Dag Hammarskjöld

Dag Hammarskjöld var sønn av Hjalmar Hammarskjöld, som i perioden 1914–1917 var Sveriges statsminister, og født inn i adelsslekten Hammarskjöld. Mye av oppveksten var på Uppsala slott, og han tok mye av sin omfattende utdanning på skoler i Uppsala, inklusive ved Uppsala universitet. Hammarskjöld studerte flere fag; litteraturhistorie, lingvistikk og historie, deretter nasjonaløkonomi (samfunnsøkonomi) og juss. Han tok graden fil.lic. i 1928 og jur.kand. i 1930, deretter fil.dr. i nasjonaløkonomi ved Stockholms högskola i 1934, hvor han også var dosent i politisk økonomi.

Hammarskjöld hadde som statstjenestemann flere offentlige oppgaver, først i finansdepartementet, senere i utenriksdepartementet. I 1930 ble han sekretær for regjeringens arbeidsledighetsutredning, statssekretær i finansdepartementet (1936–1945) og styreleder i Riksbanken i 1941. I årene 1948–1953 var han blant annet medlem av den svenske delegasjonen til OEEC (nå: OECD). I disse årene var Hammarskjöld med på å utforme og prege svensk finanspolitikk, både som byråkrat og politiker. Han deltok i flere svenske delegasjoner til FN, både i New York og Paris. I 1951 ble Hammarskjöld statssekretær i utenriksdepartementet, til han overtok som generalsekretær i FN. Selv om han var med i sosialdemokratiske regjeringer, var ikke Hammarskjöld medlem av noe parti, og betraktet seg som politisk uavhengig.

Dag Hammarskjöld forble ugift, og det ble spekulert i at han var homoseksuell. Det ble også satt ut slike rykter for å sverte og svekke ham som generalsekretær. Hjemme i Sverige var Hammarskjöld en ivrig friluftsmann og fjellklatrer. Da hans far døde i 1954, overtok Dag Hammarskjöld hans plass i Svenska Akademien.

Dag Hammarskjöld ble 31. mars 1953 valgt til FNs generalsekretær etter Trygve Lie. Valget av Hammarskjöld var en overraskelse, og han ble valgt som en kompromisskandidat, etter at andre kandidater ikke oppnådde den nødvendige godkjenning fra alle stormakter. Han ble først og fremst vurdert som en administrator, og ikke en generalsekretær med egne politiske meninger.

Han tok også fatt på administrative oppgaver, med dels gjennomgripende reformer etter verdensorganisasjonens første fase under Trygve Lie. Ett av grepene Hammarskjöld tok, var å svekke innflytelsen amerikanske myndigheter, ved FBI, hadde fått over administrative utnevnelser i FN-hovedkvarteret i forgjengerens tid. Hammarskjöld innprentet også at ansattes lojalitet skulle være til FN, framfor egne nasjoner og myndigheter.

Hammarskjöld arbeidet utrettelig for å hindre at generalsekretærens virkemuligheter ble begrenset som følge av spenningen mellom stormaktene. Som generalsekretær måtte han forholde seg aktivt til stormaktene, men bygde også personlige relasjoner til statssjefene både i Sovjetunionen og USA. Samtidig sikret han seg støtte fra de mindre, inklusive alliansefrie, statene. Hammarskjöld ble gjenvalgt som generalsekretær i 1957, men han ble også forsøkt fjernet, blant annet av Sovjetunionen under Kongokrisen.

Gjennom personlige initiativ og et nært samarbeid med flertallet av FNs medlemsland, lyktes det Hammarskjöld ved flere anledninger å gripe inn for å forhindre krig i spenningsladde områder. Den diplomatiske linjen hadde relativt bred oppslutning, men når han valgte å sette inn væpnede fredsstyrker var han avhengig av støtte fra en betydelig gruppe medlemsland. Dette ble spesielt tydelig under borgerkrigen i Kongo. Der utnyttet han generalsekretærens handlingsrom til det ytterste, og vel så det, ved å beordre FN-styrken satt inn i offensive operasjoner mot utbryterstaten Katanga og dens leiesoldater, uten eksplisitt støtte fra Sikkerhetsrådet, og dermed stormaktene.

Hammarskjöld innså den store betydning det kunne få i alle situasjoner der ufred truet, at FN på en eller annen måte var representert på stedet, enten ved diplomater, militære observatørkorps eller styrker, eller spesielle undersøkelseskommisjoner. Det var under ham som generalsekretær at FN for første gang satte inn en væpnet FN-styrke i en konflikt, da United Nations Emergency Force (UNEF) ble etablert under Suezkrisen i 1956. Det samme gjorde han under krisen i Kongo i 1960, med en enda større og tyngre utrustet FN-styrke, Opération des Nations Unies au Congo (ONUC) – med inntil 20 000 soldater, blant annet fra Norge og Sverige.

Ved å handle resolutt og bestemt lyktes det ham å sikre at FN-organer ble representert ved kriser i Midtøsten (Egypt, Palestina, Libanon, Jordan, Irak), Asia (Laos, Korea) og i Afrika (spesielt Kongo).

I et forsøk på å få i stand en våpenhvile i Kongo hadde Dag Hammarskjöld fått i stand et møte med lederen for utbryterstaten Katango, Moïse Tshombe. Det var berammet til i Ndola i daværende Nord-Rhodesia (nå: Zambia), 18. september 1961. Det var underveis til dette møtet, natten til 18. september, at flyet med Hammarskjöld og hans medarbeidere styrtet, og generalsekretæren omkom.

Hammarskjöld og hans følge fløy med et chartret fly, med svensk besetning, fra Kongos hovedstad Léopoldville, til Ndola. Det styrtet i nærheten av Ndola, og alle om bord mistet livet. Årsaken til flystyrten – om det var en ulykke eller en sabotasje, eller et direkte angrep – har vært gjenstand for omfattende granskinger så vel som spekulasjoner. Noen konklusjon er aldri blitt truffet, men flere granskinger har holdt det åpent om det var en ulykke som skyldtes feil fra de som førte flyet, eller om det var en villet handling fra motstandere av FN og Hammarskjöld.

De første granskingene av flyvraket påviste ingen kulehull, men en FN-gransking gjennomført i 2015–2017 holder det åpent om flyet kan ha blitt angrepet og skutt ned. Det er også antatt at Hammarskjöld selv levde en tid etter selve styrten, han ble funnet utenfor selve flyet. Det tok over et halvt døgn før det ble iverksatt leting etter det savnede flyet, og det er hevdet at det var personer til stede før dette, og som gikk gjennom generalsekretærens veske, og kan ha fjernet papirer fra den. Det har også versert en historie om at han ble skutt av en sørafrikansk leiesoldat i Katangas tjeneste.

Den norske FN-offiseren, oberstløytnant Bjørn Egge, som var FN-styrkens etterretningssjef, ble sendt til Ndola for å sikre generalsekretærens chiffermaskin (skrivemaskin for kryptering av tekst) og papirer. Egge var den første fra FN som identifiserte den døde Hammarskjöld etter flystyrten. Han fortalte senere at han observerte et hull i generalsekretærens panne, uten å si om det kunne ha vært et kulehull. Dette syntes ikke senere på bilde tatt av den døde Hammarskjöld, og det er hevdet at fotografiet er blitt retusjert.

FNs inngripen i konflikten i Kongo, med den politiske og militære motstanden fra Katangas illegale løsrivelse, møtte betydelig motstand fra flere kretser. Først og fremst gjaldt det utenlandske, spesielt belgiske, gruveinteresser, men også den belgiske regjering; trolig amerikanske, men også britiske hemmelige tjenester.

Posthumt ble Hammarskjöld i 1961 tildelt Nobels fredspris. Hammarskjölds Tal 1953–61 ble utgitt i 1962; dagboknotatene Vägmärken i 1963 (norsk oversettelse i 1964). Det er utgitt flere bøker omkring omstendighetene ved hans død, som også er hovedtemaet i den dramatiserte dokumentarfilmen Hammarskjöld fra 2023.

I 1962 ble Dag Hammarskjöld Foundation dannet i Sverige, og eksisterer fortsatt som en fredsbyggende institusjon. I Norge ble Dag Hammarskjölds Minnefond opprettet i 1961, til støtte for undervisningstiltak i utviklingsland.

• FN
• FNs generalsekretær
• Nobels fredspris
• Sveriges historie
• DR Kongos historie
• Bjørn Egge
• Dag Hammarskjöld Minnefond
• Dag Hammarskjöld Foundation

• Nobelstiftelsens nettsider om Dag Hammarskjöld

• Abrams, Irwin (2001): The Nobel Peace Prize and the Laureates: An Illustrated Biographical History, 1901–2001. Centennial Edition.
• Ask, Sten & Mark-Jungkvist, Anna red. (2005): Freden som äventyr: Dag Hammarskjöld och FN:s framtid. Bokförlaget Atlantis.
• Lash, Joseph Paul (1961): Dag Hammarskjöld: Et liv for fred
• Nævdal, Bodil Katarina (2000): Drømmenes palass: Trygve Lie og Dag Hammarskjöld – en beretning. Schibsted forlag.
• Stenersen, Øivind med flere (2001): Nobels fredspris – hundre år for fred: Prisvinnere 1901–2000. Cappelen.
• Svegfors, Mats (2005): Dag Hammarskjöld: den förste moderne svensken. Norstedts forlag.
• Urquhart, Brian (1994): Hammarskjold. Norton & Company Publisher.
• Williams, Susan (2014): Who Killed Hammarskjöld?: The UN, the Cold War and White Supremacy in Africa. Hurst Publishers.