Den samiske drakten i historiens løp

Samer har lenge levd av det naturen har gitt, og det å skape bruksgjenstander har vært en viktig del av selvbergingen. De fleste kunne duodji, et begrep sombest kan oversettes til samisk husflid når man snakker om eldre tids utøvelse, eller hadde noen i sin nærhet som kunne produsere det en behøvde for å overleve i hverdagen. Duodji og duddjon (det å skape) hadde derfor en sentral plass i samenes liv helt til pengehusholdningen overtok. I de siste tiårene, men stor tilgang til ferdigkjøpte produkter, har duodji også utviklet seg til å bli det man på norsk kaller «kunsthåndverk». Man kan si at samisk husflid og samisk kunsthåndverk utøves side om side.

Å skape klær var en viktig del av duodji i selvbergingssamfunnet. 1700-tallets litteratur forteller at samer brukte samiske klær. På 1800-tallet og fremover gikk samene i stadig større grad over til pengehusholdning, og i den forbindelse gikk også produksjonen av bruksgjenstander tilbake, inklusive produksjon av klær. Men innen enkelte primærnæringer fortsatte folk å produsere bruksgjenstander, til bruk i næringsutøvelsen.

Reinen har alltid gitt viktige materialer til utøvere av duodji. Siden folk har vært opptatt av å bruke reinen maksimalt – både til mat og som «materiale» – har kunnskapen om materialbehandling og søm av klær alltid vært viktig. Så sent som på 1970-tallet foretrakk reindriftsutøvere i indre Finnmark og andre reindriftsområder å bruke i hovedsak samiske klær på arbeid, og fortsatt finner vi enkelte familier som bruker samiske klær til hverdag og ute på arbeid.

Den samiske drakten har til alle tider vært funksjonstilpasset. Den som bar drakten skulle kunne bevege seg uhemmet, arbeide og samtidig holde seg varm og tørr. Både ermene og resten av drakten ble derfor utformet slik at den ikke skulle stramme på noen måte. Det ble også lagt vekt på estetikken, noe som kom til uttrykk i form av dekor, farger og detaljer. Tinntråd, fargeglade, vevde band, bruk av kråkesølv og broderi og kledeapplikeringer ble tidlig brukt for å dekorere draktene. Søljer og knapper brukes også som dekor og har i en viss utstrekning hatt – og har fortsatt – symbolske betydninger.

Mange draktdeler, eller klær, har dessuten vært nødvendige for å kunne overleve i kulden, eksempelvis skaller, skinnvotter, skinnluer eller sjal. Dette er med på å forklare hvorfor produksjonen av drakter eller draktdeler har fortsatt helt frem til i dag – dels av nødvendighet og dels for å holde i håndverket i hevd. Kofta med tilbehør har også utgjort en del av håndverket. Selv om kofta for mange ikke lenger er et hverdagsplagg, så vet de fleste hvordan den skal se ut. I dag er kofta også blitt et viktig identitetsmerke.

Den som ofte blir betraktet som den første historikeren som skrev om samer, er romeren Tacitus. I år 98 evt. nevner han i sin bok Germania et folk som han kaller for fenn, og han skriver at disse menneskene gikk på trestykker og bar skinnklær. Langobarden Paulus Diaconus, som var historieskriver og munk skriver på slutten av 700-tallet at han har sett en samedrakt. Han beskriver også reinen, som han sier ligner hjort. Av dette dyret har han sett samene lage et tunikalignende plagg. I Ottars beretning fra 800-tallet forteller han om at samer betaler skatt (se finnskatten), også skatt i form av en oterskinnskofte.

Den samiske historikeren Åge Solbakk skriver at på 1500-tallet er det dokumentert bruk av samiske betegnelser på klær, og her nevnes det at samer brukte skinnklær som pesk («piask»), tjukkere pesk («modde»), men også klær av klede. Olaus Magnus, en svensk katolsk biskop i eksil fra det protestantiske Sverige, som skrev boken «Historien om de nordlige folk» (1555), nevner at samene bruker skinnklær, men beskriver det ikke nærmere.

Johannes Schefferus skriver i sin bok Lapponia fra 1673 om samene som bodde på svensk side av grensen på slutten av 1600-tallet. Schefferus besøkte aldri selv det samiske området, men han fikk beskrivelser av samiske informanter samt fra andre skriftlige kilder. Mye av det han beskriver har han fra prester (Graan, Rheen, Tornæus) som bodde i lulesamiske områder, og fra samer som var i Uppsala (Olaus Sirma). Han skriver for eksempel: «Vintertid har männen byxor av ludet renskinn, ävensom rockar som de kalla mudd [muodda]». Schefferus brukte også eldre skrifter, som Prokopios fra 500-tallet og Olaus Magnus fra 1500-tallet, og gikk kritisk igjennom disse.

Knud Leem, en svært viktig samisk «kronikør», skriver på midten av 1700-tallet om «Finnmarkens samer». Han beskriver klær som blir brukt av sjøsamer og fjellsamer, og bruker flere samiske uttrykk enn det Schefferus gjør. Leems beskrivelser er pålitelige fordi han oppholdt seg i området i flere år, brukte samiske klær og kunne samisk. Både Schefferus og Leem blir i dag betraktet som pålitelige kilder, også for beskrivelser av draktene.

På 1800-tallet kom det flere reiseskildringer som kaster lys over drakthistorien. Geologen B. M. Keilhau, som reiste gjennom Finnmark i 1827, gjorde observasjoner og tegnet skisser av drakter fra Karasjok-området. På begynnelsen av 1900-tallet skrev den svenske etnografen Sigrid Drake om «Västerbottenlapparna», og hun beskrev også drakter. Hennes avhandling bygger på Nensénske samlinger, som er fra midten av 1800-tallet. Nensén hadde diverse kirkelige oppdrag i Västerbotten fra rundt midten av 1800-tallet, og han samlet etnografisk materiale på sine reiser i Pite lappmark, Lule lappmark og Västerbotten.

I Kristoffer Sjulssons minnen (same som levde på 1800-tallet), nedtegnet av O. P. Petterson, beskrives Vapstensamene på begynnelsen av 1800-tallet. Kristoffer Sjulsson, som var same, bodde i nærheten av Tärnaby i Vapsten og kjente derfor til samenes liv i dette området. Dette fortalte han så til O. Petterson. T.I. Itkonen skriver i boken Suomen lappalaiset vuoteen fra 1945 om samer på finsk side frem til 1940-tallet. Itkonen brukte samiske informanter fra Enare, Utsjok og Hætta-området samt gamle kilder. Også han tar for seg drakten og har med tegninger og bilder i sine bøker.

Andre samiske forfattere som har beskrevet samedrakten, er blant annet Johan Turi, Anders Larsen og Anta Pirak. Johan Turi, som fikk utgitt boken Muitalusat samiid birra i 1910 (dansk og nordsamisk paralleltekst), beskriver både hvordan draktdeler ble sydd og hvilke materialer som ble brukt. Johan Turi var født i Kautokeino, men familien flyttet til Sverige og han bodde selv i Jukkasjärvi. Hans materiale og erfaring fra samisk liv er av stor betydning. Læreren og forfatteren Anders Larsen beskriver sjøsamenes liv på 1800-tallet i Kvænangen, mens den svenske samen Anta Pirak tar for seg lulesamenes liv på 1930-tallet. Han beskriver også en del draktdeler og hvordan de brukes.

Arkeologen Gutorm Gjessing, senere professor i etnografi, og hans kone Gjertrud var de første som skrev en samisk drakthistorie, Lapdrakten (1940).

Drakten følger både de språklige og de geografiske samiske områdene. Generelt kan en si at i språkområdene og draktområdene følger hverandre. Der det snakkes sørsamisk, pitesamisk, lulesamisk, nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk finnes det også egne draktskikker. I det nordsamiske området finnes det ulike varianter av drakter (de følger oftest dialektene), som for eksempel Varangerdrakten, Nessebydrakten, Tana/Polmak-drakten, Karasjok-drakten og Kautokeino-drakten, samt kystsamiske drakter i det nordlige området av Finnmark og Troms, som Porsanger, Loppa, Kokelv, Kvalsund, Lyngen-drakten, Senjadrakten og drakter i Ofoten og Sør-Troms. Disse drakttypene finnes også i tilgrensende områder på finsk og svensk side.

I det lulesamiske området finnes det en Tysfjord-drakt av Jokkmokk-modell og en Gällivare-modell. Det fins også en egen pitesamisk koftetradisjon, som er omtrent forsvunnet i Norge (Saltenområdet), men som har overlevd i Sverige. Når det gjelder umesamisk, er drakten innlemmet i den sørsamiske drakttradisjonen. Når det gjelder akkalasamisk, kildinsamisk og tersamisk, så brukes den samme drakten som østsamene bruker. Noen foretrekker også den nykonstruerte kofta som finnes på Kola.

Den østlige draktbruken, skoltesamenes drakt, er å finne i Neidenområdet på norsk side, i Sevettijärviområdet på finsk side og i Lovoseroområdet på russisk side. På russisk side ble den gamle drakten erstattet med en drakt som har mange likhetstrekk med nordrussiske folkedrakter, som består av skjørt og bluse. Men fra 1990-tallet har samene på russisk side mer og mer tatt i bruk drakter som er eldre, og som har vært ut av bruk, og som har flere likhetstrekk med nordsamiske drakter. Disse draktene er rekonstruksjoner av gamle drakter som ennå fins på museer. Dette kan ses på som en sosial gest, for de russiske samene er det også viktig å ha en samhørighet med samene i Norge, Sverige og Finland.

I tillegg til språk- og dialektområder har også den sosiale kontakten folk imellom hatt betydning for utviklingen av draktene, ettersom reindriften krevde et nomadisk liv. Områdene der reinflyttingen har foregått har også hatt betydning for draktenes utseende og for hvilken draktform som er blitt rådende i de ulike områdene av Sápmi. Senja-kofta er et eksempel på dette. Samene som bor på Senja har slektninger i Karesuando-området i Sverige, og en kan derfor se likheter mellom kofta som brukes i dette området og den nysydde kofta fra Senja. Tidligere fisket enaresamer i Varangerfjorden, og reindriftssamer i Varanger hadde i sin tur beiteområder i Enareområdet til grensen mellom Finland og Norge ble fastlagt (1852). Dette resulterte i inspirasjon av hverandres drakter, og vi kan se visse likhetstrekk mellom østenare-drakt og Varangerdrakten. Den vestlige drakten igjen er lik Utsjokdrakten som er identisk med Karasjokdrakten med små forskjeller.

I gamle kilder ser vi at de samiske områdene i Sverige og Finland ofte deles opp i såkalte «lappmarker» eller «lappebyer», som for eksempel Torne, Kemi, Lule, Pite, og Ume og Ångerman lappmark.

Frem til 1751 var deler av indre Finnmark under svensk jurisdiksjon og Kautokeino hadde svensk prest, men i 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige fastsatt. I 1809 måtte Sverige etter en krig avstå Finland til Russland, og grensen for det avståtte området ble etter russisk diktat trukket langs Torne- og Muonioelv. Dermed havnet grensen mellom rest-Sverige og det nye, russiske storfyrstedømmet Finland, og Peldojärvi, Lappijärvi og Utsjoki kom under Finland. Disse lappmarkene strakte seg også på tvers av de nåværende riksgrensene og dermed er det vanskelig å vite om utseendet på draktene dreier seg om lokale forskjeller.

I Finnmark er det lett å se den felles drakthistorien med samene på finsk side. I tidligere tider flyttet samene rundt over større områder i ulike årstider for at reinen skulle finne føde, og de var derfor i kontakt med hverandres kultur. Dermed kan draktene mange ganger ligne hverandre. Folk i for eksempel Sør-Varanger hadde nær kontakt med folk i Nesseby, og draktene som utviklet seg fikk gjensidig påvirkning av hverandre. En finner samtidig likhetstrekk både før og nå med drakten i Tana-vassdraget. Likevel er det nokså store forskjeller på draktene, noe som gjør at folk i dag ser hvor draktene kommer fra. Draktene har hatt mange likhetstrekk, men samtidig har de utviklet sine egne særtrekk. Ofte var det mye kontakt langs dalførene, for eksempel langs Tanaelven i Finnmark, selv om riksgrensen fulgte elven. Dermed har særtrekk ved draktene også fulgt dalfører og kulturkontakter mer enn riksgrenser. Også lenger vest i Finnmark, i Kautokeino, har det utviklet seg en særegen drakt. Kautokeino er kanskje det eneste området av Sápmi hvor folk har brukt drakten daglig frem til i dag. Her er det mange som syr drakten, og dermed blir det også mer individuelle løsninger på de forskjellige draktdelene. Kautokeino-drakten har utviklet en spesiell dekor med kroklisser – og store felter med dekor i ulike variasjoner vitner om familiære og individuelle særpreg. Folk med koftesømerfaring kan med letthet se hvem som har sydd kofta.

I dag er mange gamle kofter blitt rekonstruert og koftebruken vitalisert, og de vi finner langs kysten av Finnmark og Troms er Loppa-kofta, Kvænangen-kofta og Kvalsund-kofta. I Sør-Troms og Ofoten viser drakten en direkte kontakt med Jukkasjärvi-drakten på svensk side. Den lulesamiske drakten brukes i det lulesamiske området (Tysfjord), men også i det sørsamiske området i Sverige, som strekker seg fra Västerbotten til Härjedalen.

Ofte dukker spørsmålet opp – hvor kommer kofta fra? Dette er ikke et enkelt spørsmål å svare på, og mange ganger kan spørsmålsstillingen også være feil. Til alle tider har folk behøvd klær, og til alle tider har folk vært nysgjerrige på å skape noe nytt ut fra det velkjente. Dette gjelder også den samiske kofta. Det nye kan for eksempel være nytt materiale, en ny draktdel eller en helt ny formgiving på en draktdel. Samekofta vi ser i dag i de forskjellige områdene av Sápmi, er resultatet av en utvikling som enhver levende kultur som har kontakt med omverdenen gjennomgår. Kofta har delvis en samisk opprinnelse og delvis tatt opp i seg en arktisk-sibirsk og skandinavisk tradisjon. Kofta har et primærsnitt som vi finner igjen i mange andre eldre drakter og klær.

Bruken av reinskinnsprodukter er tilsvarende i de områdene der det brukes reinskinn som material, men produktene er likevel ikke kopier av hverandre. Ofte sies det at materialbruken er av arktisk opprinnelse, mens snittet på kofta kan være en senere utvikling, som har skandinavisk inspirasjon og innflytelse. Den arktisk-sibirske innflytelsen er spesielt synlig blant annet i den såkalte «toskinnskjorten», som blir betraktet som den mest opprinnelige arktiske drakten.

Når det gjelder beaska (pesken), påpeker Gjessing sammenhengen i klesmåten i arktisk område, med doble pelser : en indre (den samiske dorka) og den ytre (beaska). Ordet beaska (pesk) er et gammelt samisk ord og kan tyde på at dette plagget tidlig ble utviklet av samene. En kan likevel ikke utelukke at nye kontakter har gitt nye ideer til utformingen av pesken. Det er rimelig å anta at en kan finne likheter mellom forskjellige klesplagg blant arktiske folk, der en bruker de samme materialer. Reinskinnet er smalt mot halsen på reinen og bredt mot bakparten av dyret, og dette er antagelig blitt utnyttet i tilskjæringen av den opprinnelige pesken. Det er ikke umulig at pesken opprinnelig var todelt, det vil si ett skinn av forparten av dyret og et skinn av bakparten, og at kilene foran og bak gjenspeiler en utvikling av drakten.

Det samiske ordet for kofte, gákti, kommer ifølge Ole Henrik Magga, i en artikkel kalt Ord som forteller om gammelt samisk håndverk, fra det russiske kaftan. Den sørsamiske termen for kofte, gåptoe, kan igjen ha forbindelse med det norske ordet kofte, som igjen har samme opprinnelse som det russiske ordet kaftan. Ordets opprinnelse og plaggets «opprinnelse» kan likevel ikke sies med sikkerhet å være identisk.

Pesk er pelsen med håret vendt utover, og dork er pels med hårene vendt innover. Pesk er ytterplagg, mens dork er innerpels som brukes under ytterplagget, men i visse områder har dorken fungert som ytterpels.

Det enkleste snittet på pesken består av to skinn som er sydd sammen over skuldrene, og i midten er det gjort hull for hodet. Dette snittet kan også være forløperen til čehporas (en «skinnponcho» som ble brukt på reiser). På 1600-tallet skrev Uppsalaprofessoren Schefferus, som skildret samenes liv i boken Lapponia, at samenes klesdrakt i det svenske Sápmi om vinteren består av skinnklær. På 1700-tallet skrev Knud Leem, den fremste kjenneren av samisk kultur på den tiden, at samene i Finnmark om vinteren brukte pesk (beaska) og innerpels (dorka) og sko og hansker av leggskinnene.

Pesken lages av 5–7 reinskinn; form og kvalitet på skinnet bestemmer hvor de enkelte delene tas. I tillegg til skinnets form, vil alder, farge, hårlengde og tykkelse på skinnet avgjøre hvordan de enkelte delene velges ut for å passe sammen til den aktuelle pesken. Ved slaktingen av et dyr må en flå skinn som skal brukes til pesk på en spesiell måte. Ved tilskjæring av pesken blir skinnet utnyttet maksimalt. Blir det noen biter til overs, brukes disse bitene som skjøter der det behøves. Vidden på pesken får man ved å sette inn kiler både foran og bak. Bakparten er gjerne også satt sammen av flere deler med en vidde nederst, for å gi pesken bevegelsesvidde. Snittet på pesken danner grunnlaget for koftas utseende. Men klede og andre tekstiler har fast bredde og gjør dermed at snittet med de ulike delene blir litt annerledes enn peskens.

Innerpelsen, dorka, har samme grunnsnitt som pesken. For barn – og spesielt i de familiene som ikke hadde råd til å sy pesk – fungerte dorken som det eneste yttertøyet i stedet for pesken. Denne pelsen ble også brukt som ytterpels på kysten og andre steder hvor det ikke fantes samme muligheter til å skaffe seg materiale til en pesk. Dorken ble sydd av enten saueskinn eller reinskinn. I de fleste skriftlige kilder står det at pelsen har høy krage både for menn og kvinner. Sømmen på pesken er sydd dobbelt, for at sømmen skal bli vanntett. Dette brukes også på skinnbukser og skinnkofter.

Knut Kolsrud skriver at sjøsamene i Rognsund på 1700-tallet brukte saueskinnspels som ytterpels istedenfor å bruke pesk. Denne ytterpelsen, «mudde», som han kaller den, var lang og vid og til den brukte en ikke belte. Ordet «mudde» har to forskjellige betydninger; på nordsamisk betyr det en slitt pesk, mens på lulesamisk og sørsamisk betyr det bare pesk. «Mudde» er et «fornorsket» og «forsvensket» ord av lule- og sørsamisk. Når en møter uttrykket i litteraturen, er det ikke sikkert at forfatteren har fått med seg forskjellen mellom det nordsamiske muoddá (slitt pesk) og lulesamisk muoddá/sørsamisk muadta (pesk). Når Kolsrud bruker denne betegnelsen, kan det virke som han mener pesk. Han skriver at om sommeren brukte sjøsamene en «mudde» (náhkkemuoddá) som var gjort av saueskinn med hårene vendt innover, og denne var kortere enn den vanlige «mudden».

Anders Larsen skiller mellom beaska og muoddá; han skriver at beaska er av reinskinn, mens det med muodda menes skinnkofte uten hår eller dork av saueskinn. Kolsrud skriver at denne pelsen hadde høy krage og ble dekorert på samme måte som koftekragen, det vil si i sikksakkmønster i kraftige farger. På finpelsen pleide samene å pryde kragen med kråkesølv. Susanne Jannok Porsbo skriver i sin bok Samisk dräktskick i Gällivare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar at det var mest reinskinn som ble brukt i disse områdene. Ossian Elgström (Karesuandolapparna Etnografiske skisser från Könkämä och Lainiovuoma 1916–19) hevder derimot i sin bok at i Karesuando-området brukte kvinnene og jentene dork, eller innerpelsen av geit eller saueskinn. Innerpelsen som mennene brukte, var laget av kalveskinn (miessadat), og som med saueskinn var hårene vendt innover.

Skinnkofta (sistegákti) har samme snitt som pesken og innerpelsen. Den kan betraktes som en forløper til tekstilkofta, fra tiden før en fikk tilgang til materialer av ull og andre tekstiler. Skinnkofta ble impregnert (smurt inn med fett eller tjære) for at den skulle være vanntett, noe også dobbeltsømmen bidro til. På skinnkofta var kjøttsiden vendt innover. Helt frem til 1960-tallet har bruken av skinnkofta i Finnmark vært vanligst blant menn, noe som kan bero på at kvinner brukte andre materialer sommertid. Skinnkofta var perfekt, fordi den kunne tåle mer fuktighet og var lett å ha på seg under arbeidet om sommeren. Anders Larsen skriver i sin bok om sjøsamene på 1940-tallet at sjøsamene brukte skinnklær når de rodde fiske. Skinnkofta kaller han for skidnamuoddá. Det sys fortsatt skinnkofter i dag, men da som høytidsdrakt.

Den samiske drakten har til alle tider vært funksjonstilpasset. Den som bar drakten skulle kunne bevege seg uhemmet, arbeide og bevege seg fritt og samtidig holde seg varm og tørr. Både ermene og resten av drakten ble derfor utformet slik at den ikke skulle stramme på noen måte. Det ble også lagt vekt på estetikken, noe som kom til uttrykk i form av dekor, farger og detaljer. Tinntråd, fargeglade, vevde band, bruk av kråkesølv og broderi og kledeapplikeringer ble tidlig brukt for å dekorere draktene. Søljer og knapper brukes også som dekor og har i en viss utstrekning hatt – og har fortsatt – symbolske betydninger.

Primærsnitt med kiler finner en også i andre, ikke-samiske historiske plagg fra tidlig middelalder, rundt 1200–1300-tallet. Dette er et snitt man finner igjen mange steder i Europa fra denne tiden. Et unikt funn i en myr på Andøya i Vesterålen av en person kledd i en drakt, Skjoldehamndrakten som er oppkalt etter funnstedet. Drakten består av en hette med skulderbeslag, en kofte av vadmel og flettet belte, en ullskjorte, en bukse av ull, ankelbånd, ankelknuter, sokker og skinnsko. Snittet på drakten består av et fremstykke og et bakstykke med kiler for vidden. Dikka Storm ved Tromsø Museum skriver at dette funnet kanskje viser drakten slik den så ut på 1400-tallet. Det bodde samer i dette området mellom 1200- og 1500-tallet. Dersom det viser seg at denne drakten er av samisk opprinnelse, er dette funnet det eldste samiske draktfunnet noensinne.

Snittet på pesken betraktes som grunnlag snittet på kofta. Maja Dunfjeld skriver i en artikkel at den sørsamiske gaptan – den sørsamiske kofta fra før 1900-tallet – har samme grunnutforming som pesken. Alle samiske koftemodeller har utgangspunkt i peskens snitt, og dette snittet finner en også i andre, ikke-samiske skjorter fra middelalderen. Den viktigste forskjellen mellom pesken og kofta er at det til kofta brukes klede eller annet materiale som har en større bredde, og på den måten kan kofta ha hele deler. For eksempel kan peskens fremside være skjøtet flere ganger fordi skinnet ikke har strukket til. På pesken er midtstykket helt bak, fordi skinnets ryggparti er helt. På kofta er ryggpartiet derimot delt.

De fleste samiske kofter er konstruert slik at de består av en hel eller en todelt fremside. De fleste eldre kofter har også en kile under armen. Dette gjelder både manns- og kvinnekofta. Baksiden er også flerdelt, og både kvinne- og mannskofta har kiler for å få passform. Kilene kan være både under armen, på fremstykket og bak, i et antall av fire eller mer – alt etterhvilket område drakten kommer fra. Kilene gir kofta vidde. Mannskofta har tradisjonelt vært kortere enn kvinnekofta, noe som fortsatt er vanlig. De nordsamiske manns- og kvinnekoftene var lengre før i tiden, mens det i dag er de lule- og sørsamiske koftene som er lengst. Se for øvrig beskrivelsen av de enkelte koftenes snitt.

På 1990-tallet hadde kofta forsvunnet ut av bruk i enkelte områder, og det ble satt i gang en prosess for å finne ut hvordan kofta hadde sett ut i de aktuelle områdene. Mange kulturelle uttrykk blir betraktet som tradisjon, og begrepet tradisjon blir brukt om kunnskap fra fortiden. Tradisjon kan betraktes som en kontinuitet av både bruks- og håndverkstradisjoner. Når vi snakker om koftebruk i de områdene der en aldri har sluttet å bruke kofta, men der bruken har fått en ny mening, er det tradisjonen som er en kontinuitet. Selve kofta kan ha gjennomgått en stor forandring, men likevel sier en at kofta er «tradisjonell».

Noen tradisjoner kan tilsynelatende forsvinne og erstattes med nye. Da folk sluttet å bruke kofta i de sjøsamiske områdene, forsvant den synlige tradisjonen (kofta). Hvis tradisjonen tas opp på nytt, oppstår en ny tradisjon, fordi vi tolker den gamle tradisjonen med vår tids forståelse. Slik kan en også se på ny konstruksjonen av koftene i de områdene der den hadde forsvunnet ut av bruk. I begynnelsen prøvde flere å rekonstruere en drakt etter eksempler fra museer, men i dag ser en snarere at disse koftene er tilpasset dagens behov. Kontakten med andre områder der kofta brukes, har også hatt betydning for valg av materiale og tilbehør.

Kystområdene i Troms og Finnmark er et eksempel på dette. Der har samiske kunsthåndverkere forsket på og funnet ut hvordan deres kofter så ut tidligere, og med disse koftene som originaler sydd opp nye kofter og modernisert dem. Revitalisering og ny konstruksjon av noe som er mer eller mindre glemt, og der en har lite og sprikende kildematerialer å forholde seg til, kan innebære en risiko. Det kan bli slik at en konstruerer en ny kofte på bakgrunn av ett eller to eksemplarer av gamle kofter innsamlet på et museum. Dette bør også sammenholdes med gamle skriftlige kilder og illustrasjoner. Det finnes en del litografier, malerier og skisser over samiske drakter utført av folk som har vært i området selv eller som har malt, tegnet eller skåret etter beskrivelse av andre. Slike bilder er imidlertid ikke alltid pålitelige.

Tiida kan betraktes som en praksis, der man er villig til medgi at det er mye mellom himmel og jord som vi ikke styrer over. En person som praktiserer tiida opprettholder en ubrutt tradisjon som utøves i tilknytning til visse deler av hverdagens gjøremål. Noen har et svært alvorlig forhold til praktiseringen av tiida. De kan være overbevist om at de i en gitt situasjon må gjøre ting på en særskilt måte, og at man oppnår et bedre resultat på akkurat denne måten. Tiida brukes for eksempel til å oppnå trygghet, et godt liv og en god helse. Utøvelse av tiida er også et viktig redskap i barneoppdragelsen; en oppdrar barna til å øve seg på å bruke sine følelser i voksenlivet, noe en blant annet gjør ved å lære å respektere og «ære» naturen. I draktsammenheng tiida utøves gjennom måten en bruker drakt og draktdeler på. Eksempelvis har knuter en viss betydning; når en kvinne skal føde, skal alle knuter løses opp, slik at fødselen går bra. Dette skriver Leem om.

Šiella er en gjenstand (det man kaller en amulett), en ting som i følge troen skal verne brukeren. Karen Elle Gaup skriver at en šiella kunne være laget av sølv, horn, bein, perler, tinn eller av stål. Folk mente at šiella hadde en spesiell kraft som kunne beskytte mennesket eller gi lykke, og šiella ble også gitt som gave eller ofret. Šiella kan også være et dyr, som for eksempel en rein. Eller en sølvknapp som blir plassert på en drakt. Knud Leem skriver i sin bok at når fjellsamene var til fjells, brukte de å dekke halsen med reveskinn, og at man i begge øyehullene sydde en sølvknapp. Selv om han ikke sier det direkte, er dette en måte å søke beskyttelse på. Šielladit betyr gi noen en šiella eller også å ofre. At šiella også er kjent blant dagens samer er det ingen tvil om.

Tilbehøret til kofta er vanligvis belte, sjal, bringeklede, lue og sko som tilbehør til kofta. Beltene som hører til kofta kan være vevde, pyntet med knapper, lærbelter med sølv-, gull-, tinn-, perlebroderi, eller hornknapper. Tidligere var det også vanlig enkelte steder å ikke bruke belte i det hele tatt.

Når det gjelder sølv, har dette historisk blitt betraktet som en investering. De som hadde god råd, hadde mye sølv.

Tinntråd, kråkesølv, perler og brodergarn er materialer som brukes i forbindelse med dekorering av enkelte deler av drakten. Tinntråd er et tradisjonelt materiale som har vært i bruk som dekor i både nordlige og sørlige områder. Knud Leem skriver for eksempel i sin bok, Beskrivelse over Finnmarkens lapper, at samer i Finnmark på 1700-tallet sydde skaller, skinnvotter og pesker til «fornemme» folk som var dekorert med tinntråd. Men det er i lulesamiske og sørsamiske drakter at det er vanlig å bruke tinntråd i dag. Maja Dunfjeld skriver om tinntråd i en artikkel kalt Tinntrådarbeid- en samisk spesialitet at sørsamiske tinntråd-broderier holdt på å dø ut på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Tinntråd ble erstattet med glassperler, tvunnede skinnremser eller brodergarn.

Andreas Wilks lærte seg teknikken på nytt og begynte å lære bort kunsten å trekke tinntråd og lage tinntrådsøm, og på den måten ble teknikken gjenopplivet. Også i det lulesamiske området var tinntråd blitt erstattet med andre materialer, men fikk en renessanse på 1950-tallet i det lulesamiske området. Dekor med brodergarn var et alternativ som ble brukt i stedet for tinntråd. Perler er et materiale som er vanlig å bruke blant østsamene, men også i det lule- og sørsamiske området. Perler brukes på luer, belter og kofter. Kråkesølv (glimmer) er blitt brukt i de sjøsamiske koftene i Nord-Troms og Vest-Finnmark og også i enkelte innlandskommuner i Troms og Finnmark.

Draktene har opp gjennom tidene forandret seg radikalt, men kan også ha forandret seg suksessivt. Som allerede nevnt har materialtilgangen hatt betydning for hvordan draktene har sett ut. Men valg av materiale til detaljer som til belter, lue, sko har vært avhengig av materialtilgangen. Her har jeg nevnt at tinntråd en stund ble erstattet av broderigarn på lule- og sørsamisk område. Enkelte drakter er også påvirket av religiøsitet, slik læstadianismen kan ha påvirket dekoreringen av luene i Finnmark.

Når en leser gamle kilder, ser en også at fargebruken på draktene har variert gjennom historien. Frem til 1800-tallet var det ganske vanlig at folk brukte tradisjonelle samiske klær. Men fra da av og fremover begynte samer mange steder å gå over til «vanlige» klær. I enkelte områder gikk det så langt at bruken av tradisjonelle klær suksessivt forsvant, og en så ikke lenger kofta til daglig og mistet dermed kontakten med tradisjonen. Dette skjedde for eksempel på kysten av Troms og Finnmark.

Ettersom drakten var et hverdagsplagg, var det også viktig å tilpasse formen etter idealet om at plaggene skulle fungere både som arbeidsplagg og festplagg. Behovet for litt farge i hverdagen ble dekket av at de som sydde klærne, klippet til mønster i farger. Nordpå, dvs. i Troms og Finnmark og på samme måte på finsk og svensk side, har klipping av dekor til draktdeler ofte bestått av sikksakkmønster i ulike størrelser. I enkelte områder har denne dekoreringsmåten av hals, remser og arm- og koftekanter fortsatt helt frem til i dag. Dette gjelder drakten i Enare, Arjeplogssamisk drakt (som også brukes på norsk side), Karesuando/Jukkasjärvi og drakten i Varangerområdet. I andre områder, som i Karasjok/Tana området, gikk drakten enten ut av bruk eller klippingen av mønster ble erstattet med ferdigkjøpte band, som i Karesuando- og Kautokeino-drakten. De sjøsamiske revitaliserte og nykonstruerte draktene har beholdt disse sikksakk-dekorasjonene. Dette kan en kanskje kalle en felles «mote» i drakten på 1800-tallets nordlige Sápmi. I Karasjok og Kautokeino har sikksakkremser igjen blitt moderne.

I enkelte andre områder begynte en å lage koftene mer figursydd. Aira/Tuolja/Sandberg skriver at den lulesamiske kofta i dag sys mer etter figuren enn tidligere. Maja Dunfjeld skriver at rundt 1970-tallet var mange sørsamiske kofter figursydde, men at de etter hvert har fått mer vidde igjen.

En periode gikk en over til å bruke bare få bunnfarger over hele Sápmi. Disse fargene var enten blå, grå eller svart klede. Dette kan en si er etterkrigstidens mote. Når det derimot gjaldt barn og kvinners sommerkofte, kunne fargene variere. Dette var en tendens som holdt seg godt inn i 1980-årene. Igjen er det litt vanskelig å si med sikkerhet hvorfor det var mer enhetlige fargekombinasjoner, men en skal ikke utelukke at etter krigen hadde mange sluttet helt å bruke kofta til daglig, og da tok en i bruk den koftefargen som sist var i bruk – og mente at slik var kofta.

Koftemoten har også fulgt moten for øvrig. Dette gjelder spesielt kvinnenes kofter. Da puffermer var på mote, kunne en også finne puffermer på kofter. Da miniskjørt var på mote, ble koftene kortere. På 40-, 50- og 60-tallet ble også kommager byttet ut, først med beksømsko og deretter vanlige sko, antagelig fordi drakten ikke lenger var et hverdagsplagg. Jeg kan også selv huske fra min barndom i Karasjok på slutten av 1960-tallet at når vi skulle være riktig fine, tok vi gummistøvler til kofta.

«Siste skrik» når det gjelder drakt er uværskappen (luhkka). I dag er dette et plagg som både gutter og jenter vil ha, fordi uværskappen/ponchoen generelt er et moteplagg nå.

Mange ganger kan en også se på drakten at den er inspirert av andre områders draktskikk. Aira/Tuolja/Sandberg skriver at lulesamer på 1940-tallet sydde ferdigkjøpte sikksakkbånd på kledesremser på kofta. Det kan være at syerskene ble inspirert av innflyttede Karesuandosamer. For noen år siden ble en hals sydd av hvitt silkestoff med dekor, og tatt i bruk i Kautokeino. Dette er en hals som jenter og kvinner bruker under sjalet. En slik hals har tidligere blitt brukt i dette området, men har gått ut av bruk. En slik hals finnes også i Karesuando-området. Dagens hals kan være inspirert av lulesamisk- og sørsamisk brystklede. Også mange i andre nordsamiske områder bruker etter hvert denne halsen.

Bruken av samiske drakter i enkelte områder – som i Kautokeino og til en viss grad i Karasjok (selv om det hører til sjeldenhetene) – har hatt en jevn kontinuitet som hverdagsplagg. Likevel må en kunne si at det hører til sjeldenhetene at noen bruker drakten daglig. Derimot kan en se deler av drakten, som sko, lue, votter og sjal i daglig bruk.

På slutten av 1970-tallet, samtidig med at samebevegelsen fikk et oppsving, fikk også den samiske drakten et nytt liv. Mange steder hvor en hadde sluttet å bruke kofte, ble kofta et viktig symbol for samisk identitet. Folk begynte også å interessere seg for å finne ut om historien til de forskjellige draktene, noe som ga inspirasjon til å bruke flere grunnfarger på selve kofta. Flere lærte seg å sy drakten med tilbehør, slik at det igjen var mulig å sette sitt personlige preg på sin egen drakt.

Å bruke kofte når samer samles på sine egne «nasjonalforsamlinger» (Sametinget) i Sverige, Norge og Finland, er en ny «tradisjon» . Selv om de ikke bruker kofte daglig, velger de fleste representantene å ta på seg kofte under Sametingets sammenkomster. Dette har også gjort at folk har vendt seg til å se drakten i nye sammenhenger, som et klesplagg som symboliserer samhørighet. Selv de som kanskje ikke tidligere har eid en samisk drakt, skaffer seg gjerne kofte med tilbehør når de kommer inn på Sametinget.

Når vi snakker om samisk draktskikk i dag, kan forståelsen av hva drakt er være forskjellig. For noen består drakten av kofte, belte, lue og sko. For andre består drakten også av pesk, forskjellige sko, votter, etc. Disse draktdelene kan enkelte ganger brukes sammen med «vanlige» klær. Det er ikke uvanlig å se eldre kvinner rundt om i Sápmi som går med «samelue» til bukser og dunjakke.

Tidligere var kofta hverdagsklær, men i dag brukes den daglig bare i en del trakter. Bruken og kunnskapen om hvordan en lager drakten har hatt en kontinuitet helt frem til våre dager. Derfor er det riktig å betrakte samedrakten i enkelte områder som en autentisk drakt (definisjonen på en folkedrakt i motsetning til bunad), men som har gjennomgått en utvikling. Ser man på koftas funksjon, har den tidligere hatt en klar bruksfunksjon. Samtidig hadde den også en mening – den formidlet og kommuniserte med omgivelsene.

Kofta avslører også brukerens personlighet og geografiske tilhørighet. I gammelt kildemateriale ser det ut til at kofter fra større geografiske områder var mer like, og at de med tiden fikk sine egne lokale variasjoner. Ser man på kofta i dag, kan den fortelle hvilket område bæreren av kofta kommer fra. Måten man kler seg eller bærer drakten på, forteller videre om hvilken familie og bygd innen området man kommer fra.

Draktdelene til kofta består av beltet, lua, en eller flere søljer, halsduk og brystkledet – som alt sammen forteller om hvilket område, sted og slekt man tilhører eller hvem som har sydd drakten. Lua brukes ikke lenger av alle til enhver anledning, men belte, halsduk eller brystklede er fortsatt vanlig.

Hver region har sin egen, lett gjenkjennelige drakt. I tillegg setter bæreren av drakten sitt personlige, familiære preg på drakten. Drakten kommuniserer en tilhørighet til et område, sivilstand og kjønn. Østsamene skiller for eksempel mellom luer for unge jenter, gifte kvinner (konelue) og enker. Jentenes lue eller brem er dekorert med perler. Konelua er dekorert med perler og har «pull» eller «horn». Også de vevde båndene til skaller og kommager har sin symbolbruk i farger og mønster.

I lule- og sørsamisk område har kvinners brystklede rød bunnfarge mens menn bruker blå. Kjønnsmessige forskjeller kan for eksempel være at kvinner i tidligere tider bar på vedheng i beltet som besto av nålehus, saks og kanskje en nøkkel. Vedhenget kunne være av metall eller av horn. I Karesuando-området finnes det på pesken en knapp som blir kalt njinžžeboallu (brystknapp) og som bæres av kvinner.

En kunne også tidligere kommunisere en mening med sitt klesplagg og måten en kledde på seg. Ved bryllup kunne kvinner ta lua på vrangen for å vise at en var imot dette giftermålet. Denne tradisjonen var i bruk i indre Finnmark. I andre områder igjen betyr det å ta på seg lua på vrangen at et nært familiemedlem er død. Andre kunne også spå om fremtiden hvis en var kledd på en spesiell måte, eller hvis plagget var på en spesiell måte. Hvis for eksempel nedre kant av kofta fikk en brett, kunne andre si at bæreren av kofta bar på en løgn. Hvis det flettete bandet på skobandet løsnet fra ankelen, ble det sagt at noen tenkte på en eller noen joiket en. Dersom man fikk knute på skobandet, skulle den fortest mulig løses opp, slik at en ikke ødela den allmenne lykken. Alle disse eksemplene kan sees på som gammel tro, men de hadde også en estetisk, etisk og oppdragende funksjon, blant annet at en ikke skulle gå slurvete kledd.

I dag snakker vi om konfirmasjonsdrakter, festivalkofte, møtekofte, bryllupskofte, fjellkofte, og så videre. Det er fortsatt kvinner som har den største variasjonen av kofter og draktdeler, kanskje fordi mange kvinner syr selv.

Alle har likevel ikke flere forskjellige kofter; noen nøyer seg med å sy seg eller få sydd seg en kofte med tilbehør som en så kan ha over lengre tid. Og når de så tar på seg en samisk drakt, er det for å markere at det er en spesiell anledning – som bryllup, barnedåp, begravelse, en kirkehelg, et politisk møte eller andre sammenkomster. En bruker da den samme kofta med samme tilbehør i ulike sammenhenger gjennom året.

Samiske festivaler av forskjellig art, hvor samer fra forskjellige områder knytter bånd til hverandre, har etter hvert blitt viktige møtepunkter og bidrar til en kontinuitet i bruken av samisk drakter. Her blir folk både kjent med hverandre og kjent med hverandres draktskikker og tradisjoner, og blir også inspirert av hverandres drakter. De yngre har ofte lettere for å ta i bruk nye «trender» enn eldre, og på samiske festivaler er det mange ungdommer som «debuterer» med kofte.

Enkelte av draktdelene er først og fremst tenkt for finbruk. Dette gjelder blant annet sølvkragen, som brukes i lule- og sørsamisk område. Denne ble tidligere brukt ved ulike høytider, men i dag er det mest bruder som bruker den. Sølvkragen er en løs, høy krage av klede som ofte er brodert med tinntråd. På kragen er det sydd sølvmaljer og kuler. Sølvkragen bæres innenfor eller utenpå halsåpningen.

Smykker, vedheng og belteknapper, beslag og søljer er også slike deler. Historisk sett har samene betraktet metall som en beskyttelse. Messing og messingringer er gjenstander en skulle bære i beltet og ha i komsa for å beskytte seg mot onde ånder. Den var en šiella (gjenstand som beskytter mot det onde). Allerede på 1600-tallet beskrives metall – især messing – som en šiella. Noe av draktsølvet som brukes i dag, har en lang historie og har hatt ulik sosial og religiøs betydning. På samme måte som noen drakter får en ny betydning, har også dekor med symbolske motiver på sølv forandret seg flere ganger og vil fortsette å forandre seg.

Et monogram på sølvet som går igjen i drakten, er en M, som historisk står for Jomfru Maria; et annet monogram er A, som står for Anna, Jomfru Marias mor. Begge er middelaldersymboler. Disse symbolene, som klart viser påvirkning fra kristendommen, ble tatt i bruk blant samene. At nettopp disse to symbolene ble tatt i bruk og akseptert av samene, kan sees i sammenheng med de samiske gudinnene Máttaráhkka, Sáráhkka, Uksákhkká og Juksahkka. Disse gudinnene griper sterkt inn i menneskenes liv. Forestillingen om áhkkárs betydning og Jomfru Marias styrke smeltet i samisk religionsforståelse sammen; M for máttaráhkka (urmora i samisk tro), Anna for Beaivi (solen).

Etter hvert fikk flere typer av metaller betydning for samene, også som en investering. Man skaffet seg sølvgjenstander, som siden kunne garantere en viss form for materiell velstand. Dette må sees i sammenheng med den stadig økende handelen som samer drev med gjennom middelalderen. Sølvet ble delvis kjøpt fra samene av handelsreisende og delvis laget sølvsmeder smykker og søljer på bestilling fra samene.

Sølv er også blitt brukt i rituelle symboler, som eksempelvis friergave. Spesielle ringer blir i enkelte områder betraktet som giftering, for eksempel en ring som blir brukt i Kautokeino-området som kalles lávggastatsuorpmas (ring med små ringer som dekor).

Sølv- og gullforgylte søljer, knapper og beslag hører også i dag til høytidsklærne. Hvor mye og hvor store søljer en bærer kommer an på personen og fra hvilket område i Sápmi vedkommende kommer i fra. I områder der en bruker brystklede, brukes en liten sølje i tillegg, hvis man ønsker det. Til dagens Kautokeino-drakt brukes det som regel store søljer når en er staskledd. Denne tradisjonen er også etter hvert blitt vanlig i Karasjok. Har en ikke en riktig stor sølje fra før til drakten, får en gjerne en sølje til konfirmasjonen. Dette gjelder også gutter. Men ikke alle ønsker å gå med store søljer, men foretrekker en mer diskret klesdrakt.

Det har til alle tider vært vanlig at det er kvinnene som sørger for klær til familien. For eksempel skriver Knud Leem på 1700-tallet at det er kvinnene som står for alt sømarbeid, mens mennene sørger for maten. I de områdene der duodji (det samiske håndverket) er levende og der bruken av samiske klær har hatt en kontinuitet, er det fortsatt minst én i familien som syr klær til sine egne. Det har alltid vært kvinnenes stolthet å kunne vise sin håndverkskunnskap og sin estetiske sans gjennom produksjon av klær. Selv om det ikke har vært vanlig at kvinner setter sine navn eller initialer på klærne, har omgivelsene visst hvem som var produsenten. Det finnes mange joiker som handler om kvinner som levde for mange generasjoner siden, og der deres hendighet blir husket gjennom joiken.

I enkelte områder av Sápmi har det imidlertid også vært mannlige skreddere som har overtatt tilskjæringen og syingen av kofta.

Synet på tradisjon kan i grove trekk deles opp i to: Tradisjon som en kontinuerlig kunnskap der kunnskapen beveger seg fra generasjon til generasjon. Å forstå tradisjon på den måten kan en si gjelder drakter der det har vært kontinuitet i både bruken og produksjonen. Med både drakten og produksjonsmåten skjer det en utvikling, men den går sakte. Med de fleste draktene skjer det en forandring over tid av form, fargevalg og funksjon. Men likevel dominerer konvensjonene om hovedtrekkene i hvordan drakten skal se ut. Endringer skjer gjennom at folk blir enige om hva slags endringer som er «tillatt» og hva som er forkastelig. Det er i dag store diskusjoner om hvor langt en kan strekke seg i forandring og fornying av en kofte; noen vil at drakten skal utvikle seg videre, mens andre ønsker å holde igjen. Antakelig vil begge deler skje parallelt – drakten vil både videreutvikle seg og den vil beholde den tradisjonelle formen side om side.

Den andre formen for tradisjon i samisk draktsammenheng er å ta i bruk historisk kunnskap. En slik forståelse av tradisjonen ser vi i revitaliseringen og rekonstruksjonen av de sjøsamiske koftene langs kysten av Finnmark og Nord-Troms. Disse rekonstruksjonene har også en stor grad av nyskaping, fordi en bare kan forstå den gamle kofta med dagens øyne. Når en har rekonstruert koftene, har en overført tilbehør som finnes i koftene i de områdene der koftene har hatt en kontinuitet. Et eksempel på dette er det frynsete sjalet. Modellen til kofta er laget på bakgrunn av historiske arkivmaterialer, mens sjalet som brukes til, er fra dagens modeller av de nordsamiske koftene med frynset sjal.

For noen år siden kom uttrykket discokofte. Uttrykket forteller noe om at det her brukes materialer som passer ungdommer og som skal brukes på diskotek. For noen år siden holdt noen studenter i Tromsø utstilling om det samiske livet i byen, og der uttrykte noen ungdommer at de sydde og brukte kitch-kofter. Både kitch og discokofter er et uttrykk for det postmoderne i det samiske. De skal både provosere og være nyskapende.

Så lenge folk bruker den samiske drakten, vil det skje forandringer med den. Men det er også nødvendig å ha en åpen diskusjon om alle draktforandringer er nyskaping til det gode eller om det snarere er en forvanskning av en drakt og dens tilknytning til menneskene i et område.

• samer
• samisk

• Aira, Elsa/ Tuolja, Karin/ Pirtsi-Sanberg, Anna-Lisa 1996: Lulesamiske dräkter. Ájtte, Jokkmokk.
• Drake, Sigrid 1979: Västerbottenlapparna. Umeå, Två foörläggare bokförlag.
• Dunfjeld, Maja 1999: Åarjel-saemien gapta, gåptoe- sørsamekofta. I: Dräkt. Rapport från seminarium vid Ájtte, Svensk Fjäll- och Samemuseum 15–17 oktober 1996. Jokkmokk, Ájtte.
• Dunfjeld, Maja 2000: Tinntrådarbeid – en samisk spesialitet. I : Ottar nr 231:2000. Tromsø, Tromsø museum.
• Fors, Gry/Enoksen, Ragnhild 1991: Vår folkedrakt: Sjøsamiske klestradisjoner, Karasjok, Davvi Girji.
• Gaup, Karen Elle 2001: Girjjo-gárjjo. Muitalusat, máidnasat, sátnevádjasat, árvádusat ja diiddat. Káráˇsjohka, Davvi Girji.
• Hatt, Gudmund 1914: Arktiske Skinddrakter i Eurasien og Amerika. Køpenhavn.
• Hætta, Inga Hermansen 1999: Samiske klær og bruk av kofte. I: Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
• Jannok Porsbo, Susanna 1988: Samisk dräktskikk i Gällivare, Jukkasjärvi och Karesuando socknar. Jokkmokk, Ájtte Förlag.
• Keilhau, B.M 1831: Reise i Öst- og Vest-Finnmarken samt til Beeren-Eiland og Spitsberge i Aarene 1827 og 1828. Christiania, Johan Krohn.
• Kolsrud, Knut 1952: Sjøfinnane i Rognsund. Ein etterøknad om busetjing og næringsform i ei samisk bygd i Vest-Finnmark. I: 6- Studia Septentrionalia. VI.
• Kulonen, Ulla-Maija/Seurajärvi-Kari, Irja/Pulkkinen, Risto: The Sami. A Cultural Encyclopaedia. Helsinki: Suomalainen Kirjallisuuden Seura.
• Larsen, Anders 1979[1949]: Mærrasámiid birra. Tromsø, Tromsø museum.
• Leem, Knud: Beskrivelse over Finmarkens Lapper, først utgitt 1767.
• Magga, Ole Henrik 1990: Ord som forteller om gammelt samisk håndverk. I: Diehtogiisá 1/90. Guovdageaidnu, Sámi Instituhtta.
• Nesheim, Asbjørn 1953: Noen nordiske ord- og kulturlån hos samene. I: Studia Septenrtionalia. V
• Noss, Aagot 1970: Johannes Flintoes draktakvareller. Oslo, Det norske samlaget.
• Sammalahti, Pekka 2005: Language research and language teaching. I: Outi Länsmann (red): 35 years of teaching Saami lanuage and culture at the University of Oulu. Oulu, Oulu universitet.
• Schefferus, Johhanes 1956 [1673]: Lappland. Uppsala, Almqvist &Wiksells.
• Solbakk, Aage 2000: Ávjovárri- Káráˇsjoga historjá I 1553–1900. Káráˇsjohka, Davvi Girji.
• Storm, Dikka 1999: Skjoldehamndrakten – et tekstilt funn fra middelalderen i en bosetnings historisk sammenheng. . I :Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
• Tegengren1952: En utdødd lappkultur i Kemi lappmark. Studier i NordFinland kolonisationshistoria. Åbo, Åbo Akademi.
• Westman, Anna 1999: Symbolers vandring genom tiderna. I :Duoddaris 15. Jokkmokk, Ajtte Svensk Fjäll och Samemuseum.
• Jernsletten, Johan og Solbakk, Åge: Algoaiggit Samis. 1982. Jårgalæddji ÅS.