Claus Andersen

Claus Andersen var fogd i Telemark i årene 1651–1655 under lensherren i Bratsberg len, Sivert Urne, som var bror til farens lensherre, Eiler Urne. Den danske Urne-slekten mottok en rekke forleninger i Norge og stod kongefamilien nær. I 1655 skaffet Urne Claus Andersen kongelig utnevning som stiftskriver i Bratsberg, et embete han beholdt til 1662. De følgende lensherrene og amtmennene brukte Andersen som fullmektig. Han vikarierte til tider i lagmannsembetet i Skien fra 1657, og Sivert Urnes enke, Catharina Sehested, skaffet ham kongens utnevning til lagmannsembetet i 1661. I 1670 ble han dessuten dommer i Overhoffretten i Christiania; det var et biembete. I 1664 var han konstituert amtmann i Nedenes og Råbygdelag amt. Til stadighet tok han på seg ulike styringsoppgaver; han var en av regimets altmuligmenn.

Gjennom hele karrieren var embetsutøvelse og privat næringsvirksomhet vevd inn i hverandre på tidstypisk vis. Claus Andersen ble en av Skiensvassdragets største kjøpmenn og var dessuten ledende i organiseringen av regionens kjøpmenn og embetsmenn i et interessefellesskap som sikret seg omfattende fordeler i brytningstiden etter innføringen av eneveldet i 1660. I samspill med Catharina Sehested, som var dronning Sophie Amalies nære venninne, klarte disse «embetskjøpmennene» å skaffe seg det krongodset i Bratsberg som ble solgt i 1661–1662, og da 34 kongelige sager i Skiensvassdraget ble solgt 1662, med lensherren Jørgen Bjelke som mellommann, sikret de seg også disse sagene. Året etter oppnådde de kongens stadfesting på enerett til sagdrift og tømmerkjøp i storparten av det tømmerrike Skiensvassdraget.

I tillegg til lagmannsembetet og andre styringsoppdrag var Claus Andersen en av Skiensvassdragets største sageiere og godseiere. Han eksporterte store mengder sagbord og ble skipsreder og andelshaver i defensjonsskip (handelsskip bevæpnet med kanoner). Han skaffet seg dessuten et jernverk i Brunlanes. Endelig var han aktiv i å binde sammen handel, eksport, beskatning og leveranser til staten: Han betalte skatten på vegne av et stort antall bønder, som så gjorde opp for seg ved å levere tømmer til hans sager og ved til hans jernverk, og ved dette verket produserte han jernvarer for militærvesenet.

Claus Andersen og kona Anne Christensdatter var systematiske dynastibyggere. De hadde ni barn, hvorav sju døtre. De giftet bort de eldste døtrene i 14–15-årsalderen. Maren ble spleiset med Skiens rikeste arving, Iver Hansen, som overtok lagmannsembetet etter svigerfaren. Anne ble først gift med sønn til Tønsbergs rikeste mann (Anders Madsen), trelasthandleren Stig Tonsberg, og etter dennes død med general Johan Arnoldt.

Sønnen Anders Claussen ble gift med Stigs brordatter, amtmannsdatteren Karen Tonsberg; han var kjøpmann og overtok farens dommersete i Overhoffretten. Johanne ble gift med lagmann i Christiania Laurits Jacobsen, og etter dennes død med overinspektør i Jarlsberg grevskap Jørgen Olufsen Mandal. Inger ble gift med tolleren i Langesund tolldistrikt, Jørgen Erboe, og etter dennes død med jernverkseieren Kai Børting. Anneken ble gift med fogden i Telemark, Hercules Weyer.

De fleste av barn og svigerbarn kombinerte, som Claus Andersen, embeter med kjøpmannskap og godsdrift.

• embetsstanden
• Norge under dansk styre – 1537–1814
• rettsvesen i Norge

• Christensen, Terje: Gjerpen bygds historie, bind 1, Skien 1971, s. 362–411
• Finne-Grønn, Stian Herlofsen: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 1, 1923
• Finne-Grønn, Stian Herlofsen i Norsk personalhistorisk tidsskrift, bind 1, 1910, s. 360–361, og bind 2, 1920, s. 324–325
• Rian, Øystein: «Giftermål og familie som elitedannende faktorer i 1600-tallets Bratsberg», i Historisk tidsskrift, 1990, s. 471–483
• Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet. Stat og samfunn i symbiose og konflikt, 1997
• Rian, Øystein: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)
• Seierstad, Ivar: Skiens historie, bind 1, Skien 1958, s. 183–194 og 221–272
• Thomle, Erik Andreas: biografi i «Hans Jenssøn Grønbechs Slægtebog. Anmerkninger», i Personalhistorisk tidsskrift, rekke 3, bind 2, 1893, s. 280–282