Folketinget
Danmarks nasjonalforsamling er Folketinget, som holder til i Christiansborg slott, sammen med Højesterett, Statsministeriet og Rigsarkivet, samt kongelige representasjonslokaler. Foto fra åpningen av Folketinget i 2020.
Av .
Lisens: CC BY 3.0

Danmarks samtidshistorie regnes her som historien fra rundt 1980 og frem til i dag.

Politisk og økonomisk utvikling på 1980-tallet

Poul Schlüter
Poul Schlüter var Danmarks statsminister fra 10. september 1982 til 25. januar 1993, og dermed den lengstsittende statsminister siden andre verdenskrig.
Poul Schlüter
Av /Nordic Council 𝒲.

I 1970-årene hadde Danmark folketingsvalg annethvert år, men ingen av dem skapte stabile forhold og handlekraftige regjeringer. Den økonomiske krisen varte ved, med en stor og økende arbeidsløshet, stigende underskudd på betalingsbalansen med utlandet og på statsbudsjettet, og en tyngende utenlandsgjeld. Anker Jørgensens mindretallsregjeringer ble presset fra to kanter. Fra høyre kom Fremskridtspartiet ut som Danmarks nest største parti ved valget i 1977. Samtidig var Socialdemokratiet nødt til å samarbeide i sentrum for å få gjennomført sin økonomiske saneringsplan. Dermed skjøv Jørgensen ikke bare fra seg partiene til venstre, men også fagbevegelsen. Arbeidsløsheten nådde 225 000 i 1982. Både i 1979 og 1982 ble den danske kronen devaluert med 3 prosent, og i 1979–1981 var det lønns- og prisstopp.

I 1982 gikk Jørgensens mindretallsregjering av. Danmark fikk i stedet en borgerlig regjering av 4 partier, «firkløverregjeringen». Statsministeren, Poul Schlüter, var den første konservative regjeringssjefen i Danmark siden parlamentarismen ble innført. Også denne regjeringen måtte slite med taktiske manøvreringer og kompromisser for å få gjennomført sin økonomiske politikk. Enkelte tegn til bedring i økonomien viste seg i 1980-årene, på tross av økende arbeidsløshet og stor uro på arbeidsmarkedet. Arbeidsløsheten sank fra over ti prosent i 1983 til under åtte prosent i 1988, men steg deretter igjen. Eksporten steg derimot kraftig fra midten av 1980-årene, og betalingsbalansen ble bedre. Inflasjonen ble også brakt under kontroll. Uenighet om en ny skattereform var en utløsende årsak til nyvalget i 1990. Regjeringen ville ha skattesenkning for midlere og høyere inntekter som et ledd i tilpasningen til EFs indre marked, men opposisjonen sa nei. Etter valget ble skattereformen endret, og det ble i 1991 foretatt en generell senkning av inntektsskatten. Under den nye regjeringen Nyrup Rasmussen ble det i 1994 vedtatt enda en ny skattereform.

Politisk opplevde Danmark under Schlüter en nesten sammenhengende parlamentarisk krise. Det var folketingsvalg både i 1984, 1987, 1988 og 1990, samt folkeavstemninger om EF/EU i 1986 og 1992. Regjeringskoalisjonen gikk tilbake ved hvert valg, og i 1988 ble firkløverregjeringen avløst av en «trekløverregjering», der de konservative og Venstre samarbeidet med Radikale Venstre i stedet for med Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti. Etter valget i 1990 trakk Radikale seg ut, men Schlüter fortsatte med en topartiregjering trass sitt fjerde valgnederlag på rad.

1990-årene

Tamil-saken

Da Schlüter gikk av i 1993, var han den lengst regjerende danske statsminister siden Torvald Stauning. I 1990 opplevde han at Danmark for første gang på 25 år hadde overskudd på betalingsbalansen med utlandet. Selv om arbeidsløsheten fortsatt var økende, var det en klar bedring i økonomien. Det som til slutt felte Schlüter var den såkalte tamil-saken, en komplisert politisk sak som dreide seg om regjeringens informasjonsplikt overfor Folketinget. Saken tok til 1989, da Justisdepartementet ble kritisert for uvanlig lang saksbehandling og til dels henleggelse av saker som angikk familiegjenforening av tamilske flyktninger i Danmark. Samtidig ble det kjent at den forrige justisministeren, og nå Formand (president) i Folketinget, Erik Ninn-Hansen, hadde forsikret Folketinget om at tilstanden for tamilene på Sri Lanka var i bedring, på tross av at regjeringen nettopp hadde fått melding om det motsatte. Ninn-Hansen måtte etter dette gå av som Formand for Folketinget.

Avsløringene i saken fortsatte imidlertid. En omfattende rapport om tamil-saken ble fremlagt i 1993. Den konkluderte med at Ninn-Hansen var ansvarlig for en ulovlig stans i familiegjenforeninger for tamiler i årene 1987–1989. Han ble videre kritisert for å ha ført Folketinget bak lyset med misvisende, villedende og uriktige opplysninger. Også den senere justisministeren H. P. Clausen og statsministeren selv ble kritisert for å ha gitt Folketinget villedende og uriktige opplysninger. Schlüter trakk seg deretter tilbake. Ninn-Hansen ble stilt for riksrett, den første riksrettssak i Danmark siden 1910. Han fikk i 1995 betinget fengselsstraff i saken.

Regjeringens avgang åpnet veien for sosialdemokratene. Etter det gode valgresultatet i 1990 var det misnøye innad blant sosialdemokratene over at det ikke var blitt dannet en ny regjering. Skylden ble lagt på partileder Svend Auken, som i 1992 ble kastet på en ekstraordinær kongress. Den nye partilederen Poul Nyrup Rasmussen ble ansett som en mer samarbeidsvillig politiker blant mellompartiene. I 1993 dannet han en firkantregjering med Radikale Venstre, Centrum-Demokraterne og Kristeligt Folkeparti. Sistnevnte parti gikk ut av regjeringen da det ikke ble representert i Folketinget etter valget i 1994. Valget medførte for øvrig tilbakegang for regjeringskoalisjonen, mens Venstre under ledelse av Uffe Ellemann-Jensen gikk kraftig frem. Men koalisjonsregjeringen fortsatte med sviktende parlamentarisk støtte. I 1996 trakk også Centrum-Demokraterne seg ut av regjeringen, som dermed ble en to-partiregjering.

Valget i 1998

Ved Folketingsvalget i 1998 berget regjeringen seg såvidt. Venstre befestet sin posisjon som Danmarks klart nest største parti, men klarte ikke å overta regjeringsmakten ved valget. Ellemann-Jensen trakk seg av den grunn som partileder, og Anders Fogh Rasmussen overtok. De konservative fikk halvert sin oppslutning i forhold til 1994-valget og var nå blitt marginalisert i dansk politikk. Fremskridtspartiet gjorde sitt dårligste valg noensinne, mens avleggeren, det nye høyrepopulistiske Dansk Folkeparti, rykket inn med over 7 prosent av stemmene og 13 mandater i Folketinget under den tidligere Frp-lederen Pia Kjærsgaards ledelse. Socialdemokratiet styrket sin posisjon ved en omdannelse av topartiregjeringen i 2000.

Valget som ble skrevet ut året etter, førte imidlertid til borgerlig maktovertakelse, og dette var slutten både på Nyrup Rasmussens åtte år lange statsministerperiode og på den 77 år lange epoken med Socialdemokratiet som Danmarks største parti. Venstre overtok nå denne posisjonen, etter en fremgang fra 24 til 31,3 prosent. Partiet dannet regjering sammen med de konservative, med Anders Fogh Rasmussen som statsminister og med Dansk Folkeparti – som nå var blitt det tredje største – som støtteparti i Folketinget. Centrum-Demokraterne og Fremskridtspartiet falt ut av Folketinget ved 2001-valget.

Svekket tillit til politikerne

Tilliten til dansk politikk ble svekket i 1990-årene. Tamil-saken og andre avsløringer bidro til dette. Et nytt bidrag var avsløringene av regnskapsjuks i Farum kommune utenfor København i 2002. I tillegg rystet en rekke personlige skandaler det politiske miljøet, og det var til dels betydelige indre stridigheter i flere partier, blant annet i Socialdemokratiet og Centrums-Demokraterne om regjeringssamarbeidet. Sist i 1990-årene skiftet de konservative partileder tre ganger på like mange år, noe som gjenspeilte en strid om politisk kurs og om personer, samt en vedvarende velgerflukt. Fremskridtspartiet ble splittet både i 1990, da Mogens Glistrup ble ekskludert, og i 1995, da flere sentrale partimedlemmer brøt ut og dannet Dansk Folkeparti – som ekskluderte 19 medlemmer i 1999. I den offentlige debatten er partiet blitt anklaget for rasismefremmende holdninger.

Nei til eurotilknytning

Dansk økonomi var i merkbar bedring mot slutten av 1990-årene, med økende sysselsetting og lav prisstigning. Den økonomiske veksten avtok igjen et par år inn i det nye århundret. Men alt i alt hadde Danmark, som valgte å stå utenfor eurosamarbeidet, en gunstigere utvikling enn gjennomsnittet i eurosonen. Asyl- og innvandringspolitikk vokste frem som et hovedtema i dansk politikk gjennom 1990-årene, en periode hvor feilslag i integreringspolitikken fikk mye oppmerksomhet. Politikken ble dreid i en klart mer restriktiv retning, og Dansk Folkeparti ble ansett å ha en pådriverrolle.

Fløypartiene på begge sider kanaliserte også, med ulik argumentasjon, mye av skepsisen til EU. I en folkeavstemning i 2000 sa 47 prosent ja og 53 prosent nei til dansk eurotilknytning. EU-vedtaket om å ta opp 10 nye medlemmer ble fattet på toppmøtet i København i desember 2002, som avsluttet perioden med dansk formannskap. Regjeringen, med tilslutning fra de øvrige etablerte partiene, var opptatt av å styrke Danmarks posisjon i unionen.

2000-årene

Anders Fogh Rasmussen

Anders Fogh Rasmussen fra Venstre var statsminister i Danmark fra 2001 til 2009.

Av /KF-arkiv ※.

Irak-krigen

Den danske regjeringen plasserte seg blant USAs mest lojale støttespillere i forbindelse med Irak-krigen, og måtte tåle kritikk – fra opposisjonen så vel som FNs våpeninspektør Hans Blix – for å ha tøyet rapporten om Iraks angivelige arsenal av masseutryddelsesvåpen for langt, og dermed gått med i krigen på sviktende grunnlag. Fogh Rasmussens støtte til USA-doktrinen om «forebyggende angrep» fikk motbør også innen regjeringspartiene. Men også Socialdemokraterne stilte seg bak beslutningen om å bidra til den britisk-ledede sikringsstyrken. Like bred var enigheten om en forsvarsreform som innebar de facto overgang fra verneplikt til profesjonelle mannskaper, og at forsvaret i økende grad spisses inn mot internasjonale oppdrag og hjemlig terrorberedskap.

Valget i 2005

Irak-spørsmålet rystet dansk politikk i flere omganger, og målinger viste synkende oppslutning om regjeringens linje. Men Irak ble likevel ikke noe hovedtema ved folketingsvalget 8. februar 2005 – der koalisjonsregjeringen av Venstre og De konservative fikk fornyet sitt mandat, med det høyrenasjonalistiske Dansk Folkeparti som støtteparti. Anders Fogh Rasmussen ble dermed den første Venstrestatsministeren som har oppnådd gjenvalg. Nedturen fortsatte for Socialdemokraterne, og Mogens Lykketoft gikk av som partileder. Etter maktkamp og uravstemning i partiet ble han etterfulgt av den 38 år gamle nyvalgte folketingsrepresentanten Helle Thorning-Schmidt. Også for Socialistisk Folkeparti førte valgresultatet til lederskifte, mens Radikale Venstre hadde valgets største fremgang.

Senere på året ble det gjennomført ytterligere innstramninger i innvandrings- og asylpolitikken, gjennom brede forlik i Folketinget og med Radikale Venstre som kritisk opposisjon. Kravene for å få sosialhjelp ble skjerpet, blant annet med det siktemål å få 10 000 flere innvandrere i arbeid. De som søkte permanent opphold, måtte fra nå av avgi en erklæring om å «respektere grunnleggende danske verdier», spesifisert i 17 punkter, blant annet om å avstå fra tvangsgifte og omskjæring. Et overordnet mål var å hindre ghettodannelser og å bekjempe kriminalitet blant innvandrerungdom.

Karikatur-striden

Kurt Westergaard tegner sin siste tegning for Jyllands-Posten i 2010
Kurt Westergaard tegnet den mest kjente av karikaturene til Jyllands-Posten i 2005. Han unnslapp et drapsforsøk i sitt hjem i 2010.
Kurt Westergaard tegner sin siste tegning for Jyllands-Posten i 2010
Av /Scanpix.

For å markere at ytringsfriheten veier tyngre enn et islamsk bildeforbud inviterte Danmarks største avis, Jyllands-Posten, landets avistegnere til å gi sin tolkning av profeten Muhammed. 12 tegninger ble trykket høsten 2005, og i løpet av noen måneder befant landet seg i sin største utenrikspolitiske krise siden andre verdenskrig. Det kom til opptøyer med flaggbrenning av det danske flagget og voldelige angrep på danske ambassader en rekke steder i den muslimske verden, og med flere terroranslag også de påfølgende årene. Tegnere og redaktører mottok drapstrusler, og eksporten til disse landene fikk en knekk. EU gjorde det imidlertid klart at en handelsboikott ville bli betraktet som en boikott av hele unionen. Motsetningene mellom islamske miljøer og storsamfunnet tilspisset seg også i Danmark, med demonstrasjoner som utartet til gatekamper. Regjeringen måtte tåle kritikk for en lite smidig håndtering av konflikten rundt Muhammed-tegningene, mens en gruppe imamer kom i søkelyset for å ha spredd falsk informasjon og hisset til hat.

Pensjons- og forvaltningsreformer

Et omfattende velferdspolitisk forlik i Folketinget våren 2006 omfattet blant annet økning av pensjonsalderen fra 65 til 67 år, og av aldersgrensen for «efterlønn», tilsvarende AFP, fra 60 til 62 år, for å holde flere i arbeid og styrke velferdsordningenes økonomiske fundament.

En stor forvaltningsreform ble vedtatt i 2007. Da ble antallet kommuner redusert fra fra 271 til 98, og de 14 amtene (fylkene) ble erstattet av fem regioner: Nordjylland, Midtjylland, Syddanmark, Sjælland og Hovedstaden. Etter at den nye forvaltningsreformen trådte i kraft har ingen kommune under 20 000 innbyggere.

Statsministerskifte og nye politiske partier

Statsminister Anders Fogh Rasmussen skrev med kort varsel ut nyvalg i november 2007, bare to år etter forrige valg, og vant med snau margin sin tredje seier på rad. Venstre holdt stand som Folketingets største parti, tross en viss tilbakegang. For regjeringspartneren De konservative og støttepartiet Dansk Folkeparti gav valget nær status quo. Socialdemokraterne lyktes ikke med sitt gjenreisningsforsøk, og partiet måtte nå helt tilbake til 1909 for å finne et like svakt valgresultat, uten at Helle Thorning-Schmidts posisjon som partileder og fremtidig statsministerkandidat ble bestridt. Under hennes ledelse la det danske sosialdemokratiske partiet seg tettere opp til den borgerlige regjeringens innvandringspolitikk, dens USA-lojale kurs og dens skattelettelser. Denne kursdreiningen bidro til å forklare at Socialistisk Folkeparti nesten doblet sin oppslutning og sitt mandattall. Radikale Venstre ble henimot halvert ved valget, men videreførte sitt samarbeid med Socialdemokraterne i Folketinget.

Partifloraen fikk en tilvekst i 2007 med dannelsen av Ny Alliance (senere Liberal Alliance), som hadde som sin fremste målsetning å presse regjeringen over mot en mer liberal innvandringspolitikk og bort fra Dansk Folkeparti. Centrum-Demokraterne ble formelt oppløst i 2008, 34 år etter at Erhard Jakobsen brøt ut fra Sosialdemokraterne.

Anders Fogh Rasmussen gikk av som statsminister i 2009, da han ble utnevnt til ny generalsekretær i NATO. Han ble etterfulgt av finansminister Lars Løkke Rasmussen, som beholdt de fleste statsrådene. Skiftet var først og fremst et skifte av statsminister; Fogh Rasmussen opplevde dalende popularitet og styringsslitasje mot slutten av sin periode.

Finanskrisen i 2008–2009

I det nye århundret kom dansk økonomi bedre ut enn gjennomsnittet i euroområdet, og den ble i 2007 kåret til den mest dynamiske innen EU, med det relativt sett største budsjettoverskuddet. Under den langvarige oppgangen hadde imidlertid de økonomiske forskjellene økt i befolkningen. Arbeidsledigheten var rekordlav, men inflasjonen var på vei opp da finanskrisen slo inn, med et bratt fall i eksport, næringsinvesteringer og privat forbruk. I august 2008 gikk den første banken overende, Roskilde Bank, og ble overtatt av sentralbanken. I krisens kjølvann kulminerte også en langvarig aviskrig, ved at de store gratisavisene – som utgjorde frontlinjen – ble nedlagt på løpende bånd, mens den etablerte dagspressen måtte notere nye, til dels dramatiske fall i opplaget.

Høsten 2009 viste de økonomiske indikatorene at Danmark var sterkere rammet av finanskrisen enn først antatt, men landet beholdt sin posisjon i det øverste sjiktet innen EU. En registrert arbeidsledighet på 3,7 prosent utgjorde bare en tredel av EU-gjennomsnittet, men mer enn en fordobling fra året før. Investeringer, eksport, privatforbruk og boligbygging pekte nedover. Tross visse tegn til lysning senhøstes, ble det for 2009 anslått en nedgang i dansk økonomi (negativ vekst) på 2,4 prosent.

Politisk utvikling etter 2010

Helle Thorning-Schmidt
Helle Thorning-Schmidt ble Danmarks første kvinnelige statsminister i 2011.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Valg og partier

Folketingsvalget 2015; valgplakater
Hver velger har én stemme, og velgeren kan stemme på et parti, en såkalt partistemme, eller gi en personlig stemme til én kandidat. Personlige stemmer regnes til inntekt for kandidatens parti, men kun til kandidaten når det gjelder utvelgelsen av kandidater for partiet. Dette personfokuset har gjort valgplakaten til et kjært verktøy i dansk valgkamp, der et profilbilde vanligvis er ledsaget av kandidatens navn og partiets logo. Undersøkelser viser at slike plakater har størst effekt ved kommunevalg og liten eller ingen effekt ved Folketingsvalg. Dette forhindrer likevel ikke at valgplakaten er det mest brukte verktøy i dansk valgkamp. Valgplakatene kan henges opp fra og med den fjerde lørdagen før valget, og lyktestolper er det mest brukte stedet.
Folketingsvalget 2015; valgplakater
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Venstresiden vant valget i 2011, og Helle Thorning-Schmidt ble Danmarks første kvinnelige statsminister. For første gang gikk også Socialistisk Folkeparti inn i regjeringen, sammen med Radikale Venstre. SF trakk seg imidlertid fra regjeringen i 2014 etter betydelig regjeringsslitasje, og partiet ble mer enn halvert ved valget i 2015. Partiet har imidlertid ved de senere valgene igjen opplevd fremgang – igjen som følge av sosialdemokratenes dreining mot sentrum.

Venstre gikk også tilbake ved valget i 2015, der Dansk Folkeparti gjorde sitt beste valg og ble landets nest største parti med 21,1 prosent av stemmene. Partiet gikk imidlertid ikke i regjering, men ble støtteparti i Folketinget for den rene Venstre-regjeringen under ledelse av Lars Løkke Rasmussen. Regjeringen hadde bare parlamentarisk støtte fra 34 mandater i Folketinget, og nye forhandlinger førte i 2016 til at regjeringen ble utvidet med Liberal Alliance og Konservative Folkeparti.

Ved valget i 2019 fikk venstresiden igjen flertall, ikke minst takket være den dramatiske tilbakegangen for Dansk Folkeparti. DF hadde på mange måter utspilt sin rolle i dansk politikk og fikk bare 8,7 prosent av stemmene (ved valget i 2022 fikk partiet bare 2,5 prosent). En av årsakene til tilbakegangen var også at de andre partiene, særlig Venstre og sosialdemokratene, hadde overtatt flere av partiets standpunkter, blant annet med en restriktiv innvandringspolitikk. Etter valget i 2019 dannet Mette Frederiksen en mindretallsregjering av Socialdemokratiet, men med formell støtte fra partiene på venstresiden (Alternativet, Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten) og Radikale Venstre.

Valgsystemet i Danmark har en sperregrense på bare to prosent, noe som fører til mange partier og fragmentering av politikken. Alternativet, med en noe uklar venstre/grønn-profil, kom inn i Folketinget i 2015, og i 2019 kom også ytre høyre-partiet Nye Borgerlige inn. Deretter ble Venstre splittet, og nestlederen Inger Støjberg meldte seg ut og dannet senere partiet Danmarksdemokraterne, mens tidligere partileder og statsminister Lars Løkke Rasmussen brøt ut og dannet partiet Moderaterne.

Mette Frederiksen ble noe motvillig presset til å utlyse nyvalg høsten 2022. Valget ble imidlertid en stor personlig seier for Frederiksen; Socialdemokratiet gikk fram til 27,5 prosent og ble mer enn dobbelt så stort som nest største parti Venstre. Venstre fikk 13,3 prosent og gjorde sitt dårligste valg siden 1988, mens det nye partiet Moderaterne ble tredje størst med 9,3 prosent. Det andre nye partiet, Danmarksdemokraterne, fikk 8,1 prosent; mange av disse var avhoppere fra Dansk Folkeparti, som ble nesten helt marginalisert ved valget. Se valgresultater her.

Ved valget i 2022 ble i alt tolv partier representert i Folketinget. Statsminister Frederiksen lanserte før valget tanken om en regjering «hen over midten», noe som også var en kjernesak for det nye partiet Moderaterne. Til tross for at venstresiden til sammen fikk et knepent flertall i Folketinget, gikk Frederiksen i forhandlinger også med de borgerlige partiene. Etter lange forhandlinger fikk Danmark i 2022 en flertallsregjering med deltakelse av Socialdemokratiet, den gamle hovedmotstanderen Venstre og det nye partiet Moderaterne. De tre største partiene dannet regjering sammen, og et hovedargument var å minske innflytelsen til partiene på høyre- og venstrefløyen. Den tidligere statsministeren Lars Løkke Rasmussen ble utenriksminister (se tabell over statsministre og utenriksministre).

Tronskifte

Frederik 10. hilser folket som konge på Christiansborgs Slotsplads i København søndag den 14. januar 2024
Frederik 10. hilser folket som konge på Christiansborgs Slotsplads i København søndag den 14. januar 2024
Av /Ritzau Scanpix.

I januar 2024 abdiserte dronning Margrethe, og hennes eldste sønn overtok tronen som Frederik 10.

Grønland

Grønland har forblitt en del av det danske riket, men fra 2010 fikk øya økt selvstyre, til avløsning for den 30 år gamle hjemmestyreordningen. Et omforent lovforslag ble vedtatt i 2008 etter lang politisk tautrekking mellom regjeringen i København og hjemmestyret i Nuuk. De føringene som ellers er lagt, innebærer blant annet at fremtidige oljeinntekter skal deles likt mellom Danmark og Grønland.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Albrectsen, Esben m.fl.: Danmark-Norge: 1380-1814, 1997-98, 4 b., isbn 87-500-3517-7
  • Alstrup, Erik & Poul Erik Olsen, red.: Dansk kulturhistorisk opslagsværk, 1991, 2 b., isbn 87-7423-077-8
  • Christensen, Axel E. m.fl., red.: Danmarks historie, 1977-92, 10 b.
  • Feldbæk, Ole, red.: Dansk identitetshistorie, 1991-92, 4 b., isbn 87-7421-696-1
  • Olsen, Olaf, red.: Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, 1988-91, 16 b., isbn 87-89068-00-9
  • Scocozza, Benito & Grethe Jensen: Danmarkshistoriens hvem, hvad og hvornår, 1994, isbn 87-567-5350-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg