Faktaboks

Carl Nielsen

Carl August Nielsen

Født
9. juni 1865, Nørre Lyndelse på Fyn, Danmark
Død
3. oktober 1931, København
Nielsen, Carl (portrettfoto)

Carl Nielsen, dansk komponist.

Av /NTB Scanpix ※.
Carl Nielsen
Foto fra omkring 1908.
Av .

Carl Nielsen var en dansk komponist. Han var Danmarks fremste komponist – på linje med Edvard Grieg i Norge og Jean Sibelius i Finland. Hans verk befinner seg på klassisistisk grunn, men til forskjell fra Grieg og Sibelius har Carl Nielsen mer tydelige og klarere modernistiske innslag.

Estetikk

Estetisk bakgrunn

Carl Nielsens tidligste verk var ikke preget av samtidens dominerende stil med Niels Wilhelm Gades nordiske utforming av Felix Mendelssohns og Robert Schumanns romantikk. Derimot viser han tydelig påvirkning fra wienerklassisismen. Hans tidlige romanser har spor fra den tidlige klassisistiske danske romansetradisjonen fra Peter Heise og Peter Erasmus Lange-Müllers strofiske sanger. Hans harmoniske og kontrapunktiske stil har hentet inntrykk fra Johan P. E. Hartmanns og Johannes Brahmskammermusikk, Edvard Griegs klaverstykker og Johan Svendsens orkesterverk.

Hva gjelder kammermusikk og symfonier er Nielsen inspirert av både Ludwig van Beethovens og César Francks motivikk og formutvikling. Men til tross for en tydelig stilistisk bagasje viser Nielsens musikk at han allerede tidlig klarte å utvikle et personlig stilistisk uttrykk som kom til å bli særegen for hans musikalske stil, en stil som gjør det umulig å forveksle hans med andre komponisters verk. Med Carl Nielsen kom en stilvending i dansk musikk – en ny epoke inntrådte.

Utvidet tonalitet

Nielsens tidligste verk tar utgangspunkt i 1700- og 1800-tallets klassiske harmonikk, en harmonikk som fremfor alt manifesterer forkjærlighet for de harmoniske hovedfunksjonene. Tonaliteten utviklet seg deretter ut over dur-moll området og viser slektskap med den gregorianske sangen, med hurtig veksling mellom dur- og moll-ters og anvendelse av lav (mixolydisk) ledetone og moll-dominant. Den hurtige harmoniske rytmen ble et kjennetegn for hele hans produksjon. På 1890-tallet utviklet Nielsen en harmonikk, kalt «progressiv tonalitet», der alle 12 tonene i den tonalt sentrerte skalaen kan anvendes. For eksempel kan en sats begynne i én toneart og slutte i en annen, eller som i første symfoni som begynner i g-moll og slutter i C-dur. En annen betegnelse for «progressiv tonalitet» er «konsentrisk tonalitet». Den utvidede tonaliteten var primært en viktig melodisk sak og et middel til å intensivere det musikalske uttrykket.

Melodikk og harmonikk

Carl Nielsen var i dypeste forstand melodiker og polyfoniker. Det melodiske og det rytmiske er grunnleggende elementer i hans verk og førte til at det melodiske kom til å styre harmonikken. Samtidig viser hans melodikk en tiltagende forsiktighet og balansert bruk av intervaller, samtidig som man kan finne en egenartet kromatisk utvidet melodikk. Gjentagelse av et intervall eller en tone som kretser rundt en sentraltone er også sentral i Carl Nielsens melodikk.

I instrumentalmusikken utviklet Nielsens verk seg fra en fire-taktsymmetri til en metrisk fri frasering, der korte, energiske og konsise utviklingsmotiv må vike for store blomstrende temaer. Ved intensivt motivarbeide og utvikling av lineær satsteknikk knyttes det musikalske forløpet til større deler som kan både skilles og forenes i omfattende spenningsbølger – særlig tydelig i de symfoniske verkene. Stemmeføringen kan vise både polytonale og polyrytmiske trekk. I bunn og grunn er Carl Nielsen både melodiker og polyfoniker og en utpreget ekspansiv symfoniker.

Biografi

Ungdomsår og studier

Carl Nielsen ble født i en musikalsk familie. Faren var kjent som egnens beste spillemann som trakterte både fiolin og kornett. Om moren har Carl fortalt at han husket godt mange av hans mors mange danske folkesanger. Han fikk spille både fiolin og klaver som barn og skrev sine tidligste små komposisjoner i åtte–ni-årsalderen. Han lærte seg å spille horn og trombone, og fikk i 1879 stilling ved bataljonsmusikken i Odense. Fire år senere ble han antatt som elev ved musikkonservatoriet i København. Her fikk han studere fiolin med Valdemar Tofte (1832–1907) og skaffet seg et solid musikkteoretisk grunnlag hos Orla Rosenhoff (1844–1907). Komposisjon fikk han studere med professor Niels Wilhelm Gade (1817–1890). Han forlot konservatoriet i 1886 med gode resultater i alle emner.

Karriere og musikalsk virksomhet

Carl Nielsen var fiolinist i Det kongelige kapel i 1889–1905 under Johan Svendsens taktstokk. Da Svendsen gradvis trakk seg tilbake i 1906, overtok Nielsen mer og mer av orkesterdireksjonen og ble orkestrets andre-kapellmester i 1908–1914. Årene 1915–1927 var han dirigent for Musikforeningen, medlem i styret for Det kongelige musikkonservatoriet fra 1915 og direktør samme sted fra 1931.

Bare et års tid etter at han ble ansatt ved Det kongelige kapel fikk Nielsen et stipend som gjorde det mulig for ham å gjøre en studiereise i Europa. Reisen utvidet Nielsens musikalske perspektiv bredere enn tidligere. Han kom til å oppleve Europas ledende orkestre og solister i tillegg til å skjerpe sine oppfatninger både om musikk og bildende kunst. Nielsen forgudet Johann Sebastian Bach og Wolfgang Amadeus Mozart, men var ambivalent til mye av 1900-tallets musikk – Richard Wagner gikk han bestemt imot. I 1891 møtte han komponisten og pianisten Ferruccio Busoni og deres vennskap og korrespondanse kom til å strekke seg over 30 år. Samme år møtte han også kunstnerinnen Anne Marie Brodersen, som også var på stipendreise, og de giftet seg i mai 1891.

Nielsens første symfoni ble uroppført i mars 1894, dirigert av Johan Svendsen med Nielsen blant andrefiolinistene sittende i orkestret. Symfonien ble en stor suksess da den ble fremført i Berlin to år senere, i 1896, og fremførelsen resulterte i at Nielsens renommé kom til å spre seg på kontinentet. I løpet av 1899–1901 kom operaen «Saul og David», og i 1901–1902 fulgte symfoni nr. 2, «De fire temperamenter». Orkester-ouverturen «Helios» kom i 1903, og i 1906 forelå operaen «Maskerade». Operaen ble uroppført samme år og regnes som Danmarks nasjonalopera.

I 1910–1911 kom symfoni nr. 3, «Sinfonia Espansiva», den eneste symfonien som anvendte sangstemmer. Nielsen uroppførte selv symfonien som dirigent for Det kongelige kapel samtidig med uroppførelsen av fiolinkonserten op. 33, 28. februar 1912. I 1914–1916 kom symfoni nr. 4, «Det Uudslukkelige», en symfoni som har første verdenskrig som bakgrunn. Symfonien er kanskje hans mest dramatiske verk, et verk som består av to sett slagverkgrupper. Femte symfoni ble til i løpet av 1920–1922 og uroppført i januar 1922 med Nielsen selv som dirigent. Symfonien har en noe uvanlig struktur, i og med at symfonien kun har to satser i stedet for de vanlige tre eller fire. Samme år, i 1922, skrev Nielsen sin blåsekvintett op. 43. Kvintetten ble komponert i Gøteborg og regnes som et av nyere tids fremste kammermusikkverk.

De siste verkene

Carl Nielsens siste symfoni, nr. 6, ble komponert i 1924–1925, en symfoni som han gav tilnavnet «Sinfonia Simplice». Til tross for tilnavnet er symfonien ikke like tilgjengelig som de andre symfoniene. Den sjette symfonien har derfor forblitt de av hans symfonier som har fått færrest fremførelser. I 1926 kom så hans to siste store verk – fløytekonserten og i 1928 klarinettkonserten – to modernistiske verk som viser store og intrikate variasjoner i tempo, temperament og rytmikk. Hans siste verk ble et stykke for orgel, «Commotio», op. 58. Det ble uroppført posthumt i 1931.

Verk i utvalg

Opera

  • Saul og David– (1902)
  • Maskerade – (1906)

Orkester

  • Symfoni nr. 1 – (1891–1892)
  • Symfoni nr. 2 – De fire Temperamenter– (1901–1902)
  • Symfoni nr. 3 – Sinfonia Espansiva– (1910–1911)
  • Symfoni nr. 4 – Det Uudslukkelige– (1914–1916)
  • Symfoni nr. 5 – (1920–1922)
  • Symfoni nr. 6 – Sinfonia Semplice– (1924–1925)

Konserter

  • Konsert for fiolin og orkester, op. 33 – (1911)
  • Konsert for fløyte og orkester – (1926–1927)
  • Konsert for klarinett og orkester, op. 57 – (1928)

Kammarmusik

  • Klavertrio i G-dur – (1880–1883)
  • 2 fantasistykker, op. 2, for obo og klaver – (1890)
  • Canto serioso, for horn (eller cello) og klaver – (1913)
  • Strykekvartett i d-moll – (1880–1883)
  • Strykekvartett i F-dur – (1888)
  • Strykekvartett nr. 1 i f-moll, op. 5 – (1890)
  • Strykekvartett nr. 2 i g-moll, op. 13 – (1888, revidert 1898)
  • Strykekvartett nr. 3 i Ess-dur, op. 14 – (1897–1898)
  • Strykekvartett nr. 4 i F-dur, op. 44 – (1906, revidert 1919)
  • Strykekvintett i G-dur – (1888)
  • Blåsekvintett, op. 43 – (1922)
  • Sonate for fiolin og klaver i G-dur – (1880–1883)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 1 i A-dur, op. 9 – (1895)
  • Sonate for fiolin og klaver nr. 2 i g-moll, op. 35 – (1912)

Kor

  • Søvnen, op. 18, blandet kor og orkester (Johannes Jørgensen) – (1903–1904)
  • Tre motetter, op. 55, blandet kor a cappella (bibelske tekster) – (1929)

Klaver

  • 2 karakterstykker – (1880)
  • 5 klaverstykker, op. 3 – (1890)
  • Symfonisk suite, op. 8 – (1894)
  • Chaconne, op. 32 – (1916–1917)
  • Tema med variasjoner, op. 40 – (1917)
  • Klavermusikk for små og store, hefte 1-2, op. 53 – (1929)
  • Tre klaverstykker, op. 59, posthum – (1928)

Orgel

  • 29 preludier, op. 51 – (1929)
  • 2 preludier – (1930)
  • Commotio, op. 58, posthum – (1931)

Bibliografi

  • Min fynske Barndom. København. 1927
  • Carl Nielsens breve. København. 1954
  • Levende musik. København

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Demant-Hatt, Emilie: Foraarsbølger : erindringer om Carl Nielsen, 2002, isbn 87-7917-084-6
  • Fellow, John, red.: Carl Nielsen til sin samtid : artikler, foredrag, interview, presseindlæg, værknoter og manuskripter, 1999, 3 b., isbn 87-00-38838-6
  • Jensen, Jørgen I.: Carl Nielsen : danskeren : musikbiografi, 1991, isbn 87-01-79240-7
  • Lawson, Jack: Carl Nielsen, 1997, isbn 0-7148-3507-2
  • Miller, Mina F.: Carl Nielsen : a guide to research, 1987, isbn 0-8240-8569-8
  • Miller, Mina F., red.: The Nielsen companion, 1994, isbn 0-571-16143-x
  • Nielsen, Carl: Dagbøger og brevveksling med Anne Marie Carl-Nielsen, udgivet af Torben Schousboe, 1983, 2 b., isbn 87-00-03901-2
  • Simpson, Robert: Carl Nielsen, symphonist, 1952, isbn 0-900707-96-8
  • Steensen, Steen Chr.: Musik er liv : en biografi om Carl Nielsen, 1999, isbn 87-90057-95-3

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg