Alexander Dubček

Alexander Dubček var en tsjekkoslovakisk (slovakisk) politiker. I 1968–1969 var Dubček førstesekretær i kommunistpartiet og dermed øverste leder i Tsjekkoslovakia.

Dubček bodde i årene 1925–1938 i Sovjetunionen − i byene Frunze og Gorkij − sammen med sin familie. Opprinnelig var han maskinarbeider. Han deltok aktivt i den slovakiske nasjonale oppstanden mot Jozef Tiso-regimet i 1944. Dubček studerte jus i Bratislava i årene 1952–1955 og ved den sovjetiske partihøyskolen i Moskva i 1955–1958. Fra 1949 steg Dubček i gradene i kommunistpartiet, og i 1958 ble han medlem av det slovakiske partis og det tsjekkoslovakiske partis sentralkomiteer.

Dubček var i årene 1963–1968 førstesekretær i den slovakiske sentralkomiteen etter oppgjøret med stalinistene. En liberalisering av samfunnet begynte i Bratislava. Samtidig var Dubček medlem av partipresidiet i Praha. Da Antonín Novotný i januar 1968 måtte gå av som leder for det tsjekkoslovakiske partiet, ble Dubček ny førstesekretær. Hans reformpolitikk førte til et stadig mer spent forhold til Sovjetunionen.

Den 21. august 1968 gjorde fem stater i Warszawapakten invasjon i Tsjekkoslovakia. Dubček ble sammen med andre ledende tsjekkoslovakiske politikere ført som fange til Moskva, og tvunget til å gå med på en nedtrapping av liberaliseringen. Dubček gikk av som førstesekretær i april 1969 og ble formann i nasjonalforsamlingen. Om høsten ble Dubček fratatt også dette verv og utstøtt fra partipresidiet. Han var i året 1969–1970 ambassadør i Ankara, men ble hjemkalt og utstøtt av partiet. Dubček arbeidet fra 1975 som inspektør ved skogforvaltningen i Bratislava.

Under demokratidemonstrasjonene i Tsjekkoslovakia i november 1989 opptrådte Dubček for første gang offentlig siden 1969, først i Bratislava, så i Praha. I perioden fra 1989 til 1992 var han president i den tsjekkoslovakiske nasjonalforsamlingen. Fra 1992 ledet Dubček Slovakias sosialdemokratiske parti.

Dubček døde i november 1992 etter en bilulykke. Etter hans død utkom selvbiografien Nádej zomiera posledná (Håpet dør sist), som Dubček skrev sammen med historikeren Jiří Hochman (norsk oversettelse 1993).