Malersønnen Pola Gauguin viet sitt talent og sine personlige kontakter til formidling og undervisning. Gjennom sitt virke som ledende malerkritiker og skribent representerer han en yrkesgruppe med stor betydning for allmennhetens kjennskap og holdning til nordisk billedkunst i første halvpart av 1900-tallet.
Som den yngste av Paul Gauguins og danskfødte Mette Sofie Gads fem barn flyttet Pola ett år gammel med foreldrene fra Paris til København, hvor han tok Kunstakademiets arkitektskole 1905 og 1906–09 var assistent for arkitektene H. B. Storck og Anton Rosen. Som ferdig arkitekt møtte han den norske maler Henrik Lund og gjennom ham kretsen rundt Hans Jæger, med Christian Krohg, Ludvig Karsten og Bernhard Folkestad. Det fikk ham til selv å velge maleryrket og med stipend dra til Norge, senere også Paris og Bretagne – det siste mulig å tolke som ønsket om følelsesmessig kontakt med stedet for farens gjennombrudd som maler. Gauguin søkte et impresjonistisk billedsyn realisert i en dekorativ, til dels sterkt ekspressiv stil, som med årene penset ham over på grafikk som uttrykksmiddel.
Foreldrene ble tidlig skilt. Han hadde lite samvær med faren, og etter farens oppbrudd 1890 i sin jakt på sydhavsparadiset ingen direkte kontakt. På grunnlag av brevene fra Paul Gauguin til moren reiste Pola Gauguin mot slutten av sitt liv foreldrene et monument i en bok som imøtegår andre forfatteres fremstilling av deres problemfylte samliv. Pola Gauguin ble dansk statsborger 1912, norsk 1916, og dansk igjen fire år etter at han 1949 drog tilbake til København.
I Norge debuterte han som maler hos Blomqvist og i Kunstnerforbundet 1913, på Høstutstillingen 1914. Tre år tidligere hadde han deltatt på Kunstnernes Efteraarsudstilling i København og 1913 på Les Indépendents i Paris. Samtidig med debuten som kritiker i Tidens Tegn 1917 startet han egen malerskole i Kristiania, som han drev parallelt med kritikeryrket til 1924. Frem til midten av 1920 stilte han ut jevnlig, på nordiske grafikkmønstringer like til 1932. 1933 ble en retrospektiv utstilling holdt i Kunstnernes Hus i Oslo.
I 1920-årene gjennomlevde Gauguin en kunstnerisk krise som han søkte å løse gjennom flere Frankrike-opphold. Krisen ble avløst av et aktivt virke som kunstskribent og kritiker, i Dagbladet, Tidens Tegn, Verdens Gang og i Ekstrabladet i København. Mens han i sitt eget billeduttrykk svingte mellom det dekorative og det klart mer ekspressive, var han som kritiker formidler av bildets emosjonelle karakter og sporene etter den sterke personlighet. Det overrasker derfor ikke at han foruten å skrive om sin far Paul Gauguin, valgte å skildre mer inngående kunstnere som Christian Krohg, Edvard Munch, Ludvig Karsten, Rudolph Thygesen, Bernt Clüver, og blant andre yngre Rolf Nesch, Kai Fjell, Erling Enger og danske Folmer Bendtsen. Som kritiker var han i likhet med Arve Moen og Nic Stang talsmann for mellomkrigsårenes politisk engasjerte kunst og som kritikerkollegene Johan Fredrik Michelet, Arne Ellerhusen Holm og Håkon Stenstadvold også åpen for de modernistiske tendensers inntog her hjemme etter den annen verdenskrig.
Pola Gauguin er representert i Nasjonalgalleriet med fem malerier, foruten tresnitt og litografier. Maleriet Fra Homansbyen fra 1913 og tresnittet Vinterlandskap fremheves som de beste. Gauguin er også representert i Statens Museum for Kunst, København, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim og Stenersenmuseet i Oslo.