Faktaboks

Thorolf Rafto
Thorolf Thistel Rafto
Født
6. juli 1922, Bergen
Død
4. november 1986, Bergen
Virke
Historiker og menneskerettsforkjemper
Familie
Foreldre: Banemester Robert Emanuel Sjursen (fra 1946: Rafto) (1891–1965) og Hjørdis Elisa Thistel (1894–1976). Gift 1951 i Bergen med Helga Constanse Hatletvedt (3.6.1930–), datter av Kristen Hatletvedt (1907–98) og Hedvig Amalie Bergvik (1909–87), ekteskapet oppløst 1969. Navneendring til Rafto 1946.
Thorolf Rafto
Thorolf Rafto
Av /NTB Scanpix ※.

Thorolf Rafto var lærer i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole i nesten 30 år. Han engasjerte seg også aktivt og direkte som menneskerettsforkjemper i de undertrykkende regimer i Øst-Europa.

Etter examen artium på Tanks skole i Bergen 1942 klarte Rafto å komme seg over til Storbritannia, hvor han var knyttet til det norske flyvåpenet 1944–45. Etter at han kom tilbake til Norge, begynte han å studere ved Universitetet i Oslo og ble cand.philol. 1950 med historie hovedfag. Han markerte seg også som idrettsmann i studietiden, og 1947 ble han norgesmester i tikamp. 1951–55 drev han videregående studier og forskning i Oslo, og han publiserte en avhandling om de økonomiske forbindelsene mellom Bergen og dets omland og det store verket om Telegrafverkets historie. 1956 ble han ansatt som lektor ved Sydneshaugen skole i Bergen, men allerede året etter fikk han en stipendiatstilling i økonomisk historie ved Norges Handelshøyskole. Denne institusjonen kom han til å vie resten av sitt yrkesaktive liv, som lektor fra 1961 og deretter i et nyopprettet professorat i økonomisk historie fra 1972 til sin død.

Rafto gikk med entusiasme inn for å gjøre økonomisk historie til et viktig fag ved Handelshøyskolen, innpasse det til de samfunns- og bedriftsøkonomiske hovedfag og gjøre faget attråverdig og interessevekkende for studenter. Med faglig glød, et åpent sinnelag og uortodokse pedagogiske metoder skapte han bred oppslutning og begeistring for faget. Han supplerte undervisningen med ekskursjoner til land i Europa for å få frem nasjonale ulikheter i utvikling som basis for refleksjoner over sammenhenger og årsaker. Han nøyde seg heller ikke med å tale og skrive om historiske hendelser, han skaffet seg personlig erfaring om dem. Bygdefolks fysiske slit på 1800-tallet erfarte han ved å ro en fullastet sjekte fra innerst i Sørfjorden i Hardanger til Bergen.

Noen stor vitenskapelig produksjon hadde han ikke. Derimot var han aktiv som formann i Bergens Historiske Forening 1971–84 og pådriver for å få forskere til å skrive avhandlinger til foreningens årsskrifter. Han gjorde også en energisk innsats som formann i Det Vestlandske Lokalhistorikerlag 1978–81 og som organisator og foredragsholder i flere vestlandske historikermøter.

Gjennom mer enn 20 år gjorde Rafto en oppofrende og ofte dumdristig innsats for forfulgte østeuropeiske regimekritikere og dissidenter. Han oppsøkte intellektuelle og religiøse opposisjonelle og arbeiderledere for å støtte og hjelpe dem. Han brukte sine språkkunnskaper og satte i gang hjelpeaksjoner samt internasjonale støtteaksjoner for å gi dem mot og følelsen av internasjonal solidaritet. I Polen fikk han kontakt med kardinal Karol Wojtyła, den senere pave Johannes Paul 2, og i Tsjekkoslovakia våren 1968 ble han venn med Alexander Dubček, Jiří Hájek, Ota Šik m.fl. 1973 drog han til Sovjetunionen, der han kom i kontakt med forfulgte jøder som ble nektet utreise til Israel og ble oppfordret til å tale deres sak ute. Da han høsten 1979 hadde talt for en gruppe utestengte universitetsstudenter i en leilighet i Praha, ble han mishandlet og senere fengslet av sikkerhetspolitiet. Denne hendelsen påførte ham varige helseskader.

Det egenartede ved Rafto var hans oppsøkende personlige menneskerettsarbeid. I Norge talte og skrev han ustanselig om undertrykkelsene som han selv hadde erfart. Han hadde et vidt internasjonalt perspektiv på sitt fag historien og på sine egne oppgaver som menneske. Han talte seks språk og følte seg hjemme overalt. Han kom lett i kontakt med folk og vant fort tillit. Han hadde karisma i tillegg til fysisk kraft, størrelse og intens stemme. Han kunne virke agitatorisk og litt eksaltert, men han eide en ekte og varm menneskelighet. Rafto arbeidet ikke gjennom organisasjoner eller institusjoner, men gikk selv i felten og brukte egne krefter. Han tordnet mot opportunistene og de likegyldige. Han led kvaler ved at han brente for så mange oppgaver, men følte at han ofte kom til kort. Hans livsfilosofi kan sammenfattes i ordtaket “Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket”.

Thorolf Rafto fikk Kongens fortjenstmedalje i gull 1986, og en minnelund med tusen trær ble anlagt i Yatir i Israel etter hans død. Et portrettrelieff ble avduket 1989 i forhallen i Norges Handelshøyskole. Noen kolleger ved Norges Handelshøyskole og venner opprettet 1986/87 Professor Thorolf Raftos stiftelse for menneskets rettigheter, som arbeider for åndsfrihet, politisk frihet og næringsfrihet som fundamentet i menneskets rettigheter. Hvert år deler stiftelsen ut Raftos minnepris til en som har kjempet for menneskets rettigheter; blant prisvinnerne er Jiří Hájek, Jelena Bonner, Aung San Suu Kyi, sigøynerfolket og folket på Øst-Timor.

Verker

  • Bergen og omland 1840–1870. Et omskifte, BHFS 59, Bergen 1954
  • Telegrafverkets historie 1855–1955, Bergen 1955
  • Bergensernes by, Bergen 1959
  • Jektefart Lofoten-Bergen 1816–1836, BHFS 64, Bergen 1961
  • Havfiskets utvikling 1880–1900, manuskript, 1966

Kilder og litteratur

  • Stud. 1942, 1967
  • HEH 1984
  • A. Strømme Svendsen og M. Brady: “Uforglemmelige Thorolf Rafto”, i Det Beste, november 1990 (samt i flere fremmedspråklige utg.)
  • H. S. Greve m.fl.: Frihet fra lenker. Arbeid for menneskets rettigheter. Professor Thorolf Raftos stiftelse 1986–1996, Bergen 1996
  • H. W. Nordvik: “Historikeren Thorolf Rafto”, i Greve m.fl. 1996 (se ovenfor)
  • A. Strømme Svendsen: “Thorolf Rafto – menneske og personlighet”, sst

Portretter m.m.

  • Portrettrelieff (bronse) av Per Ung, 1989; Norges Handelshøyskole, Bergen