Faktaboks

Konrad Nordahl
Konrad Mathias Nordahl Oppr. Johannessen
Født
25. september 1897, Askøy (nå Bergen), Hordaland
Død
22. mai 1975, Oslo, urnen nedsatt på Østre gravlund
Virke
Fagforeningsmann og politiker
Familie
Foreldre: Plassmann Johannes Martin Magnesen Lervig (f. 1861) og Synnøve Andreasdatter Nordahl (1863–99); fosterforeldre: morbroren Mons Mathias Nordahl (1865–1950) og Johanne Kornelia Ravnøe (1871–1950). Gift 18.5.1923 med avismedarbeider Constance Hole (8.1.1897–8.12.1986), datter av maskinarbeider Arne Mikael Karlsen Hole (1871–1945) og Ingeborg Nielsdatter (1865–1941).
Konrad Nordahl

Foto fra midten av 1950-årene

Konrad Nordahl
Av /NTB Scanpix ※.
Konrad Mathias Nordahl
Av /Stortingsarkivet.

Konrad Nordahl var formann i LO (til 1957: Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon) fra 1939 til 1965 – først gjennom de dramatiske krigsårene, deretter i Arbeiderpartiets “storhetstid”. Nordahl er den LO-leder som har sittet lengst, og han var en av de betydeligste LO-ledere gjennom tidene. Han var en viktig støttespiller for DNA-regjeringene under Einar Gerhardsen og Oscar Torp, og samtidig var han selv en av partiets mektigste og mest markante ledere i perioden.

Nordahl ble født på Hilleren i Laksevåg i daværende Askøy kommune som den yngste av fem søsken. Da han var to år gammel, døde moren, og Konrad ble satt bort til morens bror og svigerinne. De oppdrog ham som sitt eget barn og adopterte ham senere, og Konrad selv ble først i godt voksen alder klar over forholdet.

Etter folkeskolen gikk Nordahl i modellsnekkerlære og ble fagorganisert i Norsk Trearbeiderforbund. Men det var den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen som først ble hans fremste virkefelt. Han ble medlem av ungdomslaget i Bergen 1913, og etter å ha vært leder i både lokallag og distriktslag ble han lønnet sekretær i Kristiania og Akershus distrikt av ungdomsforbundet, som 1921 hadde skiftet navn fra sosialdemokratisk til kommunistisk. 1923 ble han sentralstyremedlem.

Nordahl var blant de fremste tilhengerne av Komintern, den kommunistiske internasjonale. Da det i november 1923 kom til brudd mellom Arbeiderpartiet og Komintern, fulgte han det flertallet i ungdomsforbundet som sluttet seg til det nystartede Norges Kommunistiske Parti (NKP). I slutten av året flyttet den nygifte Nordahl tilbake til bergensområdet, der han fikk både faglige verv og verv i NKP. Han fikk jobb på et skipsreparasjonsverksted og ble medlem av Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Skepsis til utviklingen i Sovjetunionen og i NKP brakte Nordahl som mange andre til å bryte med partiet 1927. 1929 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. Men fra nå av var det først og fremst arbeid i fagbevegelsen som ble hans felt.

Nordahls vei til topposisjoner gikk gjennom to opprør som erstattet lederne med nye folk. 1931 gjaldt det Jern- og Metallarbeiderforbundet, der en strid mellom forbundsledelsen og en Oslo-opposisjon ble løst ved at Nordahl som kandidat utenfra ble valgt til ny formann. 1934 måtte LO-lederen Halvard Olsen trekke seg etter et opprør knyttet til et lovforslag om nye avstemningsregler. Konrad Nordahl ble ny viseformann. Da LOs formann Olav Hindahl 1939 trådte inn i Johan Nygaardsvolds regjering, ble Nordahl fungerende formann og samtidig medlem av sentralstyret i partiet. Nordahl var i denne perioden med på å stille LO på en plattform for positivt samarbeid ikke bare med partiets egen regjering, men også med arbeidsgivermotparten. Dette siste nedfelte seg i den første Hovedavtalen av 1935.

Etter 9. april 1940 fulgte Nordahl den flyktende regjeringen nordover. Deretter ble han i likhet med andre som hadde gjort det samme, nektet av okkupasjonsmakten å tre inn igjen i sin stilling. Nordahl ble stadig mer kritisk til LOs tilpasningslinje. Han deltok samtidig i møter som senere førte til en illegal LO-ledelse. Etter en protest mot det nye NS-regimet ble bystyremedlem Nordahl og resten av partiets bystyregruppe i Oslo arrestert i november 1940. De ble senere sluppet ut, men Nordahl flyktet til Storbritannia under “melkestreiken” i september 1941. Der bygde Nordahl opp det såkalte LO-sekretariatet, som både gav støtte til motstandskampen og innhentet informasjon og etterretning om situasjonen i Norge.

Nordahl stod også sentralt i etterkrigsplanleggingen. Sammen med direktør Finn Dahl i Norsk Arbeidsgiverforening laget han en komitéinnstilling som senere gav grunnlag for en provisorisk anordning om lønns- og arbeidsvilkår etter krigen. Konferanser med den illegale LO-ledelsen i Oslo og LOs eksilsekretariat i Stockholm gav aksept og førte til ordnede forhold med avtalte lønnstillegg og arbeidsfred etter frigjøringen.

I Arbeiderpartiets “storhetstid” fra 1945 til 1965 gjorde Nordahl LO til en solid og viktig støttespiller for partiets politiske visjon, som var å gjenreise og modernisere landet ved en storstilt videre industrialisering. Vekst og velstand var målet; moderate lønnsoppgjør og arbeidsfred var LOs bidrag. LO var også aktiv pådriver for å innføre moderne teknologi og høyne produktiviteten, ikke alltid like populært blant medlemmene. Nordahl var selv et innflytelsesrikt medlem av partiets sentralstyre og i den viktige samarbeidskomiteen LO–DNA.

Vilkåret for LOs linje var at regjeringen holdt prisstigningen lav. Når den forutsetningen sviktet, ble det konflikter. Det skjedde blant annet 1951, og Nordahl følte seg i ettertid medskyldig i Einar Gerhardsens beslutning samme år om å trekke seg som statsminister til fordel for Oscar Torp.

Nordahl var en av de ansvarlige bak de såkalte produksjonsutvalgene i bedriftene, som ble innført 1945. Han var derimot skeptisk til senere forslag om styrerepresentasjon for de ansatte. Han mente det forkludret rollene på arbeidsplassen. Det ble derfor hans etterfølgere som kjempet det kravet igjennom. Nordahl så behovet for å utvide LOs basis til de raskt voksende funksjonærgruppene, men hadde i mindre grad evnen til slik omstilling. Han forble en typisk representant for den dominerende industriarbeiderkulturen i LO.

Konrad Nordahl følte seg først og fremst som faglig leder, men satt to perioder som stortingsrepresentant (1957–65). Han avviste derimot å gå inn i regjeringen. Han prioriterte stillingen som LO-leder. Men det skyldtes også en negativ ryggmargsrefleks fra hans radikale ungdom mot “ministersosialisme” samt den distanse han følte overfor partiets leder og statsminister. Denne ble fra midten av 1950-årene forsterket av økende uenighet med statsministeren i utenrikspolitiske spørsmål. Nordahl var en trofast støttespiller for utenriksminister Halvard Lange og så med sterk skepsis på Gerhardsens sterke engasjement for forhandlinger med Sovjetunionen. Typisk nok gav han Gerhardsen skylden for “påskeopprøret” i partiet 1958, som rettet seg mot tysk atomopprustning. Nordahl kunne på den annen side også være kritisk til USA. Han var trolig også den i partiledelsen som tidligst så positivt på EEC (nå EU).

Nordahl var aktiv i kartlegging av kommunister og andre sikkerhetspolitisk opposisjonelle i fagbevegelsen. Hans rapportører forsynte ham også med hemmelige opplysninger om Gerhardsen-familien og andre forhold i arbeiderbevegelsen. I hans tid ble det bygd opp et omfattende kartotek i Folkets Hus over både opposisjonelle og “pålitelige” i fagbevegelsen. Det ble også installert avlyttingsutstyr i lokaler der opposisjonelle organer eller personer holdt til. Både avlyttingen og kartotekoppbyggingen skjedde i samarbeid med Politiets overvåkingstjeneste.

Konrad Nordahl var en av de mest markante lederskikkelser i Arbeiderpartiet i etterkrigstiden, og som LO-leder hadde han en nøkkelrolle. Han var en sterk leder. Han skilte seg fra mange av sine forgjengere med et nøkternt og saklig, nesten teknokratisk og økonomistisk språk. “På mange av oss virket han vel for nøktern iblant,” skrev daværende partisekretær Haakon Lie, som samtidig fremhevet hans kritiske evne.

Men Nordahl kunne også reagere følelsesmessig og med temperament. Parret med en bitende ironi gjør dette hans dagbøker til ikke bare interessant, men også underholdende lesning. Her viser han andre sider enn i sine offentlige opptredener. Med få, treffende ord kan han uttrykke sin skepsis både til partifeller og til doserende økonomer og andre viktighetspersoner, som f.eks. Norges Banks direktører med sine årlige formaninger til politikerne: “Hvis det de har sagt gjennom årene hadde slått til, hadde det gått til helvete med oss for lenge siden.”

Verker

    Et utvalg

  • Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (utg.): Rapport for tiden 9. april – juli 1940 samt en kort beretning om Londonsekretariatets virksomhet 1. nov. 1941 – 7. mai 1945, 1946
  • Israel, en demokratisk utpost i Midt-Østen, 1965
  • Minner og meninger, 1967
  • Med LO for friheten, 1969
  • Gode arbeidsår, 1973
  • Dagbøker, utg. ved Ketil A. Nordahl, 2 bd., 1991–92

    Etterlatte papirer

  • Ikke-utgitte deler av dagbøkene samt annet materiale finnes i AAB, Oslo

Kilder og litteratur

  • Nordahls erindringer og dagbøker (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • E. Helle (red.): Til Konrad Nordahl på 60-årsdagen, 1957
  • HEH 1973
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • T. Bergh: Storhetstid, bd. 5 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1987
  • T. Pryser: Klassen og nasjonen, bd. 4 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1988
  • T. Bergh: “Konrad Nordahl”, i Arbeiderhistorie 1988, s. 34–38
  • F. Olstad: Jern og Metall 100 år, bd. 1, 1990
  • K. A. Nordahl: “Konrad Nordahls europeiske engasjement”, i Arbeiderhistorie 1992, s. 29–54
  • I. Bjørnhaug m.fl. (red.): I rettferdighetens navn, 2000

Portretter m.m.

  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; Folkets Hus, Oslo