort tids øving stilte han opp i norgesmesterskapet for jazzamatører 1962 og vant både 1. solistpris og 1. orkesterpris. Den 15 år gamle tenorsaksofonisten var et overbevisende dyktig talent. Det tok ikke lang tid før han ble et kjent navn i hovedstadens jazzliv, først med kvartetten fra amatør-NM, fra 1963 sammen med Karin Krog og fra 1964 i egen kvartett med andre sentrale profesjonelle musikere. Opprinnelig sterkt påvirket av Coltrane, ble han etter hvert også inspirert av den frie jazzens pionerer som Albert Ayler, Don Cherry og George Russell. Sistnevnte møtte han under Molde jazzfestival 1965, og dette ble sporen til et nært og fruktbart samarbeid.

Fra 1965 hadde Garbarek hyppige engasjementer på norske jazzfestivaler. Året etter reiste han med Karin Krog på sine første utenlandsfestivaler, til Warszawa og Praha, han platedebuterte på LPen “Jazz Jamboree 1966” (Warszawa) og medvirket samme høst på Krogs LP “Jazz Moments”. Han tok examen artium 1967 og begynte å studere polsk ved Universitetet i Oslo, men musikken skulle raskt komme til å ta all hans tid. Høsten 1967 dannet han en trio sammen med bassisten Arild Andersen og trommeslageren Jon Christensen, tre unge toppmusikere i tidens moderne norske jazz. Med disse gjorde han umiddelbart ferdig sin første LP i eget navn, Til Vigdis, og ble 1968 belønnet med Norsk Jazzforbunds høyeste utmerkelse, Buddy-prisen, som den yngste mottaker av denne hedersbevisning.

Garbareks aktivitet mot slutten av 1960-årene omfattet bl.a. Universitetets storband, NRKs storband med Thorleif Østereng og Helge Hurum, flere nordiske workshoper, George Russells forskjellige prosjekter med internasjonale besetninger 1966–71, samt jazz- og poesiforestillinger med Jan Erik Vold. 1970 fikk han stipend fra Bærum kommune, som han benyttet til en studiereise til USA.

Garbareks eget band ble 1969 utvidet med gitaristen Terje Rypdal; de kalte seg også “The esoteric circle”, og 1970 spilte kvartetten inn den etter hvert legendariske LPen Afric pepperbird på det tyske platemerket ECM. Dette ble innledningen til Garbareks mangeårige tilknytning til ECM, med en mengde plateinnspillinger.

George Russell har omtalt Jan Garbarek som den mest stilskapende stemme i europeisk jazz siden Django Reinhardt. Han er ofte blitt karakterisert under etiketten “nordisk jazz” – man har kunnet høre stemninger fra svale norske fjorder og norsk folkemusikk. Garbarek selv er ikke enig i dette, han mener at hans mulige folkemusikalske uttrykk er mer universelt og at han ikke ville spilt som han gjør dersom han ikke hadde vært jazzmusiker ut fra vanlig amerikansk tradisjon.

Fra 1970-årene er det en endring å spore i Jan Garbareks spill, fra den ekspressive frijazz til et mer kontrollert melodisk uttrykk. Han kultiverer og pleier tonekvalitet, fargelegging og melodiførende improvisasjon. Hans tonale idealer ligger nærmere swingsaksofonistene, f.eks. Johnny Hodges, enn de bopmusikerne som den unge Garbarek hadde lyttet til.

Interessen for all verdens folkemusikk, og etter hvert samspill med musikere med de forskjelligste utgangspunkt, har påvirket hans musikk, særlig fra 1980-årene. Den kontrollerte instrumentbruken og bevisste viljen til å skape meningsfull musikk får noen til å høre en slags nordisk kjølighet, andre til å høre en fortettet energisk varme.

Tenorsaksofonen har hele tiden vært hans hovedinstrument, de siste desennier under sterk konkurranse fra sopransaksofonen. Den vakre soprantonen er nok blitt et gjenkjennelig element for folk flest; tenoren har beholdt noe av kraften fra hans frijazzungdom. Selv har han sagt at han tenker tenorsaksofon også når han spiller sopran. Som europeisk stilskaper har han hatt en enorm betydning for det hjemlige jazzmiljøet, og hans påvirkning er hørbar hos de fleste yngre norske saksofonister.

Garbareks kvartett ble 1970 forsterket med den svenske pianisten Bobo Stenson, noe som resulterte i platen Sart. 1972–73 hadde han en trio med Arild Andersen og den finske trommeslageren Edward Vesala, med utgivelsen Triptykon, og deretter en stabil og populær kvartett med Bobo Stenson, Jon Christensen og den svenske bassisten Palle Danielsson, som gav ut Witchi-tai-to og Dansere. Samtidig hadde han et suksessfylt samarbeid med den amerikanske pianisten Keith Jarrett (6 plater 1974–79) og gitaristen Ralph Towner (3 utgivelser 1974–77). 1977 laget han bestillingsverket Låter til Kongsberg jazzfestival.

Fra 1977 hadde Garbarek i to år en gruppe med den britiske pianisten John Taylor, den amerikanske gitaristen Bill Connors og flere andre (platene Places og Photo with blue sky, white cloud, wires, windows and a red roof), og i de neste to år et triosamarbeid med gitaristen Egberto Gismonti og bassisten Charlie Haden. 1970-årene ble avsluttet med at Garbarek fikk Spellemannprisen 1978 – på tross av at han alltid har trukket platene sine fra nominering – og Norsk kulturråds musikkpris 1979.

Sentralt i Garbareks produksjon står hans musikalske bidrag til teater, film og ballett. Han har laget scenemusikk til Shakespeares En midtsommernattsdrøm, Ibsens Brand og Peer Gynt, Georg Büchners Woyzeck og flere andre oppsetninger. Han har skrevet musikk for Fjernsynsteatret, balletmusikk for Kjersti Alveberg og filmmusikk for Anja Breien.

Fra 1981 har han kontinuerlig ledet egen internasjonal kvartett, hele tiden med den tyske bassisten Eberhard Weber, dertil bl.a. gitaristene Bill Frisell og David Torn, keyboardisten Rainer Brüninghaus og perkusjonistene Michael DiPasqua, Nana Vasconcelos, Manu Katché og Marilyn Mazur. Nye formfulle platealbum ble skapt.

Ved siden av den faste kvartetten har Garbarek gjort flere innspillinger med såkalt etnisk musikk og klassisk musikk fra fremmede tradisjoner. Han har bl.a. samarbeidet med brasilianske Egberto Gismonti og Nana Vasconcelos, indiske Lakshminarayana Shankar, Zakir Hussain og Trilok Gurtu, pakistanske Ustad Fateh Ali Khan og Ustad Shaukat Hussain, tunisiske Anouar Brahem, greske Eleni Karaindrou, samt de norske utøverne Agnes Buen Garnås og Mari Boine. En debattskapende bestselger ble platen Officium med The Hilliard Ensemble 1993; mer europeisk konsertmusikk ble det med Giya Kancheli og nok en CD med Hilliard-ensemblet. Blant denne vidtfavnende produksjon er det verdt å nevne at All those born with wings (1986) og Trollsyn (1994) er Garbareks enmannsproduksjoner.

Denne eminente jazzmusiker har, foruten de allerede nevnte hedersbevisninger, mottatt Oslo bys kunstnerpris, Gammlengprisen, Lindemanprisen og Paul Robeson-prisen, og han ble som den første norske jazzmusiker utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1999. 2004 fikk han Norsk kulturråds ærespris.

Verker

    Plateinnspillinger i eget navn

  • Til Vigdis, 1967
  • The esoteric circle, 1969
  • Afric pepperbird, 1970
  • Sart, 1971
  • Triptykon, 1972
  • Witchi-tai-to (sm.m. B. Stenson), 1973
  • Luminessence, 1974
  • Dansere, 1975
  • Dis, 1976
  • Places, 1977
  • Photo with blue sky, white cloud, wires, windows and a red roof, 1978
  • Magico og Folk songs (sm.m. E. Gismonti og C. Haden), 1979
  • Aftenland, 1979
  • Eventyr, 1980
  • Paths, Prints, 1981
  • Wayfarer, 1983
  • It's OK to listen to the gray voice, 1984
  • All those born with wings, 1986
  • Legend of the seven dreams, 1988
  • Rosensfole (sm.m. A. B. Garnås), 1988
  • Ragas and sagas (sm.m. U. F. A. Khan), 1990
  • I took up the runes, 1990
  • Star (sm.m. M. Vitous og P. Erskine), 1991
  • Atmos (sm.m. M. Vitous), 1992
  • Madar (sm.m. A. Brahem og S. Hussain), 1992
  • Twelve moons, 1992
  • Officium (sm.m. The Hilliard Ensemble), 1993
  • Trollsyn, 1994
  • Visible world, 1995
  • Rites, 1998
  • Mnemosyne (sm.m. The Hilliard Ensemble), 1998

    Andre plateinnspillinger (et utvalg)

  • E. Kapstad: Syner, 1967
  • G. Riedel: Riedaiglia, 1967
  • G. Russell: Othello ballet suite, 1967
  • d.s.: Electronic sonata for souls loved by nature, 1969
  • d.s.: Trip to Prillarguri, 1970
  • d.s.: The Essence of George Russell, 1966–70
  • d.s.: Listen to the silence, 1971
  • K. Krog: Joy, 1968
  • T. Rypdal: Bleak house, 1968
  • d.s.: Terje Rypdal, 1971
  • J. E. Vold: Briskeby blues, 1969
  • d.s.: Hav, 1970
  • d.s.: Ingentings bjeller, 1977
  • A. Lande: Red Lanta, 1973
  • T. Sollid: Østerdalsmusikk, 1975
  • R. Towner: Solstice, 1975
  • d.s.: Sound and shadows, 1977
  • K. Jarrett: Belonging, 1974
  • d.s.: Arbour Zena, 1975
  • d.s.: My Song, 1977
  • d.s.: Personal mountains, 1979
  • d.s.: Nude ants, 1979
  • K. Wheeler: Deer Wan, 1977
  • E. Gismonti: Sol da meio dia, 1977
  • B. Connors: Of mist and melting, 1977
  • G. Peacock: December poems, 1977
  • d.s.: Voice from the past – Paradigm, 1981
  • d.s.: Guamba, 1987
  • D. Darling: Cycles, 1981
  • L. Shankar: Vision, 1983
  • d.s.: Song for everyone, 1984
  • E. Weber: Chorus, 1984
  • Z. Hussain: Making music, 1986
  • E. Karaindrou: O Melissokomos, 1986
  • d.s.: Herod atticus Odeon, 1988
  • d.s.: Music for films, 1986–90
  • T. Gurtu: Living magic, 1990–91
  • P. Giger: Alpstein, 1990–91
  • M. Vitous: Star, 1991
  • d.s.: Atmos, 1992
  • N.-H. Ø. Pedersen: Uncharted land, 1992

Kilder og litteratur

  • O. Angell, J. E. Vold og E. Økland (red.): Jazz i Norge, 1975
  • T. Dybo: Jan Garbareks musikk i en kulturell endringsprosess, dr.avh. UiT, Trondheim 1995 (forkortet utg. Jan Garbarek – det åpne roms estetikk, 1996)
  • M. Tucker: Jan Garbarek. Deep song, Hull (Storbr.) 1998
  • “Det essensielle er det du ikke kan si noe om” (intervju) i Jazznytt nr. 3/1984
  • J. Bergh: Norwegian Jazz Discography, 1999
  • materiale i Norsk jazzarkiv