Faktaboks

Torolv Solheim
Født
7. november 1907, Sæbø (nå Radøy), Hordaland
Død
23. mai 1995, Oslo
Virke
Sosialøkonom, skolemann, politiker og publisist
Familie
Foreldre: Lærer og klokker Magne Solheim (1878–1968) og Georgine (“Gea”) Husebø (1881–1959). Gift 1940 med overrettssakfører Rønnaug Eliassen (f. 24.10.1911), datter av arkitekt Georg Eliassen (1880–1964) og brukskunstner Helfrid Beda Andrea Strömberg (1878–1961).
Torolv Solheim
Torolv Solheim
Av /NTB Scanpix ※.

Torolv Solheim var motstandsmann, målmann, sosialist og stril og samtidig “birøkter, dikter, partisan, kjetter og fisker” (Georg Johannessen). Lektoren, partistifteren og partilederen var likevel først og sist åndshøvding og skribent med kvass penn helt til det siste. Solheim bar i seg den fruktbare blandingen av realist og romantiker, av sansen for det nært konkrete og det visjonære, av glad undring og stridbar protest.

Solheim tok examen artium på Firda Gymnas 1929, statsøkonomisk eksamen ved Universitetet i Oslo 1933 og aktuareksamen 1939. I studietiden stiftet han sammen med Viggo Hansteen og Jacob Friis Kommunistisk Studentergruppe (1932), og han var medlem av styret for Oslo NKP da krigen kom til Norge 1940. Han gikk raskt over i illegalt arbeid, etter hvert mest på Vestlandet. Han stod sentralt i det illegale avisarbeidet, bl.a. med utgivelsene Alt for Norge og Gjallarhorn. Solheim gikk inn for en mer aktiv motstandslinje enn hva Hjemmefrontledelsen likte og var pådriver bak Vestlandske Frihetsråd.

Solheim meldte seg ut av NKP etter frigjøringen 1945, gikk inn i Arbeiderpartiet og var medlem der til 1952. 1946–47 var han ansatt som sekretær for Stortingets finanskomité. Deretter var han en tid sekretær i Norges Fiskarlag og senere samvirkekonsulent i Fiskeridirektoratet. 1949–52 var han direktør for Fiskarlagets verft A/S Stongfjordanleggene i Askvoll. Deretter flyttet han til Sørlandet, der han bl.a. var bestyrer for et sagbruk i Søndeled ved Risør. 1959–74 arbeidet Solheim som lektor, først i Brevik og fra 1962 ved Porsgrunn gymnas.

Vinteren 1961 tok Solheim, sammen med Sigbjørn Hølmebakk og Per Maurseth, det første offentlige initiativet til å stifte Sosialistisk Folkeparti (SF). Solheim var fra starten formann i Telemark SF og representerte partiet i Porsgrunn bystyre 1963–71. Han var formann i SF 1969–71 og fulgte partiet inn i Sosialistisk Valgforbund 1973 og deretter Sosialistisk Venstreparti (SV) 1975, men meldte seg ut av partiet 1985.

Det var de 15 årgangene av tidsskriftet Fossegrimen (1954–68) som ble kjernen i livsverket til Torolv Solheim: “Fossegrimen vart min måte å overleve på ved politiske artiklar, kåseri og fablar som vedgjekk tida.” Det var politisk yrkesforbud som drev NATO-motstanderen og samvirkeentusiasten Solheim til å finne sitt “politiske asyl” i det utkant-Norge som han identifiserte seg med, først i Askvoll, så i Søndeled og derfra i det landsomfattende nettverket av venner, bidragsytere og lesere som bar frem Fossegrimens Norge.

Solheims skildringer i tidsskriftet av den kalde krigens Norge er krasse, ofte nådeløse. Samtidig er blikket hvileløst rettet fremover, mot hvert tegn på oppbrudd: Allerede 1954 foregrep Solheim de norske EU-debattene i 1962, 1972 og 1994. Han uttrykte sin fortvilelse over at “vi står ved dørstokken inn til atomkrigen, utan at folkemassane reagerer” og fikk oppleve at 1958 ble året for de største atomprotestene i Norge. I nummer etter nummer foregrep han Ottar Brox og den distriktskampen som mobiliserte politisk aktiv bygdeungdom – og byungdom – fra 1967 og utover i 1970-årene. 1959 reiste han kravet om et nytt parti, “eit parti som gir arbeids- og bustadrom for alle som idag er politisk heimlause i norsk politikk”.

Torolv Solheim var på den ene side preget av rastløs uro: samtiden var for provoserende, uretten for stor og protestene mot uretten for svake. Samtidig levde han intenst og raust i øyeblikket, i gleden over hver fisk han drog inn over ripa, over det gode måltidet og det gode samværet.

Verker

    Et utvalg

  • Samtidsprofilar, i Fossegrimen nr. 4–6/1963
  • Vestavær. Essays, 1967
  • I solnedgangstider. Krigsminne 1940–45, 1976
  • Ei strilekrønike, 1978
  • Siglemerket. Eventyr frå andre tider, 1982
  • Epistlar frå det skjulte Norge, 1987
  • Det norske lynnet. Humor frå Edda til gate og grend, (posthumt) 1997

Kilder og litteratur

  • Stud. 1929, 1954
  • T. Bodin Larsen (red.): Fossegrimen. Artiklar og essays frå talerøret til den radikale venstresida i femti- og sekstiåra, 1977
  • NKrL, 1995