Både som forfatter og som redaktør av Magasinet (Arbeidermagasinet/Magasinet For Alle) har Nils Johan Rud en sentral plass i norsk 1900-tallslitteratur. Ikke minst er han en av de store stilister i norsk novellekunst.
Nils Johan Rud var den eldste av tre søsken, og allerede som skolegutt måtte han ut i arbeidslivet for å bidra til familiens inntekter. For 10 kroner uken var han hjelpegutt på en mineralvannfabrikk; han var gartnerlærling, fiskehandler, sjauer og selger. Da faren døde, ble den 19 år gamle Nils Johan eneforsørger for familien, som nå var flyttet til Asker. Faren hadde tatt forpaktning i en gård, som sønnen måtte overta ansvaret for. Etter et års hardt arbeid hadde han knapt tjent mer enn han betalte for forpaktningen, og dermed ble det slutt på gårdsdriften. Men nå kunne han konsentrere seg om det han egentlig ville: skrive.
Allerede som guttunge satt han i et lite skogholt og skrev. “Arbeidsprogrammet var et opus hver dag,” skriver Rud i boken Av et halvt hundre år. “Den ene dagen en fortelling, fiks ferdig, den andre dagen kanskje et dikt i stedet for en fortelling, den tredje dagen et eventyr – den fjerde dagen samme vekselbruket om igjen.”
Knapt 20 år gammel fikk han antatt barneboken Gutter på skoggang. Men romanen Vi skal ha et barn ble refusert av norske forlag. Imidlertid kom den ut i Sverige og ble godt mottatt, og etter hvert oppsøkte Erling Falk forfatteren, betalte ham 400 kroner og gav boken ut på Fram Forlag. Her i landet ble den nærmest ansett som pornografisk og ble lite omtalt. Arbeiderbladet brakte bare en liten notis, til tross for at temaet burde ha interesse for avisen: Boken handlet om unge arbeidsledige, realistisk skildret av en forfatter som hadde nok stoff å hente av fra egen oppvekst. Men Rud ble oppmuntret av Sigrid Undset i et brev: “Jeg synes De kan ha god grund til at være fornøiet med Deres debutarbeide.”
Etter dette kom det en roman praktisk talt hvert år, og spesielt de første bøkene, Så stjeler vi et fattighus og Jeg er ingen proletar, der vi møter et “snippeproletariat” som føler seg hevet over arbeiderklassen, viser et sterkt engasjement for sosial rettferdighet. I Alle tiders største går han løs på dyrkingen av stjerneidretten og ropet på “den sterke mann”, en slags pamflett mot nazismen, sa han selv.
I romanen Jakten og kvinnen, som av mange er regnet som hans betydeligste, tok Rud opp temaer som skulle gå igjen i hele forfatterskapet: mennesker i konflikt, forholdet mellom kvinne og mann, og deres møte med naturen og erotikken. Han skildrer alltid kvinnen som den varme, sanselige, i motsetning til den selvsentrerte, reserverte mannen. Mannens møte med krigens brutale virkelighet og det like problematiske møtet med freden og hverdagen, er temaet i en trilogi Rud gav ut etter den annen verdenskrig. I senere bøker tar han ofte opp aktuelle temaer: atombombeprøvene, forurensningen av miljøet, ungdommens flukt fra en vanskelig virkelighet.
Høyest nådde Rud som stilist og ordkunstner i novellene sine; han behersket fullt ut novellens enkle, stramme form. Og han dyrket novellen i Magasinet, der han var redaktør fra 1932 til bladet gikk inn 1970. Mange opplevde å få sitt første arbeid på trykk her: Agnar Mykle, Kåre Holt, Kjell Askildsen, Bjørg Vik, Alf Prøysen, Tor Jonsson. Arthur Omre kom rett fra fengselet med sitt debutarbeid, en liten fortelling som straks ble antatt. Rud holdt liv i novellen i alle disse årene, da det ikke var vanlig å gi ut novellesamlinger i bokform. Som redaktør leste han henimot 100 000 manuskripter; alle ble lest, alle fikk svar, med oppmuntrende kommentarer og gode råd. Men han var også streng.
“Gudene må vite hvor norsk novellekunst hadde stått i dag hadde vi ikke hatt fenomenet Nils Johan Rud i den tid vi kaller gamle dager … Hans utrolige trofasthet mot det beste, som ikke må forveksles med “Det Beste”, hans seige håp om at det folkelige lot seg forene med det som er av kvalitet,” skrev Johan Borgen i en omtale. Og Rud høstet bred anerkjennelse. Han mottok Statens kunstnerlønn fra 1961 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1971. 1979 ble han tildelt Doblougprisen, 1987 Norsk kulturråds ærespris, og 1988 Alf Prøysens minnefond. Med romanen Ekko i det gamle tun vant han 1. pris i Gyldendals romankonkurranse 1982.
Nils Johan Rud hadde en arbeidskraft utenom det vanlige. Ved siden av å være redaktør i nær 40 år skrev han 40 bøker og et ukjent antall noveller. Da den siste boken, En fremmed i speilet, kom 1993, kort etter at han døde, var et av de lengste forfatterskap i norsk litteraturhistorie avsluttet.