Antonio de Oliveira Salazar

I 1932 ble Salazar utnevnt til president for ministerrådet, og året etter fikk han godkjent en ny grunnlov, Estado Novo, «ny stat», et antiliberalt, antikommunistisk diktatur basert på konservative, autoritære prinsipper. «Gud, fedreland og familie» var blant slagordene.

Den katolske kirken var en solid støttespiller for regimet til Salazar frem til slutten av 1950-tallet. Referanser til Gud var overalt i Salazars taler. Men Salazar forble først og fremst en konservativ nasjonalist, som ikke ønsket å blande religion og politikk. Da Salazar undertegnet en konkordat med Vatikanet i 1940, fikk ikke den katolske kirken status som statsreligion.

Salazar-regimet krevde total lojalitet til den portugisiske nasjonen, som ble utvidet gjennom sitt kolonialistiske imperium. 1930-tallet var gullalderen for kolonial propaganda i Portugal. Kolonihistorien ble presentert sømløst, fra erobringen av Ceuta i 1415 under Henrik Sjøfareren til koloniloven av 1930 under Salazar.

Salazar var inspirert av kirkens sosiallære. Regimets mål var å svekke fagforeningene og klassekonfliktene i Portugal og dermed bekjempe kommunismen.

Salazar var besatt av å opprettholde ro og orden; for ham var alt annet anarki og dekadanse. Det politiske politiet PVDE, opprettet i 1933, omgjort i 1945 til PIDE, fikk utvidede mandater. Politiets oppgave var å forfølge, arrestere og avhøre alle som ble ansett som fiender av Salazars diktatur. Det hemmelige politiet var overalt, og i tillegg kom spesialdomstolene, fengslene og konsentrasjonsleirene. Ytrings- og pressefrihet ble lagt bånd på gjennom forhåndssensur og politiske rettssaker. I koloniene, der undertrykkelsen var mye mer brutal enn på det portugisiske fastlandet, ble den første konsentrasjonsleiren etablert i 1936 på Kapp Verde.

PIDE styrte også sensuren. Kringkasting av informasjon måtte være i tråd med regjeringens offisielle ideologi. Portugiserne var redde for å diskutere politikk, selv hjemme. Hvis noen hevet stemmen, fikk de øyeblikkelig beskjed om å tie stille. Politiske partier ble forfulgt, og kun regjeringspartiet Nasjonal Union (União Nacional) var tillatt. Men Nasjonal Union var ikke et politisk parti som sådan, da Salazar hatet politiske partier og tilhørte dermed ikke noe parti. I 1936 opprettet Salazar Mocidade Portuguesa, en organisasjon inspirert av fascistiske ungdomsorganisasjoner, men den ble aldri særlig populær blant ungdommen.

Estado Novo ble omtalt som «et diktatur uten diktator», og statskuppet som gjorde det nye regimet mulig, var nærmest fredelig. Også revolusjonen som avskaffet regimet den 25. april 1974 var like fredelig som innføringen. Newsweek beskrev «nellikrevolusjonen» som et «gentlemanskupp», der knapt et skudd ble avfyrt.

Økonomien ble styrt av staten. Landsbygda og landbruket ble fremhevet som en ideell livsstil, og industrialiseringen skjedde langsomt. De høyeste vekstratene, med en årlig vekst på sju prosent, ble registrert sent i Portugal sammenlignet med resten av Europa, mellom 1958 og 1973.

Salazar var imot veksten av storbyer, for ifølge ham var det bare landsbyer som bevarte de «gode verdiene» i den tradisjonelle moralen, der kvinnens plass hovedsakelig var hjemme: «En kone som er opptatt av hjemmet sitt, kan ikke gjøre en god jobb utenfor hjemmet. Derfor vil jeg alltid kjempe mot gifte kvinners uavhengighet», uttalte Salazar. Han mente byer førte til prostitusjon, narkotika og kriminalitet, og at urbanismen derfor var blant samtidens største onder.

Salazars nasjonalisme stammet fra hans rurale bakgrunn, og han fryktet USA nesten like mye som han mislikte den kommunistiske Sovjetunionen. Under andre verdenskrig forsøkte Salazar å etablere en latinsk union. Portugal, Francos Spania, marskalk Philippe Pétains Frankrike og diktatoren Getúlio Vargas' Brasil skulle danne en «latinsk og kristen fredssone» med det mål å motvirke amerikansk imperialisme, som ble ansett som en trussel mot de portugisiske koloniene. I 1942 gikk Brasil inn i krigen på de alliertes side, og i 1944 opphørte den franske Vichy-regjeringen, slik at Salazars plan ikke kunne gjennomføres.

Sammenlignet med andre samtidige regimer, som det kommunistiske Sovjetunionen, Nazi-Tyskland eller det fascistiske Italia, var imidlertid den nye staten moderat. Det var ingen masseterror, politiske arrestasjoner var få, dødsstraff ble ikke brukt, og politiske mord var svært sjeldne. Salazar mente at han hadde skapt sitt eget politiske system, uten fascistdiktaturenes vold, som ikke var tilpasset det han kalte «Portugals mildhet». Selv på det mest undertrykkende tidspunktet mellom 1936 og 1939 var antallet politiske fanger i Portugal under 10 000, og antallet dødsfall direkte knyttet til undertrykkelsen var mindre enn 100. I løpet av hele diktaturperioden, fra 1926 til 1974, var det totale antallet politiske fanger mellom 30 000 og 35 000. Det var likevel tilstrekkelig til å skape og opprettholde et klima av frykt. Noen av fangene ble kjente utenfor landegrensene, som blant andre Álvaro Cunhal, den ledende skikkelsen i det portugisiske kommunistpartiet, som satt fengslet fra 1949 til 1960.

Salazar sammenlignet totalitære systemer med meteorer som skinner sterkt, men har kort levetid: «Vår moderne stat må ikke være en totalitær stat, absolutt, ubegrenset, men en samarbeidende stat, omfavnet av andre institusjoner.» For Salazar var regimene i Sovjetunionen, Tyskland og Italia sårbare, fordi de var avhengige av én mann, noe som ville føre til at systemene kollapset når denne forsvant.

Etter andre verdenskrig begynte FN å forsvare folks rett til selvbestemmelse, og presset kolonimaktene, blant dem Portugal, til å gi sine kolonier selvstendighet. For Salazar kom de verste deklarasjonene fra pavene Johannes 23. og Paul 6., som åpent argumenterte for avkolonisering. Salazar ble opprørt. Han, som begynte sitt politiske liv drevet av kirken og sin tro, endte derfor med å bryte med den katolske kirken.

Salazar ignorerte oppfordringene om å avskaffe koloniene. I 1951 endret han kolonienes status til «oversjøiske provinser» og ga portugisisk statsborgerskap til alle innbyggerne. Men for å få borgerrettigheter måtte lokalbefolkningen snakke portugisisk og tilpasse seg europeiske skikker. Salazar oppmuntret portugisisk innvandring til de afrikanske besittelsene, da de portugisiske bosetterne var ganske få. I 1940 var det bare 30 000 i Angola og 27 000 i Mosambik. I 1960 hadde tallene økt til henholdsvis 172 000 i Angola og 97 000 i Mosambik. Regimet drev intens propaganda, nå for «rasedemokratiet» i den portugisiske koloniverden. Til dette brukte de antropologen Gilberto Freyres fremstilling av portugisisk raseblanding, som skulle rettferdiggjøre de portugisiske koloniene, i motsetning til det britiske koloniveldet som praktiserte raseskille.

Da dette ikke lyktes, begynte Salazar å slå ned alle forsøk på opprør med militærmakt og sendte tropper i kamp i Angola, Guinea-Bissau og Mosambik. I 1968 utgjorde 36 prosent av det portugisiske budsjettet en hær på 149 000 mann som var opptatt med å forsvare Angola, Mosambik og Guinea-Bissau mot uavhengighetsgeriljaen. Ved slutten av kolonikrigene var hele 50 prosent av de portugisiske styrkene lokalt rekruttert.

Salazars regime ble mindre populært på 1960-tallet. Slitasjen på regimet var stor av økonomiske årsaker, ettersom Portugal var økonomisk tilbakestående sammenlignet med sine europeiske naboer. At landet var involvert i langvarige kolonikriger, forverret også situasjonen.

Salazars gikk av i 1968 grunnet dårlige helse etter en hjerneblødning, og Marcelo Caetano tok over. Salazar døde i 1970, 81 år gammel. Hans fødested i Vimieiro bærer inskripsjonen: «Her ble Oliveira Salazar født, en mann med ære som styrte landet og ikke stjal noe.»

Fire år senere gikk regimet som Salazar grunnla i 1932 under.