Dønna

Berggrunnen er i det alt vesentlige fra perioden kambrosilur, senere sterkt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldingen (kaledonske orogenese). Den består av glimmerskifer gjennomsatt av et par smale belter av granitt som går sørvest-nordøst på øya Dønna mellom Skagafjorden og Berfjord. Denne granitten finner en også på den søndre og mest berglendte delen av Løkta.

Bortsett fra den sørlige delen er landskapet på øya Dønna en del av strandflaten med et lavt og relativt flatt og myrlendt terreng. Den sørlige del av øya Dønna er derimot berglendt med enkelte bratte og nakne fjell, så som Dønnmannen (Dønnamannen) med det høyeste punkt i kommunen, 858 meter over havet. Vestsiden av øya er svært innskåret og har en rekke gode havner.

Foruten løvskogen finnes en del plantet gran og furu. Fururester i myrene viser at øya en gang har hatt naturlig barskog.

En turistattraksjon i kommunen er det 127 meter høye Dønnesfjellet, nord på øya Dønna. Herfra er det en enestående utsikt til en rekke særpregede fjellformasjoner på Helgelandskysten.

Beliggende på øyer, har Dønna et naturlig kystklima. Dette betyr raske væromslag, og et klima som normalt gir mild vinter og kjølig sommer.

Middeltemperaturen i perioden 2010 til 2020 lå på 6,5 °C, og svingte fra –15,6 °C til +30,6 °C (målestasjon: Sandnessjøen lufthavn, 15 kilometer fra Dønna). Årsnedbør i området ligger på rundt 1900 millimeter.

I 2020 hadde Dønna kommune 1371 innbyggere. Rundt 90 prosent av befolkningen bor på øya Dønna, særlig på øyas nordre del. Resten av befolkningen i kommunen bor på Løkta, Vanved/Slapøya og Skorpa. De øvrige øyene er ubebodde. Kommunen har ingen større tettsteder. De største bosetningene finnes i grendene Stavseng, Åkerøya, Glein, administrasjonssenteret Solfjellsjøen og ved ferjestedet Bjørn.

Folketallet i kommunen har vært preget av tilbakegang i stort sett hele etterkrigstiden, særlig i 1960-årene. I perioden 1950–2020 som helhet ble folketallet redusert med 55 prosent. Tilbakegangen har vært særlig markert på de mindre øyene i utkantene, der flere tidligere fiskevær er blitt fraflyttet. I tiårsperioden 2010 til 2020 gikk folketallet i Dønna ned med 4,2 prosent, mot en vekst på to prosent i fylket som helhet.

Dønna var tidligere en fiskerikommune med et relativt sterkt innslag av jordbruk, hvor kombinasjonsdrift jordbruk/fiske var svært vanlig. I de senere år har fiskerinæringen gått tilbake, mens jordbruk har blitt den viktigste næringen. Kombinasjonsdrift jordbruk/fiske forekommer nå bare sporadisk. I alt 17 prosent av Dønnas arbeidsplasser er i dag i primærnæringene (2019).

Jordbruket er basert på husdyrhold, især storfe, men også en del sau; den gjennomsnittlige bruksstørrelsen er liten. Tidligere var pelsdyroppdrett utbredt, men dette er nå gått kraftig tilbake. Jordbruk blir drevet over hele kommunen, og et særlig godt jordbruksområde finnes på Løkta. Jorda er hovedsakelig oppdyrket myrjord, men det er også noe sand/leirjord fra marine avsetninger.

Industrien i kommunen er beskjeden og omfatter bare vel tre prosent av kommunens arbeidsplasser. Fem prosent jobber innen bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning (2019). Solfjellsjøen har atskillig handelsvirksomhet. Det drives oppdrett av laks, torsk og kveite. Turistnæringen i kommunen er i vekst.

Av Dønnas bosatte yrkestakere hadde cirka 30 prosent arbeid utenfor kommunen (2019). Av disse er 15 prosent i Alstahaug, fem prosent i Herøy og i alt tre prosent i resten av kommunene på Helgeland.

Øya Dønna har et godt utbygd veinett. Hovedforbindelsen er fylkesvei 809 fra Glein på østkysten via Solfjellsjøen i vest og til fergestedet Bjørn, også i øst. Herfra går det bilferje videre til Sandnessjøen. Fra Glein fører fylkesvei 828 sørøstover til Åkviksundet der det i 1999 ble bruforbindelse til Staulen i Herøy kommune. Veien fører gjennom kommunen til ferjestedet Flostad.

Bilferje går flere ganger daglig fra Sandnessjøen til Bjørn og videre til Løkta. Daglige bilferjer fra Solfjellsjøen til Vandve. Det går busser i korrespondanse med ferjene fra Solfjellsjøen og til andre deler av øya.

Bjørn anløpes også av hurtigbåt daglig, med forbindelse mot Sandnessjøen og videre med Nordlandsekspressen nordover Helgeland mot Bodø.

Dønna kommune ble opprettet i 1962 gjennom sammenslåing av de tidligere kommunene Dønnes (unntatt den vestlige delen av øya Tomma, som ble overført til Nesna) og Nordvik, samt østre del av øya Løkta fra Nesna, og sørvestre del av øya Dønna fra Herøy.

Like ved Altervatn naturreservat ligger herregården Dønnes.

Det er gjort mange oldtidsfunn i Dønna. Blant annet i Berfjorden, vest for Solfjellsjøen, er det gjort funn fra vikingtiden, gravplasser og nausttomter fra bronsealderen, samt fra eldre og yngre jernalder. På gravhaugen Vardehaugen ved Glein står et cirka 1600 år gammelt fruktbarhetssymbol (fallos).

Dønna hadde en livlig handel i eldre tid. Rundt 1850 var Bjørn etter Grunsetmarkedet ved Elverum, landets største marked, hvor opp mot 3000 tilreisende møttes for å handle.

Livet på Dønna gjennom de siste generasjonene er også skildret i Roy Jacobsen sine bøker. Forfatteren er født i Dønna, og tilbringer mye tid der.

I Solfjellsjøen ligger den ene av kommunens ungdomsskoler, den andre ligger på Løkta. Alders- og sykehjem på Glein.

Dønna hører til Nordland politidistrikt, Helgeland tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Helgeland regionråd sammen med Alstahaug, Herøy, Leirfjord, Rødøy, Træna og Vefsn.

Dønna kommune tilsvarer soknet Dønna i Nord-Helgeland prosti (Sør-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Dønna til Søndre Helgelands fogderi i Nordlands amt.

Kommunevåpenet har et virvelsnitt av gull og blått og gjenspeiler bølgenes slag mot stranden i form av dønninger.

Navnet kommer av norrønt dynja, ‘dundre, skjelve’, om dønninger.

• Norges geografi
• Nordland
• Helgeland
• Dønna – øy

• Dønna kommune
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Dønna

• Coldevin, Axel: Dønna bygdehistorie, 1980, isbn 82-990689-0-8