Faktaboks

ANC
Uttale
ˈæfrikən nˈæʃənəl kˈåŋgrəs
ANCs logo
Av .

Den afrikanske nasjonalkongressen, er en tidligere nasjonalist- og frigjøringsbevegelse, og senere et politisk parti, i Sør-Afrika.

ANC har vært regjeringsparti siden overgangen til demokratisk styre i 1994, og vunnet flertall i nasjonalforsamlingen ved valgene i 1994, 1999, 2004, 2009, 2014 og 2019.

Partiet ledes siden desember 2017 av Cyril Ramaphosa, som siden februar 2018 også er Sør-Afrikas president.

ANC som frigjøringsbevegelse

Oliver Tambo
Oliver Tambo var født i 1917, og var en av de viktige ungdomslederne i ANC Youth League på 1940-tallet. Tambo var leder for ANC fra 1967 til 1991.
Av /Zuma Press.

ANC ble dannet i Bloemfontein 8. januar 1912 av fremmøtte representanter for ulike deler av den afrikanske befolkningen. Det skiftet navn fra South African Native National Congress til African National Congress i 1923. Organisasjonen ble til i en tid med tiltagende systematisk diskriminering av den svarte flertallsbeolkningne etter at Sør-Afrika Unionen ble opprettet i 1910. ANC arbeidet for flertallsstyre og demokrati og for en rettferdig fordeling av jord og eiendom.

Før Apartheid

ANCs virkemidler var det første halve århundret ikkevoldelige, først basert på henstillinger til makthaverne, og til britiske myndigheter – en strategi som ikke førte frem, og som fikk deler av bevegelsen til å ta til orde for direkte aksjon. I store deler av 1920- og 1930-årene var det lite aktivitet i ANC, og mye av kampen ble ført av andre organisasjoner, blant annet gjennom fagbevegelser og i kommunistpartiet (South African Communist Party, SACP), etablert i 1921.

Masseaksjoner og Freedom Charter

I midten av 1940-årene, forsterket etter at apartheid-systemet ble innført for fullt etter Nasjonalistpartiets valgseier i 1948, fikk en politikk basert på masseaksjon gjennomslag i ANC. Ikke minst ble dette fremmet av ungdomsorganisasjonen ANC Youth League, dannet i 1944 med ledere som fikk avgjørende innflytelse på ANC de kommende tiårene, deriblant Nelson Mandela, Walter Sisulu og Oliver Tambo.

Ungdomsligaen vedtok et aksjonsprogram som oppfordret til streiker, boikott og annen sivil motstand, en politikk som ble vedtatt av ANC i 1949, og som førte til en omfattende motstandskampanje på 1950-tallet. Med denne ble grunnlaget for en masseorganisering mot apartheid lagt, drevet frem av flere grupper, inkludert ANC, som gikk sammen i Congress Alliance (CA). CA sto i 1955 bak stormøtet Congress of the People i forstaden Kliptown, der Freedom Charter – det senere politiske grunnlaget for ANC – ble vedtatt. På grunnlag av dette ble flere ANC- og CA-ledere arrestert og stilt for retten i den berømte forræderi-rettssaken (Treason Trial), anklaget for forræderi, planlagt voldsbruk og maktovertakelse.

Opposisjon mot den bredt anlagte, ikke-rasistiske politikken i ANC ble fremmet av en retning afrikanister, som i 1959 brøt ut og dannet Pan Africanist Congress (PAC). Denne tok i 1960 initiativet til protestaksjoner som i Sharpeville ble møtt av væpnet politi, og 69 ble drept. Både ANC og PAC ble forbudt i april 1960, og unntakstilstand ble innført.

Væpnet kamp

ANC-lederen Albert Luthuli fikk Nobels fredspris i 1960, men det sto da klart for organisasjonens ledelse at fredelige midler ikke førte frem. Det ble besluttet å endre strategi til også å føre væpnet kamp mot regimet. I 1961 ble den væpnede kampen startet av en yngre garde ledere, med Nelson Mandela, Govan Mbeki og Oliver Tambo i spissen for den væpnede grenen til ANC, Umkhonto we Sizwe (MK), Nasjonens Spyd.

Rivonia og Robben Island

Nelson Mandela 1960
Nelson Mandela var blant de viktige ungdomslederne på 1940-tallet som tok ANC i en ny retning. I 1962 ble han arrestert, og i 1964 dømt til livsvarig fengsel. Han satt 27 år som fange av apartheid-regimet, fra 1964 til 1982 på Robben Island. I 1990 ble han løslatt, og året etter ble han ANCs leder.
Av /wenn.com.

Sommeren 1963 ble de fleste ANC-lederne arrestert, og hele ANCs toppledelse ble anklaget for forræderi og dømt til livsvarig fengsel under den såkalte Rivonia-rettssaken, for så å sone lange dommer på Robben Island. Rettssaken førte til at størstedelen av ANCs og MKs undergrunnsorganisasjon ble revet opp, og at motstanden for en periode vesentlig måtte organiseres og drives fra eksil.

Først på 1980-tallet vokste det frem en massebevegelse mot apartheid inne i Sør-Afrika, som ANC var en sentral del av, ikke minst sammen med den nye fagorganisasjonen COSATU. Sammen med COSATU og SACP utgjorde ANC en treenighet som fortsatt er en sentral pilar i sørafrikansk politikk; flere fremtredende ANC-ledere har samtidig vært medlemmer av SACP.

Væpnet kamp

Den militære kampen ble understreket som sentral under ANCs konsultative konferanse i Morogoro i Tanzania i 1969, da en strategi basert på fire hovedkomponenter ble vedtatt: politisk masseaksjon, væpnet kamp, oppbygging av undergrunnsstrukturer inne i Sør-Afrika og politisk kampanje for internasjonal støtte.

ANC trente flere tusen geriljasoldater i utlandet, særlig i Tanzania og Angola, og mange av dem ble infiltrert tilbake til Sør-Afrika. Der sto de bak en rekke sabotasjeaksjoner og angrep på økonomiske og militære mål allerede tidlig på 1960-tallet. Særlig etter 1980 var MK aktiv inne i landet. ANCs hovedkvarter i eksil var i Lusaka i Zambia, og organisasjonen hadde kontorer over store deler av verden. Den mottok omfattende internasjonal støtte, ikke minst fra Skandinavia og Øst-Europa.

Til tross for oppbygging av en viss militær styrke gjennom MK fikk frigjøringskampen i Sør-Afrika aldri den militære dimensjon som i nabolandene, ikke minst fordi apartheidregimets maktapparat var overlegent. En rekke terroranslag mot ANC – kontorer, enkeltpersoner og flyktningleire – ble iverksatt av Pretoria-regimet i flere land i regionen, mens ANCs relativt fåtallige aksjoner inne i Sør-Afrika var mest av symbolsk karakter, og hadde liten militær eller økonomisk effekt.

1980-tallets masseaksjoner

Masseaksjonene på 1980-tallet – fremfor alt organisert av United Democratic Front (UDF) – var dels inspirert av ANC, dels vokste de frem uten ANCs styring og kontroll. Disse bidro i stor grad til å berede grunnen for ANC som legal politisk aktør i Sør-Afrika. I 1985 oppfordret ANC befolkningen til masseprotester gjennom en kampanje for å gjøre såkalte townships (svarte bydeler) uregjerlige for regimet gjennom boikottaksjoner, men også gjennom voldelig motstand mot politiet – en kombinasjon av masseaksjon og væpnede sabotasjehandlinger.

ANC ved makten

Mandela, de Klerk og Ramaphosa
Som ANCs sjefsforhandler var Cyril Ramaphosa (til høyre) helt sentral i Sør-Afrikas overgang fra hvitt apartheid-styre til demokrati. Her sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk.
Mbeki, Mandela og Zuma 1997
Nelson Mandela (i midten) var ANCs leder fra 1991 til Thabo Mbeki (til venstre) overtok i 1997. Deretter fulgte en opprivende maktkamp som førte til at Mbeki ble avsatt og Jacob Zuma (til høyre) overtok ledelsen av partiet i 2007. Ti år senere ble Zuma avsatt til fordel for Cyril Ramaphosa.
Av /AFP.

Etter at ANC igjen ble tillatt 1990, ble hovedkvarteret flyttet til Johannesburg, hvor det er forblitt, etter hvert i Luthuli House. Den væpnede kampen ble innstilt og de fengslede lederne satt fri. ANCs medlemmer, også soldatene, vendte tilbake fra eksil for å delta i gjenoppbyggingen av organisasjonen som forut for de første allmenne, frie valgene i Sør-Afrika ble omgjort til et politisk parti.

Partiet fikk ved det første frie parlamentsvalget i 1994 62,6 prosent av stemmene, og har beholdt sitt overveldende flertall ved de senere valgene: I 2004 fikk ANC 69,7 prosent av stemmene og 279 av 400 mandater, i 2009 mistet det med sine 65,9 prosent av stemmene såvidt sitt 2/3 flertall. En av årsakene til tilbakegangen var en splittelse som fulgte en opprivende maktkamp mellom Thabo Mbeki og Jacob Zuma, som førte til at sistnevnte ble valgt til partiets president under landsmøtet i Polokwane i 2007. Zuma ble siden landets president i 2009.

Splittelser

Striden førte til den første større avskalling siden 1959, og til at et nytt parti ble dannet: Congress of the People (COPE), med flere fremtredende ANC-medlemmer som ledere. Zuma-fløyens seier over Mbeki og hans tilhengere signaliserte en noe mer radikal retning, støttet av COSATU og SACP. COPE skulle imidlertid raskt bli marginalisert og utgjorde ingen trussel ved valget i 2014. En ny splittelse oppstod imidlertid med utspring i ANCs ungdomsbevegelse. Economic Freedom Fighters (EFF), ledet av den ekskluderte ungdomslederen i ANC, Julius Malema, så dagens lys og fikk mellom seks og syv prosent av stemmene ved valget i 2014. EFF gikk videre fram ved valget parlamentsvalget i 2019. De står sterkt blant svart ungdom og misfornøyde ANC velgere i storbyene i innlandet.

Ideologi og politikk

ANC fører en sosialdemokratisk politikk basert på utjevning av de store økonomiske og sosiale ulikhetene i det sørafrikanske samfunnet, med særlig satsing på utdanning og sysselsetting, forbedring av sosiale tilbud, herunder bolig, vann og elektrisitet, samt på fordeling av jord. En viktig del av politikken har vært å fremme svart entreprenørskap og delaktighet i næringslivet, hvilket har ført til en fremvoksende svart middelklasse og en liten svart overklasse. Særlig på 2000-tallet er ANC blitt kritisert – også innad i eget parti – for å pleie for tett omgang med næringslivet, og svikte en del av sine idealer.

Jacob Zuma som ANC-leder

Demonstrasjon mot Zuma
Jacob Zuma trakk seg som president 15. februar 2018 etter mistillit fra eget parti. Zuma hadde også blir mer upopulær i befolkningen etter flere anklager om korrupsjon, og en stagnerende sørafrikansk økonomi. Her fra en demonstrasjon i Johannesburg ti dager før Zuma gikk av.
Av .

Under Zumas presidentperiode vokste det fram en sterkere korrupsjon og anklager om maktmisbruk mot presidenten og kretsen rundt ham. Dette var særlig konsentrert om tildeling av offentlige kontrakter og bruk av midler fra store statseide selskaper til personlig berikelse. Zuma ble dømt av forfatningsdomstolen til å tilbakebetale offentlige midler benyttet til luksuriøs utbygging av sin private bolig. Kritikken og motstanden mot Zuma vokste også innad i ANC og flere av hans støttespillere fra 2007 vendte seg mot ham. Ved kommunevalget i 2016 gikk ANC sterkt tilbake, særlig i de store byene. De mistet sitt rene flertall i Johannesburg, Tswhane (Pretoria) og Nelson Mandela Bay (Port Elizabeth).

Valget av Ramaphosa

Cyril Ramaphosa
Cyril Ramaphosa er leder av ANC, Sør-Afrikas president, og en av landets rikeste menn.
Av /Government of South Africa.
Lisens: CC BY ND 2.0

Etter en opprivende strid ble nestlederen Cyril Ramaphosa valgt til ny partileder under partikongressen i desember 2017. Partiet vedtok kort tid etter å be Zuma trekke seg som president. Etter trussel fra ANC om om å reise mistillit i parlamentet trakk Zuma seg og ble erstattet av Ramaphosa som landets nye president. Tilbakegangen fra kommunevalget i 2016 ble snudd til en framgang ved parlamentsvalget i 2019. Likevel var ANC nå for første gang under 60 prosent i oppslutning.

Tilbakegangen fortsatte ved kommunevalget i 2021. De mistet sitt rene flertall også i storbyene Ekurhuleni og Ethekwini (tidligere Durban). De beholdt likevel makten i Ethekwini og Nelson Mandela Bay i koalisjon med småpartier, mens de tre storbyene i Gauteng provinsen – Tswhane, Johannesburg og Ekurhuleni – er styrt av Democratic Alliance som fikk støtte av alle de andre større partiene i valget av ordfører.

Partiledere

Periode Leder
1952–1967 Albert Luthuli
1967–1991 Oliver Tambo
1991–1997 Nelson Mandela
1997–2007 Thabo Mbeki
2007–2017 Jacob Zuma
2017– Cyril Ramaphosa

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg