Det gamle Egypt

Det vestlige synet på Det gamle Egypt har tradisjonelt vært ambivalent: På den ene siden gir Bibelens beretninger om Moses et svært negativt bilde av denne sivilisasjonen. På den annen side hadde antikkens forfattere stor respekt for egypternes vitenskap og kunnskapstradisjon. Dette todelte synet på Egypt ble videreført i den europeiske renessansen.

Siden Napoleons erobring av landet i 1799 har Det gamle Egypt hatt en fast plass i vestlig populærkultur. Napoleons ekspedisjon la også grunnlaget for tolkningen av hieroglyfene og dermed etableringen av et vitenskapelig studium av Det gamle Egypt, i dag kjent som egyptologi. Oppdagelsen av Tutankhamons grav i 1922 og den påfølgende myten om faraoens forbannelse, har bygget videre opp under Det gamle Egypts popularitet.

Navnet «Egypt» kommer fra det greske Aigyptos gjennom latin. De gamle egyptere kalte landet sitt Kemet, «Det sorte land», som viste til Nildalens sorte og fruktbare jord i kontrast til den rødaktige ørkensanden, kalt Deshret, som omga dalen på alle kanter. Et annet navn, som også henspilte på avhengigheten av Nilen, var Idabwy, «De to bredder». Et tredje navn, Tawy, «De to land», henspiller på en historisk todeling av landet: Øvre Egypt i sør og Nedre Egypt i nord.

Det gamle Egypt gir en unik mulighet til å studere en kulturs utvikling gjennom 3000 år, fra begynnelse til slutt. Dette enorme tidsspennet er inndelt i dynastier og epoker. Gjennom tre gullaldere – det gamle, det midtre og det nye riket – fremstår Egypt som sin samtids mest avanserte sivilisasjon. Hver epoke huskes for sine særegne fremskritt og bedrifter:

• Det gamle riket (om lag 2543–2120 fvt.) er tiden da de store pyramidene ble bygget. Pyramiden til kong Kheops er særlig godt kjent. Forskerne diskuterer fortsatt hvordan egypterne kan ha bygget denne kjempekonstruksjonen med datidens hjelpemidler.
• Det midtre riket (om lag 1980–1760 fvt.) er særlig kjent for fremskrittene innen litteratur og statsadministrasjon. På denne tiden fant det hieroglyfiske skriftspråket sin klassiske form.
• Det nye riket (om lag 1550–1069 fvt.) var imperietiden, da de egyptiske faraoer la under seg et imperium som strakte seg fra Nubia i sør til Anatolia i nord. Imperiet brakte enorme rikdommer til Egypt, som vi kan se fra graven til barnekongen Tutankhamon.

Mellom disse gullaldrene finner vi såkalte overgangsperioder, preget av sviktende avlinger, blodige borgerkriger og økonomisk stagnasjon, men også kunstnerisk og kulturell utvikling.

• Les mer om Det gamle Egypts historie, og se en kronologisk oversikt over historien.

Det gamle Egypt ble styrt av konger kalt faraoer. I motsetning til i den omtrent samtidige sivilisasjonen Mesopotamia, hvor kongedømmet ble organisert som flere løst tilknyttede bystater, ble Egypt samlet under én konge allerede omkring 2900 fvt. Staten var til alle tider et sakralt kongedømme, der kongen, eller faraoen, ble regnet som solgudens sønn og i prinsippet hadde absolutt makt. I realiteten ble mye av makten delegert til prester og embetsmenn. Faraoens posisjon i forhold til guder og mennesker varierte kraftig gjennom historien, avhengig av hvor vellykket statsmakten var i folkets øyne.

Riket var inndelt i to stater: Øvre og Nedre Egypt, som igjen var inndelt i et tyvetalls distrikter kalt nomer. Hvert nome hadde en hovedstad med en guvernør og en lokal administrasjon. Skatt ble betalt i korn eller andre naturalia, som i det nye riket gjerne ble administrert av de store landeiende templene.

• Les mer om stat og styresett i Det gamle Egypt og kongedømmet i Det gamle Egypt.

Egypterne trodde på mange guder som kunne tilbes gjennom statuer i templene. Gudene hadde forskjellige oppgaver og ulike fremstillingsformer og attributter som gjør at vi kan kjenne dem igjen i avbildninger. Her er noen eksempler:

• Ra, var solguden, verdens skaper og opprettholder, ble fremstilt som en mann med falkehode.
• Hathor, var den store modergudinnen, ble gjerne fremstilt som en ku.
• Osiris, var kongen i underverdenen, ble fremstilt som en mumifisert konge på sin trone.
• Anubis, var guden for balsamering og vokteren over gravene, ble gjerne fremstilt som en mann med sjakalhode.

Likevel ser man også, for første gang i historien, en utvikling i retning av monoteisme: troen på én Gud. Fra Det gamle Egypt har man også funnet de eldste beviser på personlig fromhet – et nært bånd mellom individet og dets gud preget mer av kjærlighet enn av frykt.

Et slående trekk ved den gammelegyptiske religionen er de enorme anstrengelsene som ble gjort i forbindelse med død og gravferd. Gjennom et ritual som varte i 70 dager ble den døde mumifisert. Mumifisering vil si at kroppen ble renset for indre organer, tørket og behandlet med konserverende stoffer og deretter surret i linbandasjer og lagt i en kiste. Store gravmonumenter ble bygget for embetsmenn og konger. Pyramidene er et eksempel på dette. Egypterne trodde at livet fortsatte etter døden, i underverdenen.

• Les mer om religion i Det gamle Egypt, guder i Det gamle Egypt og myter i Det gamle Egypt.

Mens arkeologene i tidligere tider var mest opptatt av elitekulturen, har man de siste tiårene begynt å få øynene opp for de lavere sjiktene i befolkningen. I dag er forskerne mest opptatt av hvordan livet i Det gamle Egypt artet seg for vanlige mennesker. Gjennom utgravninger av bosetninger og landsbyer, spesielt Deir el-Medina, har vi fått verdifull informasjon om jordbrukssamfunnet, kjønnsroller, husholdningsøkonomi og forholdet mellom offisiell og privat religionsutøvelse.

Egypterne bodde ofte i relativt store husholdninger, hvor familiemedlemmer fra flere generasjoner og eventuelle tjenere bodde under samme tak. Egypterne giftet seg, i den forstand at mann og kvinne bodde sammen, men noen bryllupsseremoni kjenner vi ikke til. Det har vært en vanlig oppfatning at ekteskap mellom bror og søster ble praktisert blant de kongelige, men dette viser seg å være langt mindre utbredt enn tidligere antatt.

Sammenliknet med mange andre riker i oldtiden og antikken var kvinnens stilling i Det gamle Egypt relativt sterk. Historien preges også av sterke kvinneskikkelser som Hatshepsut, Nefertiti og Kleopatra 7. Noen av disse nøyde seg ikke med å være dronninger, men tok kongens mannlige titulatur og lot seg krone som kvinnelige faraoer.

• Les mer om sosiale forhold i Det gamle Egypt og samfunnsstruktur i Det gamle Egypt.

Det gamle Egypt var et av de første stedene i verden hvor man tok i bruk et skriftspråk: hieroglyfene. Det gammelegyptiske språket døde ut på 700-tallet evt., men kan rekonstrueres gjennom studiet av gamle tekster. Hieroglyfene ble tydet tidlig på 1800-tallet av franskmannen Jean-François Champollion. Siden den gang har egyptologene lest og oversatt tusenvis av tekster, som er blant de viktigste kildene til vår kunnskap om denne urgamle sivilisasjonen.

Ved siden av administrative dokumenter knyttet til handel, rettssystem og statsadministrasjon finnes også en stor mengde religiøse og litterære tekster. Best kjent er pyramidetekstene fra det gamle riket (om lag 2543–2120 fvt.), historien om Sinuhe fra det midtre riket (om lag 1980–1760 fvt.) og den egyptiske dødeboken fra det nye riket (om lag 1550–1069 fvt.).

• Les mer om språk og litteratur i Det gamle Egypt og litteratur i Det gamle Egypt.

Den gammelegyptiske kunsten er svært karakteristisk og lett å kjenne igjen. Egypterne benyttet seg ikke av perspektiv i sin todimensjonale billedkunst, men viste hver del av et motiv fra sin mest karakteristiske side. Menneskekroppen fremstilles for eksempel med hode, mage, og bein sett i profil, mens brystet og skuldrene ses rett forfra. Denne teknikken kalles aspektiv kunst.

Egypterne var til alle tider dyktige steinarbeidere og stolte av sine arkitektoniske mesterverk. Arkitekten Imhotep, som skal ha vært ansvarlig for byggingen av trappetrinnspyramiden til faraoen Djoser, ble guddommeliggjort etter sin død.

• Les mer om kunst i Det gamle Egypt.

Til tross for en relativt isolerende geografi, ble den gammelegyptiske kulturen til alle tider utsatt for påvirkning utenfra. I begynnelsen var det særlig de mesopotamiske kongedømmene som øvet innflytelse. Senere kom egypterne i kontakt med en rekke yngre sivilisasjoner over hele middelhavsområdet, Midtøsten og også i Afrika sør for Sahara. Disse relasjonene var naturligvis med på å forme det gammelegyptiske verdensbildet, men det var først gjennom påvirkningen fra Hellas fra 600-tallet fvt. at slik kulturutveksling medførte radikale endringer i det kulturelle og religiøse uttrykket.

• Det gamle Egypts historie
• Det gamle Egypt – kronologisk oversikt
• Egypt