Faktaboks

Aleksandr Skrjabin

Aleksandr Nikolajevitsj Skrjabin, Alexander Scriabin

Uttale
skrjˈabin
Født
6. januar 1872, Moskva, Russland
Død
14. april 1915, Moskva, Russland
Aleksandr Skrjabin

Aleksandr Skrjabin. Foto fra cirka 1900.

Av /KF-arkiv ※.

Aleksandr Skrjabin var en russisk komponist og pianist. Som komponist tok han utgangspunkt i romantikken med Frédéric Chopin, Franz Liszt og Richard Wagner fulgt av verk med en klangverden som tydelig er i slekt med impresjonismen. Hans stilistiske utvikling gikk deretter over i et harmonisk uttrykk som er sterkt personlig, men som er nær ekspresjonismen med harmonisk vaghet og med delvis fravær av toneartsgivelse med atonalitet og mystisisme som resultat.

Hans verk består nesten utelukkende av orkester- og klaververk, og det er vanlig å dele hans komposisjoner i tre perioder som delvis overlapper stilistisk.

Skrjabins musikk påvirket Igor Stravinsky, Sergei Prokofiev og Karol Szymanowski. Filosofisk var Skrjabin interessert i Friedrich Nietzsches filosofi i tillegg til teosofien og Helena Blavatskys skrifter.

Estetikk

Første komposisjonsperiode (1890–1898) – mot ekstrem romantikk

I Skrjabins første komposisjonsperiode finner man en rekke klaverkomposisjoner som stilistisk og typologisk er tydelig påvirket av Chopin og i noen grad Liszt med tanke på de mange etyder, preludier, nocturner og masurkaer han komponerte, men også Wagner påvirket ham.

Hans første periode regnes som årene 1890–1898, og her finner man de tre første klaversonatene, den første i f-moll op. 6 fra 1892, den andre i giss-moll op. 19 fra 1897 og den tredje i fiss-moll op. 23 fra 1898 i tillegg til klaverkonserten i fiss-moll op. 20 fra 1898. Klaverkonserten op. 20 er Skrjabins første orkesterverk og den eneste klaverkonserten han komponerte. Klaversonaten op. 6 er et mørkt verk knyttet til en kritisk periode i Skrjabins liv, nemlig 1891, året før han tok sin eksamen ved konservatoriet, og året da han skadet sin høyre hånd. Skaden medførte at hans karriere som pianist ble satt tilbake.

Sonaten op. 19 kalles også «Sonate-fantasi» og har to satser med satsbetegnelsene Andante og Presto. Verket kombinerer en Chopin-lignende romantikk med en impresjonistisk harmonikk. Første sats har en lyrisk grunnstemning, mens andre sats har et meget hurtig og intenst tempo full av crescendoer og decrescendoer som gir satsen preg av bølgebevegelser. Fiss-moll-sonaten op. 23 består av fire satser og fikk først programtittelen «Gotisk», senere endret til «Sjelens uttrykk». Første sats har sonatesatsform, fulgt av en tredelt scherzo, en langsom sats i tredelt form og en avsluttende sats i sonatesatsform. I tredje sats anvender Skrjabin materiale også fra første sats, hvilket gir sonaten et syklisk preg.

Rundt 1890 ble Skrjabin fanget av dikteren Konstantin Balmont (1867–1942) og flere andre representanter for den russiske litterære symbolismen. Skrjabin ble som følge av dette sterkt opptatt av mystisisme og individualisme. Gradvis fikk hans musikk et nærmest ekstremt romantisk uttrykk.

Andre komposisjonsperiode – symfonier og klaver-poemer

Harmonisk begynte Skrjabins musikk å preges av kromatikk og dissonantisk harmonikk, men uten å forlate den funksjonelle harmonikken. Hans tre første symfonier viser en innbyrdes klar forskjell. Symfoni nr. 1 i E-dur op. 26 fra 1900 har seks satser med en sistesats som anvender kor og to solister. Symfoni nr. 2 op. 29 fra 1901 er den mest konvensjonelle av hans symfonier hva gjelder formen, mens den tematiske utviklingen som foregår i løpet av satsene, viser et meget gjennomarbeidet syklisk verk. Symfoni nr. 3 med tittelen Le divin poème fra 1902–1904 har fire deler – Introduksjon, Luttes, Voluptés og Jeu divin – som ikke har separate satser, men går attacca (uten opphold).

Med sine Poèmes – op. 32, 34, 36, 41, 44, 61, 63 og 71 – nærmer Skrjabin seg impresjonismen og ekspresjonismen. Op. 32 nr. 1 har en luftig naivitet uten å gå i Claude Debussys fotspor direkte, mens nr. 2 er et mørkere stykke med en barsk og urolig åpning. Op. 34 – Poème tragique – har et tragisk uttrykk, med en midtdel som viser både opprør og stolthet. Poème op. 41, også fra 1903, har en nærmest hvileløs kromatikk som til tross for de urolige alterasjonene likevel til slutt når frem til en tonika-avslutning.

Op. 44 er to stykker som er svært forskjellige. Det første er et drømmende stykke, med en lang melodi instrumentert i klaverets dypere register, noe som er uvanlig hos Skrjabin. Harmonisk utmerker stykket seg med heltoneharmonikk. Op. 61 er komponert i 1912 og minner både om Chopin og Debussy, mens op. 63 så avgjort er fransk i uttrykket med sine titler Masque og Etrangeté. Alle som kjenner Debussys musikk, vil oppdage likheten med Skrjabins to korte stykker i op. 63. Op. 71 er komponert i 1915, og Skrjabin hadde da bare ett år igjen å leve.

En av de merkeligste sidene ved den sene Skrjabins verk er likheten med den tidlige Alban Berg, først og fremst det første stykket i op. 71, Fantastique. Stykkene i op. 71 har i tillegg et emosjonelt uttrykk som peker mot både Gustav Mahler og Arnold Schönberg.

Tredje komposisjonsperiode

Denne komposisjonsperioden begynte med Le Poème de l'extase op. 54 fra 1905–1907. Perioden nådde sitt høydepunkt med Prometheus – Le Poème de feu op. 60 fra 1910 for orkester, kor, klaver, orgel og et farge-piano ('clavier à lumière') – et instrument som var oppfunnet av engelskmannen Alexander Wallace Rimington. Skrjabin var overbevist om at det fantes en forbindelse mellom kvintsirkelen og fargespektret. Se synestesi.

I den tredje perioden forlater Skrjabin den funksjonelle harmonikken, han unngår treklanger og tar i stedet utgangspunktet i en melodikk og harmonikk som kan minne om tolvtoneteknikken, men på en annen måte enn Schönberg. Et eksempel på dette er den berømte prometheusakkorden – c-fiss-b-e-a-d – som er bygget opp av kvarter, og som er anvendt både i Prometheus op. 60 og i klaversonaten op. 64.

Biografi

Skrjabins mor, Lyubov Petrovna Scriabina (1850–1873), var utdannet konsertpianist og hadde studert med Theodor Leschetizky. Hun døde et år etter at Skrjabin ble født.

Som barn viste Skrjabin tydelig interesse for klaveret – blant annet var han opptatt av å bygge klaverinstrumenter. Han fikk tidlig klaverundervisning av Nikolaij Zverev som også underviste Sergej Rachmaninov. Senere studerte Skrjabin ved konservatoriet i Moskva med lærerne Anton Arenskij i komposisjon, Sergej Tanejev i kontrapunkt og Vasilij Safonov i klaver. Han tok eksamen 1892 og fikk den lille gullmedaljen, men lot være å gå opp til eksamen i komposisjon på grunn av spenningene mellom ham og Arenskij.

Professor i Moskva

Skrjabin debuterte som pianist i St. Petersburg i 1894 med egne verk på programmet. Debuten var en suksess, og han fikk avtale med Mitrofan Belaievs musikkforlag som deretter kom til å utgi Skrjabins verker, samme forlag som utga Nikolaj Rimskij-Korsakovs og Aleksandr Glazunovs verk. Etter dette foretok Skrjabin omfattende suksessturneer i Russland og i utlandet.

Sammen med sin nye kone Vera Ivanova Isakovitj hadde Skrjabin en bejublet konsert i Paris i 1898, samme år som han ble utnevnt til professor i klaver ved konservatoriet i Moskva. Gradvis fikk Skrjabin renommé som komponist med verk som etydene op. 8, en rekke av preludiene, hans første tre klaversonater og klaverkonserten op. 20. I de følgende fem årene bodde Skrjabin i Moskva.

De siste årene

I løpet av vinteren 1904 flyttet Skrjabin og hans kone til Sveits. Etter kort tid ble de separert, og Skrjabin kom til å leve sammen med en yngre elev, Tatiana de Schloezer. Med hjelp av en rik mesen fikk han mulighet til å foreta omfattende reiser – foruten i Sveits, til Italia, Frankrike, Belgia og USA. Han arbeidet på symfoniene og andre av orkesterverkene. I tillegg begynte han å komponere klaverpoemene, klaverstykker som Skrjabin særlig ble kjent for.

I 1907 flyttet familien til Brussel, og her ble han særlig engasjert med konserter av impresarioen Sergei Diaghilev, som var svært opptatt av å fremme russisk musikk i utlandet. Etter Paris flyttet familien til Brussel, men fra 1909 av bodde Skrjabin sine siste år i Moskva. Her fortsatte han å komponere – han var mer og mer opptatt av stadig mer grandiose verk. En tid før han døde var han nærmest besatt av et multi-medieverk som han planla skulle fremføres i Himalayas fjellverden. Ganske omfattende skisser finns bevart, og deler er fremført, men verket – Mysterium – forble ufullført.

Skrjabins opusliste

  • Op. 1 Vals i f-moll (1886)
  • Op. 2 Trois Morceaux (1889)
  • Op. 3 Ti Mazurkaer (1889)
  • Op. 4 Allegro appasionato i ess-moll (1892)
  • Op. 5 To nokturner (1890)
  • Op. 6 Sonate nr. 1 i f-moll (1892)
  • Op. 7 To Impromptu à la Mazur (1892)
  • Op. 8 Tolv etyder (1894)
  • Op. 9 Preludium og nokturne for venstre hånd (1894)
  • Op. 10 To impromptuer (1894)
  • Op. 11 24 preludier (1896)
  • Op. 12 To impromptuer (1895)
  • Op. 13 Seks preludier (1895)
  • Op. 14 To impromptuer (1895)
  • Op. 15 Fem preludier (1896)
  • Op. 16 Fem preludier (1895)
  • Op. 17 Syv preludier (1896)
  • Op. 18 Allegro de concert i b-moll (1896)
  • Op. 19 Sonate nr. 2 i giss-moll (1897)
  • Op. 20 Klaverkonsert i fiss-moll (1896)
  • Op. 21 Polonaise i b-moll (1897)
  • Op. 22 Fire preludier (1897)
  • Op. 23 Sonate nr. 3 i fiss-moll (1898)
  • Op. 24 Rêverie for orkester (1898)
  • Op. 25 Ni mazurkaer (1899)
  • Op. 26 Symfoni nr. 1 i E-dur (1900)
  • Op. 27 To preludier (1901)
  • Op. 28 Fantaisie i h-moll (1900)
  • Op. 29 Symfoni nr. 2 i c-moll (1902)
  • Op. 30 Sonate nr. 4 i Fiss-dur (1903)
  • Op. 31 Fire preludier
  • Op. 32 To poemer
  • Op. 33 Fire preludier
  • Op. 34 Poème tragique
  • Op. 35 Tre preludier
  • Op. 36 Poème satanique
  • Op. 37 Fire preludier
  • Op. 38 Vals i Ass-dur
  • Op. 39 Fire preludier
  • Op. 40 To mazurkaer
  • Op. 41 Poem
  • Op. 42 Åtte etyder
  • Op. 43 Symfoni nr. 3 Le divin poème
  • Op. 44 To poem
  • Op. 45 Trois Morceaux
  • Op. 46 Scherzo
  • Op. 47 Quasi Vals i F-dur
  • Op. 48 Fire preludier
  • Op. 49 Trois Morceaux
  • Op. 51 Quatre Morceaux (1906)
  • Op. 52 Trois Morceaux
  • Op. 53 Sonate nr. 5
  • Op. 54 Symfoni nr. 4 Le Poème de l'extase
  • Op. 56 Quatre Morceaux
  • Op. 57 Deux Morceaux
  • Op. 58 Feuillet d'album
  • Op. 59 Deux Morceaux
  • Op. 60 Prometheus: Le Poème de feu
  • Op. 61 Poème-Nocturne
  • Op. 62 Sonate nr. 6
  • Op. 63 To Poèmes
  • Op. 64 Sonate nr. 7
  • Op. 65 Tre etyder
  • Op. 66 Sonate nr. 8
  • Op. 67 To preludier
  • Op. 68 Sonate nr. 9
  • Op. 69 To Poèmes
  • Op. 70 Sonate nr. 10
  • Op. 71 To Poèmes
  • Op. 72 Vers la flamme
  • Op. 73 To danser
  • Op. 74 Fem preludier

I tillegg finnes flere verk uten opusnummer.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Baker, James M.: The music of Alexander Scriabin, 1986, isbn 0-300-03337-0
  • Ballard, Lincoln og Matthew Bengtson og John Bell Young.The Alexander Scriabin Companion: History, Performance, and Lore. Lanham, MD: Rowman & Littlefield, 2017
  • Bowers, Faubion: Scriabin : a biography of the Russian composer 1871-1915, 1969, 2 b.
  • Bowers, Faubion: The new Scriabin : enigma and answers, 1973
  • Downes, Stephen: Music and decadence in european modernism: the case of cenytral and eastern europé. Cambridge University Press 2010
  • Macdonald, Hugh: Skryabin. Oxford studies of composers. Oxford University Press
  • Roberts, Peter Deane: Modernism in Russian piano music, 1993, 2 b., isbn 0-253-34992-3
  • Sabbagh, Peter: The development of harmony in Scriabin’s works. Universal-Publishers 2003
  • Sabaneev, Leonid: Erinnerungen an Alexander Skrjabin, 2005, isbn 3-928864-21-1
  • Schibli, Sigfried: Alexander Skrjabin und seine Musik, 1983, isbn 3-492-02759-8
  • Schloezer, Boris de: Scriabin : artist and mystic, 1987, isbn 0-520-04384-7

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg